1960-tallet: Norge preges av optimisme, selv om etterkrigstidas klamme hånd fortsatt holder et grep om landet. I 1969 oppdager vi olje og gass på norsk sokkel og dermed er oljeeventyret i gang. Mye av grunnlaget for dagens velferdsstat legges mellom 1960 og 1970.

I 1962 kommer Ann Karina Sogge til verden. I Sør-Europa lar ungdommen seg forføre av hippiebevegelsen – etter hvert også Ann Karina. De fargerike ungdommene protesterer mot det materialistiske samfunnet og fokuset på forbruk. I Oslo inntar de første hippiene Slottsparken i 1967.

2017: – Jeg var ganske hippie på 70- og 80-tallet, forteller Sogge 30 år etterpå, hjemme i Tromsø, og bryter ut i en hjertelig latter.

55-åringen vifter med tærne ute på verandaen. Herfra har hun god utsikt over store deler av Tromsdalen, Tromsøya og Ishavskatedralen. Solnedgangen tegner fjellene mot vest oransje denne septemberkvelden. En solnedgang som nesten matcher Ann Karinas kraftig grønne genser.

– Hippietiden sitter i fordi den var så fargerik og morsom. Jeg var aldri en ekte hippie som prøvde mystiske stoffer. Jeg var hippie i form av musikken, klesstilen og det å søke frihet. Jeg elsket friheten. På 70- og 80-tallet hadde jeg det kjempegøy, forsikrer hun og humrer.

– Tror jeg er privilegert

1970-tallet: Etterkrigstida tar slutt. I Norge får feminismen stor oppslutning, særlig blant kvinnene. Kvinnebevegelsen fører til at flere damer tar fatt på arbeidslivet, både i Norge og i utlandet. Bevegelsen medvirker også til at en ny, liberal abortlov vedtas og til bygging av barnehager. Også miljøbevegelsen er en frukt av dette tiåret, noe som blant annet fører til opprettelsen av Miljøverndepartementet i 1978.

På 1970-tallet var Ann Karina utvekslingsstudent i USA i ett år.

– Her fikk jeg oppleve forskjellen på friheten til ungdom i USA og ungdom i Norge. Da jeg skjønte hvor innskrenket frihet de amerikanske ungdommene hadde, lengtet jeg tilbake til Norge med én gang. Jeg tror jeg er veldig privilegert. Men selvfølgelig går ingen gjennom livet uten å oppleve tap. Og det er kjempeviktig. Det er så viktig å lære seg å være motstandsdyktig, sier hun fast.

Til tross for at Sogge alltid har vært fascinert av hippiekulturen, var det politi hun ønsket å bli. For hun ville prøve å skape et mer rettferdig samfunn.

Men det er fortsatt mye hippie igjen i henne. Som at hun elsker å gå barbeint:

(Video: Jørn Berger Nyvoll)

– Rettferdighet og det å kunne være til tjeneste er dypt nedfelt i meg. Å oppleve rettferdighet kan være et vendepunkt i enkeltes liv, sier Ann Karina.

Hun startet på politiutdannelsen i 1983 og flyttet til Tromsø få år etter.

– Jeg ble veldig fort voksen, men fikk med meg friheten på 70-tallet.

I politiet traff hun Hans Martin, og det oppsto søt musikk. Paret overtok det som tidligere var våningshuset på en gård som hadde tilhørt Hans Martins familie. På denne eiendommen bygget de opp hovedhuset på nytt – som en tro kopi av det gamle fra 1917.

– Vi har lagt ned veldig mye av vår egen idealisme og skaperkraft i dette huset. Vi har båret hver eneste planke hit. Derfor kjenner jeg at jeg aldri kan skille meg av med det, sier Ann Karina, og setter seg ned i en grønnmønstrete, arvet sofa fra 1880-tallet.

To bugnende CD-hyller strekker seg opp til taket. TV-en har fått en herskapelig plass midt i stua – balansert på flere leksikon.

– Sofaen og stolene har tålt tidens tann godt. Jeg synes det er veldig hyggelig å ha dem her, sier Ann Karina og banker lett på sofaryggen.

Hun beskriver seg i størst grad som en idealist.

– Det har jeg nok vært hele livet. Men jeg er også dualist – det er alltid minst to sider av en sak. Jeg har også materialistiske verdier, sier hun og gestikulerer.

– Jeg skulle ønske jeg ikke var så interessert i brukte ting, fine glass eller kunstgjenstander. Rent idealistisk burde jeg selvfølgelig ikke kjøpt dette, men heller satt mer penger inn på kontoen til Røde Kors eller kunstforeningen. Men så idealistisk er jeg bare ikke. Det må jeg innrømme.

Tre forskere svarer: Hva er en verdi?

Begrepet verdier har mange betydninger, men samfunnsforskere er stort sett enige om at det handler om et individs oppfatninger om viktige mål i livet – og om hvordan de kan realiseres. I et filosofisk perspektiv handler det om å undersøke hva som faktisk er verdt å strebe etter i livet, forteller Mathias Sagdahl, filosof ved UiT Norges arktiske universitet.

– Ulike mennesker har ulike verdier. I filosofisk forstand er penger verdifullt mest i form av at det er et middel for å oppnå noe annet. Vi mennesker kan tenke på ganske mye forskjellig som verdifullt. En sentral debatt i filosofien er hvorvidt alt snakk om verdier kan reduseres til bare én ting; som for eksempel nytelse. Jeg mener det ikke er slik. For eksempel tenker jeg at kunnskap og forståelse også bør forstås som viktige verdier, sier han.

– I et psykologisk perspektiv handler verdier om å prioritere det som er viktig. Verdier former handlingene våre, og til syvende og sist dreier de seg om hvordan vi kan leve gode liv og utvikle gode samfunn, sier professor i psykologi ved UiT Joar Vittersø.

Han sier at psykologien skiller mellom to hovedformer for verdier:

– Verdiene man har som individ og verdiene vi deler med andre – altså kulturelle verdier. Disse handler blant annet om normer og moral. For begge typer verdier spiller følelser en viktig rolle. Hvis vi ikke hadde hatt følelser, hadde vi heller ikke hatt verdier. Da ville vi ikke visst hva som var viktig, og hva som var uviktig, forklarer Vittersø, og utdyper:

– Mennesker som ikke kan føle, klarer heller ikke å bestemme seg for hva som er viktig. Ikke engang når det gjelder bagateller, som hvorvidt det er best å gå til legen på onsdag eller torsdag hvis begge dager passer like godt – de klarer ikke å prioritere hva de skal gjøre.

Professor Rudi Kirkhaug ved Institutt for samfunnsvitenskap definerer verdier som overbevisninger som gjør at vi lykkes med noe.

– Det kan også være moralske standarder, leveregler, det man tror på som er rett og galt, effektivt eller ineffektivt. Vi kan ikke lage regler som forteller at «man må oppføre seg ordentlig mot folk», uten at reglene er grunnlagt på en verdi, sier Kirkhaug.

Normen «du skal ikke stjele», er grunnlagt på verdien ærlighet eller ordentlighet. Verdier er dermed en slags hovedplattform for hvordan vi bør oppføre oss i samfunnet, mener han.

– Det er iboende i oss, uten at vi er bevisst det, og det styrer det tomme rommet som reglene eller påbudene ikke dekker. Verdier kan også være retningslinjer for holdninger, og i samfunnsvitenskap er de ofte benyttet som atferdsregulerende redskaper som blant annet brukes av ledere, sier Kirkhaug.

En gjeng idealister på 1980-tallet

Nordmenn flest, akkurat som Ann Karina, var ganske idealistiske på 1980-tallet. Vi var ikke spesielt opptatt av materielle goder, og det var også stor oppslutning om tradisjonelle verdier.

Det kommer fram i Norsk Monitor, en undersøkelse som måler verdimotsetninger i befolkningen. Undersøkelsen ble gjennomført første gang i 1985, og siden har den blitt utført annet hvert år på 3000–4000 nordmenn. Alltid med nye personer. Målingene ledes av statsviter Ottar Hellevik ved Universitetet i Oslo (UiO).

– I stedet for å rangere verdier ser vi på hovedmotsetninger i verdisyn ut fra analyser av hvilke verdier som typisk opptrer sammen. De tre hoveddimensjonene vi finner, har vi kalt moderne versus tradisjonell, idealistisk versus materialistisk og radikal versus konservativ. Det er stort sammenfall når det gjelder hvordan hoveddimensjonene i folks verdisyn beskrives av ulike forskere, forklarer Hellevik.

Noen er moderne, andre er tradisjonelle

Ifølge statsviteren er det altså typisk at noen mennesker tenker moderne mens andre tenker tradisjonelt. Andre igjen er materialistiske, mens andre er idealistiske.

Idealistene vektlegger det indre og synes blant annet selvrealisering, åndelige opplevelser, miljø og relasjoner er viktige. På motsatt side står materialistene, som heller vektlegger det ytre. De er opptatt av eiendeler og økonomisk vekst og setter gjerne egne behov fremfor andres. Mennesker med en moderne verdiorientering er åpne for endring, de er tolerante og har sans for nye tenkemåter. De med en tradisjonell verdiorientering ønsker seg stabilitet og trygghet, og har sans for etablerte institusjoner som kirke og rettsvesen.

Det finnes beviser på at verdier har spilt en vesentlig rolle i samfunnet helt tilbake til den greske oldtiden. Men på 1920-tallet førte teorien til samfunnsforskeren Max Weber om «det rasjonelle byråkratiet» til at verdier ble oppfattet som mindre viktig.

– Verdier var det som tidligere hadde styrt samfunnet på godt og vondt. Med bakgrunn i Webers profesjonelle byråkrati i offentlig sektor, trodde man at reglene kom til å ta over, og det ble laget en rekke byråkratiske regler for å styre samfunnet i fordeling av rikdom og byrder blant folk, sier Rudi Kirkhaug.

Verdier er ikke noe konstant og i tiårene etter at vi oppdaget olje på norsk sokkel har landet blitt stadig rikere. Det har ført til store endringer i det vi nordmenn tenker på som verdifullt her i livet.

Dette er første kapittel fra Labyrint sin artikkelserie Det viktigste i livet. Du kan lese hele artikkelserien her.