Dette er fjerde kapittel fra Labyrints artikkelserie Det viktigste i livet. Her kan du lese kapittel 1, kapittel 2 og kapittel 3.

«It’s never too late to be a rock star».

Ordene pryder den ene veggen på Kirkens Bymisjon sitt hus i Tromsø – veggen som vender mot veien, gata og folk flest. Vinduene på det hvite huset har rammer i alle regnbuens farger og gir en forsmak på det som venter oss inne. Ann Karina har på seg en flagrende, blomstrete buksedress og tar imot oss med en klem. Hun viser oss vei inn til hjertet av huset – spisestua. Varmen og suppelukta slår imot oss. Rommet til venstre er utformet som et lite kapell.

– Velkommen! sier gjengen rundt bordet.

Sang og gitarspilling begynner å fylle de mange krikene og krokene i spisestua.

– Dere kom midt i vårt faste fredagsarrangement «sang og suppe», forteller Ann Karina og smiler. 

Det banker på døra og den daglige lederen går for å åpne. Hun legger en vennlig arm om skulderen til mannen som tusler inn og fører ham til spisebordet. Så gir Ann Karina ham en rykende varm suppetallerken. Mannen lyser opp i et smil.

Ann Karina viser oss rundt i huset. Hvert av rommene har unike detaljer og er malt i glade, sterke farger. Et knallrosa veggur med en gjøkefigur pryder en blomstrete vegg i «bestestua». Gullfargede sko henger opp-ned i taket i et annet rom.

– Her på bymisjonen skal vi dele og sløse med varme, lys og glede, sier Ann Karina og slår ut med armene.

– Det er et utrolig godt utgangspunkt når folk har det vanskelig. Et eller annet som gir litt glede, gir også vekst. Og det prøver vi å gjenspeile i omgivelsene. Når interiøret er annerledes, er det så lett å finne et tema å snakke om. Man behøver ikke å snakke om seg selv, men kan i stedet snakke om farger eller en sofa, legger hun til.

Ann Karina forteller om hvilke verdier som er viktige for Kirkens Bymisjon: 

(Video: Jørn Berger Nyvoll)

Hva betyr så den iøynefallende setninga på utsiden av bygget? Ann Karina opplyser oss: 

– Vi mener alle kan og bør være rockestjerne i sitt eget liv. Dette minner vi gjestene våre på allerede når de står utenfor hos.

Kirkens Bymisjon jobber svært bredt, blant annet med rusmiljøet i Tromsø, språkopplæring og krisehåndtering for folk med selvmordstanker. Organisasjonen jobber mye for barn og unge, har en bruktbutikk i Tromsø og frivilligsentral. Bymisjonen går natteravn og gjør av og til feltarbeid når fattige, tilreisende grupper kommer til byen. 

– Mest av alt jobber vi for byen vår. Alle slags mennesker, fra alle samfunnslag, religioner og livssyn er velkomne hos oss.

I 2009 ble Ann Karina nominert som «årets tromsøværing» av avisa Nordlys på grunn av engasjementet sitt.

Store forskjeller mellom land

I boka «Det norske samfunn» gjengir Ottar Hellevik resultater fra den verdensomspennende spørreundersøkelsen World Values Survey (WVS), som kartlegger ulike nasjoners verdier og tro. Her blir de samme spørsmålene stilt til ulike nasjoner over tid, med jevne mellomrom. Det gjør det mulig å vise samfunnsutvikling over tid, på tvers av land.

Undersøkelsen viser at nordmenn er helt på bunnen i Europa når det gjelder å vektlegge religiøs tro. Nordmenn skiller seg også kraftig ut i hvordan vi vektlegger selvstendighet. Ingen andre land i Europa legger mer vekt på dette enn vi nordmenn.

Nordmenn er dessuten mindre opptatt av politiske tiltak for å redusere inntektsforskjeller enn befolkningen i mange andre land. Hellevik sier det er viktig å se befolkningsverdier i sammenheng med landet folk bor i – for eksempel hvor store økonomiske forskjeller det er i landet. Dataene fra Norsk Monitor viser også at nordmenn skiller seg ut i global sammenheng fordi vi hverken er redde av oss eller redde for hva andre mener om oss.

– Norge skiller seg klart fra verdioppfatningene vi finner i mange andre land, men vi er ganske like våre naboland og land som Nederland og Sveits. Dette kan tyde på at historiske forhold som protestantisk religion, sterk økonomisk vekst og velstandsutvikling, samt en egalitær sosial struktur har hatt betydning, sier Hellevik.

Et eksempel fra Russland

Samfunnsforsker Rudi Kirkhaug har jobbet som endringsleder i nærmere tjue år. Da dreide oppgavene hans seg stort sett om å bryte opp organisasjoner i endringsprosesser. Etter hvert søkte han permisjon for å ta doktorgrad.

– Det gikk opp for meg at jeg i jobben som leder hadde benyttet verdier uten at jeg var klar over det. Jeg brukte skjønn og intuisjon med referanser i form av verdier for å klare jobben min, forteller han.

Det finnes svært mange definisjoner på hva ledelse innebærer, og ifølge Kirkhaug kan man lese om lederskap i egyptiske hieroglyfer helt tilbake til 5000 år f.Kr. Generelt handler lederskap altså om å påvirke til bedre resultater gjennom mennesker. Det er her verdibegrepet kommer inn. Forskning viser at ledere opp gjennom historien i stor grad har brukt verdier som sentrale verktøy for å oppnå ønsket ferdighet og for å nå ambisiøse mål.

I denne sammenhengen kan verdier virke inn på og styre menneskelige aktiviteter som oppmerksomhet, beslutninger og prioriteringer. Dette ble først antydet av Philip Selznick, som var professor ved University of California, Berkeley, og som i 1949 poengterte at organisasjoner er sosiale systemer.

I et eksempel fra luftfart forteller Kirkhaug at regler ikke er nok hvis piloter skal overleve. Hånd i hånd med reglene bruker pilotene sjekklister av verdier som nøyaktighet, sikkerhet, respekt, ydmykhet og forsiktighet.

– Verdier støtter på denne måten opp under reglene. Vi tror derfor at verdier på mange måter overprøver regelverk i organisasjoner.

I tillegg til å være leder i Norge har UiT-professoren også forsøkt seg som leder i Russland. Det ble en noe annerledes erfaring.

– I Russland forsøkte jeg å lede etter demokrati og involvering. Det fungerte ikke, de ansatte forstod det ikke, og det endte i kaos. Jeg opplevde at de styrte etter verdier som underdanighet, lojalitet og disiplin, sier han og utdyper:

– Vi har ikke den hierarkiske dyrkingen av lederskapet, men det vi ser når organisasjoner havner i konkurranse er at lederen får en tydeligere rolle. Om alle hadde samme autoritet i en organisasjon, ville det blitt helt feil, mener Kirkhaug.

– Partiene står helt klart for verdier

Politiske partier står helt klart også for verdier. Sentrale forskjeller mellom høyre og venstre-siden i norsk politikk er de politiske verdiparene likhet versus ulikhet og offentlige versus private løsninger.

– Norske politikere har en del grunnverdier som deles av de aller fleste partiene, som Grunnloven, folkestyret, rettsstaten og velferdsstaten. Så er det en del interessekonflikter og debatter utover dette, for eksempel om hvordan velferdsstaten skal fungere, sier Jonas Stein, statsviter ved UiT.

Han og statsviterkollega Nils Aarsæther mener likevel at enkelte partier er mer materialistiske og andre mer idealistiske.

– Tradisjonelt har Arbeiderpartiet og Høyre vært hovedmotstandere i den mer materialistiske konfliktlinjen mellom arbeid og kapital. SV, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti har ofte vært mer fokusert på verdispørsmål, som vern mot vekst eller religiøse mot sekulære verdier i samfunnet, sier Stein.

– Disse partiene er mer idealistiske enn materialistpartier som Senterpartiet, Høyre, Ap og Rødt. Frp er i størst grad idealistisk, men kan også karakteriseres som materialistisk, tilføyer Aarsæther.

Den norske befolkning har nylig bestemt at Høyre og Fremskrittspartiet skal fortsette å styre landet vårt i fire nye år.

– Hvis jeg skal tolke det i retning av verdiene frihet, likhet og fellesskap, som vi baserer oss på i norsk kultur, er det først og fremst frihetsverdien – forstått som beskyttelse av den enkeltes eiendom mot formuesskatt, som appellerte til en god del av folket under valget. Flertallet av folket står imidlertid i større grad for likhetsverdien, sier Aarsæther.

Han synes måten partier kan bygge allianser med andre partier som ikke deler samme prioriteringer er interessant.

– Det betyr kompromiss på tvers av verdier. Likevel får vi nå en regjering som går inn for skattelettelser for eksempel, sier Aarsæther.

Arbeiderpartiet fikk flest stemmer i stortingsvalget, men gikk likevel kraftig tilbake. Aarsæther og Stein mener Senterpartiet utvilsomt ble en av valgets vinnere med en nærmest doblet oppslutning fra forrige valg.

– Samtidig får ikke Sp så mye mer makt. Høyre og FrP gjorde relativt gode valg, og gikk nesten ikke tilbake selv om de satt i regjering. Det er ikke annet enn imponerende, sier Stein.

Forskerne sier at verdier og ideologi spiller en avgjørende rolle for hvilket parti mannen i gata stemmer på.

– Men mange stemmer slik de alltid har gjort, og fokus på enkeltpersoner i partier spiller også inn, sier Aarsæther.

– For mange av kjernevelgerne er det verdiene som er avgjørende for at de nettopp stemmer på «sitt parti», legger Stein til.

– Medieskapt debatt

I august og september var valgkampen preget av en debatt om «norske verdier». Debatten startet med at Martin Kolberg (Ap) tok et oppgjør med Sylvi Listhaug (Frp) og mente at hun handlet i strid med norske verdier. Dette ble senere fulgt opp med uttalelser fra politikere om at norske verdier var under angrep. Andre igjen har avfeid kritikken med at den bygger på frykt og nostalgi for det som var. Aarsæther mener denne debatten var totalt medieskapt. 

– Den «raste» bare i journalistenes forestillingsverden. Sannsynligvis ut fra en tenkning i media om at et fokus på norske verdier kunne være en inngang til å «ta» Frp, sier han.

Stein er usikker på hvor viktig verdidebatten ble for velgerne.

– For eksempel fikk KrF, som er et «verdiparti», lite oppslutning i valget. Det eneste debatten førte til var kanskje mer fokus på innvandringsspørsmålet. Det igjen kan ha bidradd til at FrP fikk mobilisert sine sympatisører og gjort et godt valg. 

Savner politijobben stadig

Tilbake på Kirkens Bymisjon sitt hus i Tromsø forteller Ann Karina om sitt tidligere liv som politi. Gjestene rundt bordet er på sin tredje sang – stemninga står i taket.

– Det har vært en enorm glede å jobbe i politiet. Det samme drev meg inn i både denne jobben og Kirkens Bymisjon – et ønske om større rettferdighet.   

Ann Karina har trivdes i jobben i Kirkens Bymisjon fra første stund. Likevel svarer hun kontant på spørsmålet om hun savner jobben som politi. 

– Mange ganger, og det gjør jeg av og til fortsatt, sier hun og smiler.  

– Det jeg savner mest er samholdet, kulturen, måten vi skøyer med hverandre på, oppdragene, spenning, det å løse en sak. Jeg startet i politiet som veldig ung, derfor har jeg noen av mine aller beste venner derfra. Men det var da og nå er nå.

Likevel har Ann Karina aldri følt seg ordentlig fristet til å vende tilbake til jobben som lovens lange arm.

– Til det er oppgavene i bymisjonen for viktige og meningsfulle. Jeg kjenner jeg får brukt hele registeret mitt på en mye bedre måte her enn i politiet.

Hun mener hun har blitt litt mer idealist etter at hun startet på sin nye karriere.

– Jobben gir meg mulighet til å være idealist på mange måter. Det er en enorm glede. Forståelsen for hva rettferdighet innebærer, har også blitt større. I politiet tror jeg ikke jeg tenkte på hvor viktig rettferdighet er for demokratiet, personlig vekst og det å bli tatt på alvor. I Kirkens Bymisjon har jeg lært å se på rettferdighet som en kraft.

55-åringen kjører ikke lenger politibil på nattestid. Hun rykker ikke lenger ut til skarpe oppdrag. I stedet deler hun ut mat, klær og klemmer til de som har det tøffest. Likevel oppdaget Ann Karina ganske raskt at jobbene i politiet og bymisjonen ikke er så forskjellige. 

– Begge steder jobber jeg for å gjøre samfunnet bedre. I bymisjonen, i likhet med på ordensavdelinga i politiet, må jeg være operativ, hendelsesorientert og finne en løsning. Hvordan man stiller seg i møtet med andre mennesker er kjempelikt. Det dreier seg egentlig om det samme: to serve and protect.

– I Kirkens Bymisjon føler jeg meg egentlig mer som politi enn noen gang, legger hun til og smiler.

Dette er fjerde kapittel fra Labyrint sin artikkelserie Det viktigste i livet. Du kan lese hele artikkelserien her.