Det finnes rundt 2000 forskere i postdok-stillinger i Norge. Ingeborg Owesen var en av dem. Hun var overlykkelig da hun ble postdok, men klarte ikke å leve med usikkerheten.

Ferske forskere blir brukt som billig arbeidskraft

De som får postdok-stillinger satser svært mye på det de tror er en mulighet til å skaffe seg en akademisk karriere. Resten av livet settes på vent. De fleste blir skuffet. 

9.5 2016 04:00

forskning.no har hentet inn erfaringer fra forskere som har jobbet i postdok-stillinger. Noen er fornøyde, mange har dårlige erfaringer, et fåtall får fast forskerjobb.

Mange satte resten av livet på vent, mens de ga alt for det de trodde skulle bli et stort sprang framover i en forskerkarriere. Deretter kom følelsen av å ha mislyktes. Eller forbigått. Noen forteller om en akademisk karriere styrt av rene tilfeldigheter. Andre mener de er brukt som billig arbeidskraft - og at de aldri hadde reelle muligheter.

Svært mange av dem forskning.no har vært i kontakt med, trekker fram den såkalte fireårs-regelen.

Da de forsto hva den innebærer, kom det som en kalddusj. Du får ikke være ved ett og samme offentlig finansierte sted i akademia lenger enn fire år, uten at institusjonen må gi deg fast ansettelse. Regelen er der for å sikre folk faste jobber. I praksis stenger den post-dok-er ute. Om da ikke institusjonene omgår lovverket, og lar den midlertidige forskeren gå fra vikarjobb til vikarjobb.

Postdokernes erfaringer:

Arbeidsgiverne:

De ansvarlige:

Fakta om ordningen

POSTDOKERNES ERFARINGER

Ingeborg Owesen:

- Akademia kan bli en fattigdomsfelle

Ingeborg Owesen var postdoktor ved Universitetet i Oslo (UiO) i to år. I dag er hun opptatt av hvordan postdok kan bli en fattigdomsfelle.

Owesen var i slutten av 40-årene da hun ga opp å få en akademisk karriere. Hun var eneforsørger. Den økonomiske usikkerheten etter mange år i midlertidig stilling gjorde at hun til slutt ikke orket mer. Hun søkte seg en jobb i byråkratiet før hun rundet 50 år. Da hadde hun tatt en doktorgrad i filosofi og vært to år i en postdoktor-stilling.

– Folks håp og forventninger blir brutt i akademia, mener Owesen.

Ingeborg Owesen var postdoktor ved Universitetet i Oslo, (Foto: Forskningsrådet)

I løpet av de to årene hun satt på kontoret sitt ved UiO publiserte hun fem vitenskapelige artikler og fikk ferdig et halvt bokmanus. Fast jobb fikk hun ikke. Derimot pådro hun seg en stor gjeld.

– Jeg satt bare på kontoret og skrev i disse to årene. Jeg var overlykkelig over at jeg hadde fått en postdok. Jeg tenkte at jeg måtte publisere mye for å få en jobb i akademia.

Det var bare ett problem: Den jobben eksisterte ikke.

– Jeg trodde og håpet lenge at det ville dukke opp en stilling. Det var grusomt å ikke vite om jeg fikk fast jobb. Det forelå ingen karriereplan for postdok-perioden min. Til slutt klarte jeg ikke lenger denne usikkerheten.

I dag jobber Owesen som seniorrådgiver i Norges forskningsråd. Bak seg har hun flere perioder med midlertidige stillinger ved universitetet. Innimellom har hun gått arbeidsledig.

I tillegg til å ha gått glipp av lønnsutvikling, har hun altså skaffet seg gjeld. Boliglånet måtte hun utvide for å komme seg igjennom flere kriser. Uten fast jobb fikk hun ikke lån i banken, men var heldig som eide sin egen bolig og kunne få boligkreditt.

– Jeg vil advare om at akademia kan bli en fattigdomsfelle, sier Owesen i dag.

Magnus Svärd:

Ekstrem usikkerhet

Meningen med postdoktor-ordningen er å gi en person med avsluttet doktorgrad, mulighet til å skaffe seg kompetanse på vitenskapelig toppnivå. I praksis betyr det professornivå.

Magnus Svärd har vært postdoktor både i USA og Norge. (Foto: UiB)

Magnus Svärd er tidligere postdok, og er nå professor ved Institutt for matematikk på Universitetet i Bergen. Men kun en liten andel av postdok-ene kommer så langt. 

– I mitt tilfelle brakte doktorgraden og deretter postdoktor-stillingen meg helt fram til en professorjobb. Jeg har vært postdoktor både i USA og Norge. Denne mobiliteten mener jeg er viktig. Det ga meg nye impulser å måtte flytte på meg, forteller Svärd.

– Det jeg reagerer negativt på, er den ekstreme usikkerheten du må leve med.

– Folk er gjerne postdok-er mens de er i alderen 30 år til et stykke opp i 40-årene. Å forsøke å etablere seg med familie når man er postdok, blir for mange et rent helvete.

– Du får problemer med å låne penger til bolig. Barna må du slepe med deg fra sted til sted. Jeg vet selvfølgelig at mange yrkesgrupper må flytte på seg, men de fleste gjør det under langt mer ordnede omstendigheter enn postdok-er tvinges til. Jeg har ikke noen god løsning. Men dette er ikke bra, sier Svärd.

Tidligere postdoktor

Gikk for lut og kaldt vann

forskning.no har kontaktet mer enn 300 tidligere postdok-er. Mange har vært villige til å dele erfaringene sine, men få er villige til å stå fram offentlig.

– Postdok-jobben min lignet mest på en ingeniørjobb. Jeg fikk ikke mulighet til å utvikle meg selvstendig som forsker, forteller en forsker som tidligere var postdok på et institutt i Oslo. 

Men dette ble langt i fra det karrierefremmende tiltaket hun trodde det skulle bli. I dag jobber hun fortsatt samme sted, men i en annen stilling. Hun vil derfor ikke stå fram med navn.

Utskiftingen av postdok-er ved instituttet hvor hun oppholdt seg, opplevde hun som skremmende høy. Bare noen utplukkede blant dem ble fulgt godt opp av instituttet. Resten gikk for lut og kaldt vann.

– Som postdok jobber du 110 prosent hele tiden. Du setter resten av livet på vent i flere år. Du er ung og naiv, og forventer å få noe tilbake for innsatsen, slik postdok-ordningen er ment å skulle gi deg.

– Men etter hvert forstår du at du bare er på instituttet som midlertidig arbeidskraft. Du er der kun for å få et forskningsprosjekt ferdig, sier hun til forskning.no.

TIDLIGERE POSTDOK-ER TIL FORSKNING.NO:
«Dessverre later det til at vi postdok-er blir betraktet mer som arbeidere enn som forskere.»
(Utenlandsk mann, en postdok-periode)

Tidligere postdoktor:

Bortkastede år

Forskere med postdok-erfaring forteller til forskning.no om en tilværelse mer eller mindre styrt av tilfeldigheter.

Mange forteller om dårlig eller ingen oppfølging fra universitetet eller forskningsinstituttet der de var midlertidig ansatt som postdok. Mange fikk ikke lov eller mulighet til å forske, men ble heller brukt som tekniker.

Flere peker på at instituttet de var ansatt på, ikke fikk noen insentiver fra Forskningsrådet  i retning av noe annet enn å benytte seg av dem som nettopp midlertidig arbeidskraft. Forskningsrådet finansierer om lag 40 prosent av postdoktor-ene i Norge.

– For min del var årene som postdok ved Universitet i Oslo bortkastet. Ikke alt var håpløst. Men det kunne ha vært så mye bedre. Det er kjempebra om noen setter søkelys på ordningen, sier en tidligere postdok-er til forskning.no. Han vil ikke stå fram med navn.

Bjørn Samset publiserte ingenting i løpet av fire år som postdok. (Foto: Mari Brenli)

Bjørn Samset:

Publiserte ingenting

Bjørn Samset var postdoktor ved Universitetet i Oslo i fire år før han sluttet og søkte seg en jobb ved et forskningsinstitutt. Han fikk ikke publisert en eneste artikkel i løpet sin tid som postdok.

I alle de fire årene forberedte han et eksperiment ved CERN. Da han ønsket å gjøre egen forskning i tillegg, fikk han beskjed om at han skulle fortsette med å forberede eksperimentet.

– Jeg diskuterte ideene til artikler og opplevde at andre senere skrev artikler på mine ideer. Ettersom jeg står på forfatterlista til eksperimentet, har jeg i dag 300–400 publikasjoner. Men da jeg søkte meg jobb utenfor UiO, hadde jeg absolutt ingen egne publikasjoner å vise til.

Bjørn Samset hoppet etter hvert av postdoktorstillingen ved UiO. Der var det ingen utsikter til en stilling i partikkelfysikk.

– Jeg hadde sannsynligvis dratt til CERN om jeg hadde fortsatt, men ingen ledig stilling ventet på meg i Oslo der jeg har min familie.

Om ordningen:

– Ikke gjennomtenkt ordning

«Vil du ha fast jobb, ikke bli postdok. Tror du at en postdok-stilling skal gi deg fast jobb, så glem hele greia fra starten av.»

Tidligere postdoker til forskning.no

Ingeborg Owesen er opptatt av at postdok-ordningen ikke virker gjennomtenkt og planlagt fra myndighetenes side.

– Mens antallet midlertidige stillinger bare øker i akademia, er antallet faste stillinger stabilt. I stedet for å skaffe flere faste stillinger er nå mantraet at ikke alle skal inn i akademia, at kompetansen fra en doktorgrad og postdok også kan brukes i byråkrati og ledelse.

Dette er et moralsk og etisk problem, mener hun.

– Ingen ville komme på tanken på at det skulle vært aktuelt å utdannet tre ganger så mange leger som det er bruk for i samfunnet, bare fordi det vil være en fordel at befolkningen generelt har medisinsk kunnskap.

– Man kan ikke la folk bruke årevis på å utdanne seg til jobber som ikke finnes, bare for øke kunnskapsnivået i befolkningen. Det er å gjøre dem til middel, sier Owesen til forskning.no.

Bjør Samset mener at akademia har utviklet seg i feil retning, etter hvert som forskningen har vokst i omfang.

– Nå har vi prosjekter og vi har penger. Forskningen i dag trenger arbeidskraft.

– Da blir gode hoder leid inn i to eller tre år. De får beskjed om at de skal gjøre sånn og sånn, men får ofte ikke tid til å utvikle sin egen forskning. Jeg kjenner flere som meg, som ikke har fått publisert en eneste artikkel i postdoktor-perioden. De har vært pliktoppfyllende og gjort det de fikk beskjed om, sier han.

En postdoktor-stilling skal utvikle din forskeridentitet. Men mange får ikke lederoppgaver, mener Samset. Han trekker fram seg selv som et eksempel på at ordningen er unødvendig.

– Jeg var ansatt ved samme institusjon hele tiden, fra jeg var master til jeg var postdoktor. Det var ikke slik ordningen skulle fungere i utgangspunktet. Idealet var at du skulle ta en grunnutdanning ved en institusjon og så skulle du reise rundt og få impulser fra andre, før du kom tilbake til en fast jobb ved institusjonen din. Alle de store har gjort det på denne måten.

Men verden har forandret seg, mener Samset.

– I dag reiser vi så mye og er så internasjonalt orienterte. Vi trenger ikke lenger en ordning som går i retning av å utnytte kloke, unge hoder.

I dag jobber Samset som seniorforsker ved Cicero Senter for klimaforskning og han har en assisterende lederstilling. Nå er han selv med på å ansette forskere ved forskningsinstituttet.

– Nylig utlyste vi en forskerstilling og fikk 135 søkere. Alle var veldig kompetente med lang erfaring. Men mange har ikke klart å få en kobling til en institusjon eller anledning til å bygge et familieliv.

– Dette er de beste hodene. De er arbeidsmaur og de blir misbrukt.

Slike mennesker skal utfordres, men de skal også gis impulser og muligheter til å bygge seg et liv, mener Samset.

– Jeg vil oppfordre myndighetene og akademia om å våge å satse på mennesker.

– Det er en fallitterklæring at lederne i akademia tenker at postdoktorene bare skal forsvinne etter noen år uansett. De bør satse på enkeltpersoner fra starten av, veilede dem og motivere dem. Det bør de gjøre selv om det kanskje finnes noen der ute som er enda mer eksellent. 

TIDLIGERE POSTDOK-ER TIL FORSKNING.NO:
Mange postdoktorstillinger er ikke rekrutteringsstillinger, men mer en forskerstilling på prosjektbasis. Det vil si, de ønsker en med forskerbakgrunn for å få fortgang i prosjektet. 
(Kvinne, en postdok-periode)

NIFU:

Fire av fem får ikke jobb

Fast jobb?

Fem-seks år etter at de i 2009 ble registrert som postdoktor i et teknologifag, var det bare 13 prosent som hadde fått en fast stilling som forsker eller faglig ansatt i akademia.

I matematikk og naturvitenskap hadde 16 prosent fått fast vitenskapelig jobb.

I medisin og helsefag 20 prosent.

I samfunnsfag og humaniora har 48 prosent fått fast forskerjobb 5-6 år etter at NIFU registrerte at de var postdok-er.

For de uten fast stilling i alle fag var 15 prosent i midlertidige forskerstillinger etter fem-seks år. Seks prosent var fremdeles i postdok-stillinger. 15 prosent var i instituttsektoren, mens 40 prosent hadde forlatt forskningsinstitusjonene.

Kilde: Veien fra postdoktor til akademia. NIFU Arbeidsnotat 2015:15

Det var daværende utdannings- og forskningsminister Gudmund Hernes som fikk innført ordningen med postdoktorer i Norge på 1980-tallet.

Som så mye annet, ble ideen hentet fra USA.

Postdok-ordningen skulle åpne veien for dyktige doktorgradsstudenter til toppstillinger i akademia. Gjennom å være postdoktor skal en akademiker få mulighet til å skaffe seg kompetanse nok til å nå en toppstiling.  Kunnskapsdepartementets forskrift for ordningen finner du her.

I høst presenterte NIFU (Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) en undersøkelse av postdok-ordningen. NIFU har slik for første gang gitt oss eksakte tall om hvor mange som faktisk får fast jobb i akademia.

Fire av fem postdok-er i medisin og helsefag, teknologi, matematikk og naturvitenskap får ikke fast forskerjobb i akademia, viste undersøkelsen.

For postdok-er i humaniorafag og samfunnsvitenskap er situasjonen bedre, der har halvparten fått fast vitenskapelig stilling etter 5-6 år. 

For de som ikke får fast jobb, råder fortsatt usikkerheten. Mange er fortsatt i midlertidige stillinger, og en stor gruppe er fortsatt postdok.

TIDLIGERE POSTDOK-ER TIL FORSKNING.NO:
«Tre ganger ble jeg i Norge rekruttert som spesialist og midlertidig ansatt i postdok-stillinger. I alt 12 år gikk jeg slik. Dessverre klarte jeg aldri å bli tilbudt noen permanent eller mer langsiktig jobb. Dette foregikk under den mest avgjørende delen av den vitenskapelige karrieren min.»
(Utenlandsk mann, tre postdok-perioder)

 

ARBEIDSGIVERNE

Kyrre Lekve:

– Postdok-er er forskere til halv pris

Kyrre Lekve var statssekretær for SV i Kunnskapsdepartementet fra 2007 til 2012. Nå er han nestleder ved det statseide forskningsinstituttet Simula som holder til på Fornebu i Bærum. Simula driver forskning innen IT og kommunikasjonsteknologi på internasjonalt nivå.

Direktøren ved data-forskningssenteret Simula er åpen om hvorfor postdok-er er så populære. Han har selv 26 i arbeid.

– I grove tall er halvparten av forskerne våre fast ansatte. Den andre halvparten er midlertidig ansatte. I den siste gruppen er halvparten postdok-er, forteller Lekve.

– Postdok-er er den billigste arbeidskraften du kan få tak i om du er forskningsleder, bekrefter Kyrre Lekve, nestleder ved Simula og tidligere statssekretær i Kunnskapsdepartementet. (Foto: Simula)

Som er tydelig på at slik bør det ikke være.

– Det blir sånn fordi postdok-ordningen innebærer at vi får denne typen forskere til halv pris av hva de ellers ville ha kostet oss. Vi forsøker å heller gi fast ansettelse. Men økonomien motarbeider våre muligheter til å ansette fast.

Er du forskningsleder eller seniorforsker og skal sette sammen en gruppe forskere til et nytt forskningsprosjekt, så ønsker du sannsynligvis å få mest mulig forskning ut av de pengene du har fått til disposisjon. Da blir løsningen gjerne å få tak i postdok-er eller doktorgradsstudenter, som du i hovedsak får finansiert fra Forskningsrådet.

– Dette ser du over alt, mener Kyrre Lekve.

– Postdok-er er den billigste arbeidskraften du kan få tak i om du er forskningsleder. De er mye billigere enn fast ansatte.

– De er det nye forsker-proletariatet.

Forskningsinstitusjonene får god og fleksibel arbeidskraft. Og de kan kvitte seg med den når de er ferdig. Lekve mener dette er forklaringen på hvorfor postdok nå er den stillingskategorien som øker klart mest i norsk akademia.

– Men dette betyr at vi skaper fryktelig dårlige karriereveier for mange som tror de er i ferd med å få jobb som fast ansatte forskere.

– Dette er heller ikke bra for institusjonene. Vi tvinges til å føre dårlig personalpolitikk. Det er også negativt for mange forskningsgrupper, at vi ikke jobber mer langsiktig.

Kyrre Lekve mener vi må få en forskningsfinansiering som oppmuntrer til flere faste ansettelser. Forskningsrådet må ikke så enøyd fokusere på rekrutteringsstillinger. Den tidligere SV-statssekretæren i Kunnskapsdepartementet hevder ikke at han nå sitter på den åpenbart riktige løsningen. Men han mener at både Forskningsrådet og institusjonene selv har et ansvar for å finne bedre løsninger enn i dag.

TIDLIGERE POSTDOK-ER TIL FORSKNING.NO:
«Postdok-ordningen er på alle vis dårlig og virker mot sin hensikt. Det er de suverent mest bortkastede og minst produktive årene i mitt liv. Jeg ville aldri ha tatt en postdok-stilling i Norge om jeg ikke hadde vært nødt til det. Om jeg hadde visst hvor elendig ordningen er, ville jeg antakelig heller ha valgt en ikke-akademisk jobb i privat sektor.»
(Mann, en postdok-periode)

Henrik Schultz:

– Postdok-ene forsvinner for oss

Vi trenger postdok-ene våre. Men kan ikke holde på dem, sier Henrik Schultz, instituttleder ved Farmasøytisk institutt på UiO. (Foto: UiO)

På Farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO) møter vi nok en leder som er bekymret over utviklingen.

– Postdok-ene våre er dyktige og flinke. Dette er folk vi trenger til oppgaver vi har, sier instituttleder Henrik Schultz. Han har nå tre postdok-er betalt med interne midler ved UiO og ni postdok-er ansatt ved hjelp av eksterne midler.

– I løpet av de neste ti årene vil cirka en tredel av forskerne våre gå av med pensjon. Da skulle jeg gjerne hatt postdok-er i kvalifiseringsstillinger, som kunne ha gått inn i disse forskerstillingene.

– Men det får vi ikke til. Postdok-ene forsvinner for oss, fordi vi ikke har tillatelse til å holde på dem når perioden deres er over. Og de forsvinner dessverre ofte til stillinger som ikke øker deres forskningskompetanse og dermed mulighet til senere å søke seg tilbake til universitet.

– Det er det sterke stillingsvernet for fast ansatte i tjenestemannsloven, som hindrer oss i å holde på de midlertidig ansatte.

Schultz ved Farmasøytisk institutt er som Lekve hos Simula, kritisk til hva han selv er i stand til å tilby postdok-ene:

– Hadde jeg hatt mulighet, skulle jeg svært gjerne ha tilbud flere flinke folk å gå i ventestillinger til det dukket opp faste jobber. Vi burde ha kunnet tilby dem et bedre kvalifiseringssystem.

Nå ser Schultz at postdok-er ved Farmasøytisk institutt forsvinner over i jobber de er overkvalifisert til, eller jobber som ikke øker kvalifikasjonene deres med tanke på senere å søke en fast vitenskapelig stilling.

Han forstår godt hvorfor de gjør det: Dette er folk i 30-årene og 40-årene som må ha en inntekt.

TIDLIGERE POSTDOK-ER TIL FORSKNING.NO:
«Vi som var midlertidig ansatte snakket mye sammen om dette. De fleste var svært lite fornøyd. Når postdok-perioden din er over, ønsker universitetet deg lykke til og ansetter en annen i samme stilling. Jeg er sikker på at også mange av de fast ansatte er bekymret over dette. Ordningen fremmer ikke samarbeid.»
(Utenlandsk mann, en postdok-periode)

Svein Stølen:

- De må få seg jobber også andre steder

Vi må tenke på postdok-er som noe mer enn bare kommende professorer ved universitetene, oppfordrer Svein Stølen, prodekan for forskning ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet på UiO. (Foto: UiO)

Svein Stølen, prodekan for forskning ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet på Universitetet i Oslo (UiO), har flere gagner markert seg i debatten om forskerutdanning i Norge. Han mener det er viktig at vi nå får en debatt om postdok-ordningen.

– Ingen tvil om at det er hard konkurranse om de faste vitenskapelige stillingene nå.

– Her ved MatNat-fakultetet på UiO har vi cirka 320 professorstillinger. Det innebærer at gjennomsnittlig bare cirka 15 blir utlyst hvert år. Disse jobbene kan vi ikke uten videre dele ut til postdok-ene våre. Vi har plikt til å hente inn de beste vi kan finne til disse jobbene, det er beinhard internasjonal konkurranse om dem.

Stølen er opptatt av at vi må tenke på postdok-er som noe mer enn bare kommende professorer ved universitetene.

– De må ut og få seg jobber også andre steder, i forskningsinstitusjoner og i næringslivet

Stølen, som selv sitter i styret til Forskningsrådets Divisjon for vitenskap, er opptatt av at postdok er en utdanningsstilling. Derfor bør disse stillingene forankres i universitets- og høyskolesektoren, på samme måte som det gjøres for ph.d.-stillingene.

– Også må vi bli bedre på karriereveiledningen for postdok-ene. De som går gjennom en postdok må ikke minst skjønne hvor hard konkurransen er, sånn at de ikke har falske forhåpninger om hvor enkelt det er å komme videre. Ikke minst må de se alle karrieremuligheter.

TIDLIGERE POSTDOK-ER TIL FORSKNING.NO:
«For meg virker det merkelig at universitetene ikke er i stand til å tilby flere en akademisk karriere, når de har brukt så mange år på utdannelse og kompetanseoppbygging. Postdok later til å være noe universitetene bruker for å ansette folk, uten å måtte forplikte seg langsiktig. Jeg jobbet sammen med 30 andre forskere, bare 1 hadde fast jobb.»
Utenlandsk mann, tre postdok-perioder.

DE ANSVARLIGE

Forskningsrådet:

– Vi er bekymret

Anders Hanneborg er bekymret for rekrutteringen til akademiske stillinger om mange postdok-er har dårlige erfaringer. (Foto: Forskningsrådet)

– Vi er bekymret om mange postdok-er tilbys dårligere arbeidsvilkår enn andre i norsk arbeidsliv, sier Anders Hanneborg, divisjonsdirektør i Norges forskningsråd.

– Noen postdok-er er veldig fornøyd. Men vi har også et problem med at en god del ikke er det.

– Uklar karrierevei og en lang periode i midlertidig jobb, er ikke et særnorsk problem. Vi ser det samme i flere andre land, hvor postdok-er går fra den ene midlertidige jobben til den andre ved ulike institusjoner, sier Anders Hanneborg.

Forskningsrådsdirektøren er ikke bare bekymret for postdok-ene selv. Han er også bekymret over om de erfaringene mange gjør, kan svekke rekrutteringen til akademiske stillinger. At akademia framover kan gå glipp av mange av de beste kandidatene, i konkurranse med andre arbeidsgivere.

– Allerede nå er en stor andel av postdok-ene i Norge utlendinger, og det er flott. Men til en del stillinger viser det seg nå vanskelig å finne kvalifiserte norske søkere. Om disse jobbene ikke lenger er attraktive for nordmenn, bør det bekymre oss.

Anders Hanneborg er usikker på hvor bevisste forskningsinstitusjonene egentlig er når de søker Forskningsrådet om finansiering av postdokstillinger.

– Kanskje bør Forskningsrådet etterspørre kvalifiseringsplan for postdoktorene som vi finansierer.

– Forskningsinstitusjonene trenger opplagt den forskerressursen disse stillingene representerer. Men kanskje bør flere av dem isteden tilbys faste forskerstillinger, antyder Hanneborg.

TO TIDLIGERE POSTDOK-ER TIL FORSKNING:NO:
«Det var et stort savn at jeg ikke fikk noe veiledning eller noen som kunne gi meg råd i perioden. Jeg måtte også gå inn som vikar pga sykdom på instituttet, noe som ødela mye for arbeidet med postdok.»
Kvinne, en periode som post-dok.

«Jeg skulle ønske jeg hadde fått litt veiledning om videre karriere i løpet av postdok-perioden min.»
Kvinne, en periode som post-dok.

Kunnskapsdepartementet:

Kan ikke forvente fast ansettelse

I Kunnskapsdepartementet (KD) er det statssekretær Bjørn Haugstad (Høyre) som svarer når forskning.no spør om postdok-ene.

– Postdoktorstillingen er en kvalifiseringsstilling, og jeg forventer at alle institusjoner som bruker stillingen sørger for at kandidatene har et prosjekt og får god oppfølging, sier Haugstad.

Statssekretæren i KD mener at postdok-stillinger bør være knyttet til solide og aktive forskningsmiljøer, for at postdoktorene skal kunne utvikle best mulig forskningskompetanse.

– Men det er ikke nødvendigvis rom for å ansette mange fast i det aktuelle forskningsmiljøet. Det er, og bør være, stor konkurranse om faste stillinger i de beste miljøene, mener Haugstad.

Han legger til at erfaring fra et godt forskningsmiljø kan gjøre at en postdok også står sterkt om hun eller han søker på en stilling ved andre universiteter og høyskoler, i instituttsektoren, i det offentlige eller i næringslivet.
 

Fakta:

Fakta om postdok-ene

post­etter  dok­doktorgraden

ANTALL: Noe eksakt tall på hvor mange postdoktorer det er i Norge akkurat nå, finnes ikke. Men det er grunn til å anta det nå er rundt 2000 av dem. Forskningsrådet finansierer om lag 800 av disse. Andre finansieringskilder er forskningsinstitusjonene selv og eksterne kilder, som for eksempel Kreftforeningen.

MÅL: Å kvalifisere seg for arbeid i vitenskapelige toppstillinger, helst på professornivå.

RESULTAT: Slik går det ikke for de fleste. 5-6 år etter at de ble registrert som postdok-er i 2009, var det bare en av fem i medisin, teknologi, matematikk og naturvitenskap som hadde fått fast vitenskapelig jobb i Norge, ifølge NIFU. Tallene er bedre for postdok-ene i samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag. Der hadde om lag halvparten fått en fast vitenskapelig jobb.

OM STILLINGEN: Postdoktor er en vitenskapelig jobb etter doktorgraden, ved et universitet, en høyskole, et uavhengig forskningsinstitutt eller hos et helseforetak. Postdok-er ansettes midlertidig i inntil fire år for å gjennomføre et forskningsprosjekt. Må forlate stillingen ved universiteter og offentlige høyskoler etter maksimum fire år, på grunn av tjenestemannsloven. Kan bli lengre dersom institusjonen finner løsninger som ikke kommer i konflikt med fireårsregelen.

HVOR: Alle læresteder som tildeler doktorgrad kan også opprette postdok-stillinger. I tillegg finansieres prosjekter med postdok-stillinger av Forskningsrådet og enkelte andre aktører. Slik er det de siste årene blitt stadig flere postdok-er hos uavhengige forskningsinstitutter og spesielt hos helseforetakene.

KJØNN: Bare små forskjeller mellom kvinner og menn i fordeling og karriereutvikling. Litt flere menn enn kvinner blir professorer.

ALDER: Gjennomsnittsalderen for en postdok er 36 år. (2009)

UTENLANDSANDEL: I 2012 var fordelingen mellom norske / ikke-norske postdok-er 51 prosent / 49 prosent.

Kilder: NIFU, Forskningsrådet og forskning.no 

Kilder:

Hebe Gunnes, Pål Børing: Veien fra postdoktor til akademia, NIFU arbeidsnotat 2015:15

Trangt nåløye for postdoktorer, nettartikkel hos Forskningsrådet, 4.11.2015

Økt bruk av midlertidige ansettelser i 2015, artikkel hos Forskerforum, 11.12.2015

Om forskning.nos postdok-prosjekt:

forskning.no har sett nærmere på postdoktor-stillingene. Det er mange om beinet til disse stillingene, og like mange håper det er veien inn til fast stilling. For sånn er ordningen ment: en akademiker med doktorgrad får mulighet til å skaffe seg kompetanse nok til å nå en toppstiling. Men selv om ordningen fungerer slik for noen, er det mange som ikke går videre oppover i akademia. 

forskning.no kontaktet mer enn 300 tidligere postdoktorer gjennom lister hentet hos Norges forskningsråd. Vi stilte spørsmål om hvordan postdoktor-ordningen hadde fungert for dem. Mange var fornøyd, men de fortalte også om dårlige erfaringer, stengte muligheter, manglende tid og rom for å forske. Sitatene i teksten er hentet fra disse henvendelsene. Det var få som ønsket å stå fram med navn og ansikt. Bekymringen deres var at åpne klager skulle gjøre det enda vanskeligere å få fast jobb, eller at de skulle framstå som utakknemlige overfor arbeidsgiver eller finansieringskilden. 

Prosjektet er andre del i et prosjekt om forskningseffektivitet, som er støttet av stiftelsen Fritt Ord. Den første delen handlet om doktorgradene som forsvant. Les artikkelserien her.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.