Færre ser nå for seg en karriere i akademia. Forsvinner for mange forskere ut til andre bransjer? Løsninger på dette ble debattert i Arendalsuka på tirsdag. Fra venstre Lill Harriet Sandaune (Frp), Magnus Aronsen fra Akademiet for yngre forskere, Marianne Aasen, stortingsrepresentant for Ap, rektor Mari Sundli Tveit ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Petter Aaslestad, leder i Forskerforbundet. (Foto: Anne Lise Stranden/forskning.no)
- Vi må gjøre det himmelsk å bli forsker
Færre doktorgradskandidater enn før ser for seg en forskerkarriere, men professorstaben er rekordgammel. – Vi må få de beste til å ønske å forske hos oss, ellers vil institusjonene forvitre innenfra, erkjenner NMBU-rektor. – Svartmaling, mente andre.
Arendalsuka
Arendalsuka arrangeres hvert år i uke 33.
På nettsidene sine skriver de at Arendalsuka skal være en årlig nasjonal arena hvor aktører innenfor politikk, samfunns- og næringsliv møter hverandre og folk, for debatt og utforming av politikk for nåtid og framtid.
Det er privatpersoner, med tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal i spissen, som arrangerer Arendalsuka.
Alle arrangementer som inngår i Arendalsukas program er åpne for alle og gratis å delta på.
(Kilde: Arendalsuka.no)
Også færre masterstudenter enn før ser nå for seg en vitenskapelig karriere. Dårlig lønn og usikre arbeidsforhold er årsakene, viser flere undersøkelser.
– Dette kan gå ut over kvaliteten på forskningen, understreket Magnus Aronsen fra Akademiet for yngre forskere, som inviterte til debatt tirsdag sammen med Forskerforbundet, med politikere og sektoren.
Universiteter og høgskoler må gjøre det mer attraktivt å bli forsker, understreket Petter Aaslestad i Forskerforbundet.
Evig ørkenvandring
Sektoren har 18 prosent midlertidige ansatte, som er over dobbelt så høyt som resten av arbeidslivet.
– De opplever en evig ørkenvandring fra den ene midlertidige stillingen til den andre, sa Aronsen.
Han fortalte om et rotte-race blant dem med doktorgrad, først for å få postdok-stillinger, og så for å bli professor.
Mange orker ikke usikkerheten samtidig som de etablerer seg med familie, dette gjelder særlig kvinner, la han til.
Ønsker en strengere kunnskapsminister
Samtidig som færre unge ønsker å satse på en akademisk karriere, står sektoren foran et stort behov for nye ansatte.
Snittalderen for professorer økte med to år i perioden 2001 til 2011, til 56,6 år.
– Jeg ønsker meg en kunnskapsminister som stiller høyere krav til de miljøene som er verst, for å få ned midlertidigheten der den er verst, sa stortingsrepresentant Marianne Aasen fra Arbeiderpartiet.
Hun la til at politikere har et ris bak speilet: rammebetingelser for bevilgninger.
Lill Harriet Sandaune fra Fremskrittspartiet vil også fokusere på dem som har minst midlertidige:
– Hva med å ta lærdom av dem? Kanskje vi skal se på hvordan de greier det? Da unngår vi å finne opp hjulet på nytt, sa hun.
Aasen understreket at sektoren får langt mer penger til rådighet enn før, og at de har selvstyre til å forvalte dem på best mulig måte.
– I denne sektoren er det menneskene som er den viktigste ressursen, og dere har et ansvar for å forvalte dem på best mulig måte, sa hun.
Må bli som å komme til himmelen
Riktignok er ikke dette nytt, men det er nå mange begynner å få øynene opp for problemet, ifølge rektoren i panelet.
– De beste kandidatene forsvinner andre steder veldig fort. Og det er et større problem for universitetene og høyskolene enn for dem selv, understreket Mari Sundby Tveit, rektor ved NMBU.
– Hvis vi ikke får gjort noe med dette, så kommer vi til å forvitre innenfra, sa hun
Vi må ta vare på de beste og gi dem troen på at det er hos oss de får størst frihet til å slå seg løs og dyrke det de er genuint interessert i, mente hun.
– Det å få jobb ved universiteter og høyskoler bør føles som å komme til himmelen, sa Sundby Tveit.
Aasen pekte på problemet med at stipendiatene er ettertraktet for sektoren, fordi de blir belønnet per doktorgrad de får igjennom.
– Men hva med dem etterpå, har sektoren laget noen plan for dem senere, innvendte Aasen.
– Overdreven svartmaling
Skikkelig temperatur ble det først da Svein Stølen, fersk rektor ved Universitetet i Oslo, tok ordet fra salen.
– Dette er jo ikke måte på svartmaling, innvendte han. UiO skal bli bedre til å velge de beste kandidatene både innenlands og utenland, og på samme måte vil vi utdanne forskerkandidater som også kan konkurrere internasjonalt, sa han
UiO er blant dem med høyest andel midlertidige ansatte, med nesten 25 prosent.
Det er ikke meningen at alle doktorer vi utdanner skal fortsette i akademia. Mange skal ut i næringslivet og gjøre nytte for seg der, sa han.
– Men vi må også bli flinkere til å lede de som ikke er flinke nok bort fra fristelsen tidlig nok, så de slipper å holde på i årevis med noe som kanskje ikke leder til noe, sa han.
Mye god forskning tar mer enn tre år
Aronsen påpekte at det er vesentlig at akademia beholder de beste forskerne. Men at tre år med en doktorgradsfinansiering i flere tilfeller er altfor kort tid til å få resultater.
Bare halvparten av dem som er i ferd med å ta en doktorgrad anbefaler andre å gå i gang.
– Forskning av høy kvalitet tar gjerne lang tid, utvikling av et nytt legemiddel kan fore eksempel ta fem til ti år, sa han.
Det kan løses ved å få til samarbeid mellom næringsliv som kan finansiere videre, mente rektoren ved NMBU.
– Det er et veldig stort behov for en kobling mellom forskere, næringslivet og studenter, sa hun.
