Når noen blir utsatt for et overfall eller et ran og trenger en klem eller en vennlig berøring, er kolleger de første til å trå til.

Ny forskning viser at sosiale forhold er avgjørende for om folk bidrar med en trøstende klem når noen har blitt utsatt for vold.

Jo tettere forholdet er, jo større er sjansen for at personen gir en klem eller en kjærlig berøring.

Kvinner er klart flinkere til dette enn menn, men både menn og kvinner får klemmer når de trenger det, viser den nye forskningen.

– Hele forestilling om at vi har for det travelt til å forholde oss til hverandre, holder ikke vann. Vi kan se at folk tar ansvar for hverandre. Det er kanskje ikke overraskende, men det bekrefter noe intuitivt. I forskningen vår kan vi også se hvem som er flinke til å trøste et voldsoffer, og hvem som ikke er det, forteller førsteamanuensis Marie Rosenkrantz Lindegaard fra sosiologisk institutt ved Københavns Universitet.

Den nye forskningen, som er basert på videoovervåkingsmateriale av voldshandlinger, er nettopp offentliggjort i det vitenskapelige tidsskriftet PLoS ONE.

Ikke overraskende resultat

Resultatet av den nye studien er ikke overraskende, forteller atferdsforsker Pelle Guldborg Hansen, som er direktør for Center for Videnskab, Samfunn og Politikk ved Roskilde Universitet i Danmark.

Han har ikke deltatt i den nye studien, men han har lest den, og selv om resultatet ikke overrasker ham, synes han likevel at studien er «stilig».

– Det er spennende at de har brukt overvåkingsmateriale til å se på disse tingene. Resultatet er ikke overraskende, men det er likevel interessant å få litt dokumentasjon på det, sier Hansen.

Ifølge atferdsforskeren er det verken overraskende at kolleger trøster voldsofre mer enn andre, eller at kvinner er flinkere til å gi trøst – i hvert fall på den måten som kvinner gir trøst.

– Vi må huske på at menn og kvinner kanskje ikke trenger den samme formen for trøst. Når en fotballspiller får et rødt kort, vil han ikke at medspillerne skal trøste ham. Han vil heller at de kjefter på dommeren. Menn vil ofte unngå offerrollen, og derfor vil mange menn heller ikke gi en annen mann en klem, forklarer Hansen.

Videomateriale fra ran i Nederland

Lindegaards forskning viser hvem som trøster hvem når noen har blitt utsatt for vold.

Overvåkingsmaterialet er fra ran og ransforsøk i butikker i Amsterdam og Rotterdam, og her var det som regel kolleger som trøstet, mens kunder i butikkene sto passive ved siden av, selv om de ofte var fysisk nærmere voldsofferet.

– Det viser at forhold er veldig viktige når det handler om å trøste hverandre. Har vi en tilhørighet, er vi mer tilbøyelige til å trøste hverandre, sier Marie Rosenkrantz Lindegaard.

Gruppefølelse får kolleger til å trøste hverandre

Ifølge Lindegaard er det ikke overraskende at nettopp kolleger og andre som har et forhold til voldsofre, er de som trøster.

Det skyldes sannsynligvis en underliggende ansvarsfølelse for den gruppen man tilhører. Er to personer kolleger, tilhører de den samme «gruppen», og evolusjonært er vi programmert til å ivareta gruppens interesser.

Det gjør vi blant annet ved å trøste hverandre.

Dette forholdet var også sterkere enn den fysiske nærheten mellom et vitne og et voldsoffer.

– Vi kunne se at fysisk nærhet ikke er så viktig. Vi trodde det skulle være viktigere. Det er de sosialt nærmeste som gir trøst, sier Lindegaard.

Tar oppgjør med myte

Lindegaard forteller at et interessant aspekt av studien er et oppgjør med myten om den passive tilskueren.

Forskjellige forsøk har vist at tilskuere til folk i nød har tendens til å forholde seg passivt hvis det er andre tilskuere til stede, men det stemmer ikke ifølge den nye forskningen.

I overvåkingsmaterialet kan Lindegaard se at antallet tilskuerne ikke spiller noen rolle når det gjelder mulighetene for et voldsoffer for å bli trøstet.

Her teller bare de sosiale forholdene.

– Det handler om noen sosiale relasjoner, og det vil vi gjerne se nærere på. Kolleger er flinke til å trøste, men vi så også på etnisitet og alder, og her fant vi ingen sammenheng. Innen feltet er det mye fokus på den individuelle motivasjonen for at vi gjør det vi gjør. På det planet er jeg mye mer tilhenger av nyere teorier som ser mer på at atferden vår er drevet av gruppebehov og ikke det individuelle behovet. Når det gjelder trøst, ser det i hvert fall slik ut, forteller Lindegaard.

Gir innsikt i lukket verden

Lindegaard har sett gjennom mange timer med overvåkingsvideoer der personer har blitt utsatt for ran. Hun har fokusert på hva tilskuerne gjorde.

Hun mener det er viktig for å forstå dynamikken mellom de som er til stede ved voldshandlinger, for også å kunne forstå hvorfor noen voldshandlinger eskalerer og andre deeskalerer.

– Hvis vi kan finne ut hva tilskuere til vold i det offentlige rom bør gjøre, kan vi kanskje bruke den kunnskapen forebyggende. På nåværende tidspunkt er all den kunnskapen vi har om vold, basert på hva de involverte partene sier om situasjonen senere. Vi vet at disse perspektivene innfører en skjevhet. Med overvåkingsmaterialet får vi for første gang innsikt i hva som virkelig skjer når volden utfolder seg, forklarer Lindegaard.

Forskeren forteller også at den nye studien bare er en bit av de dataene som hun og kollegene hennes har trukket ut av videomaterialet. Flere studier er på vei, og forskerne ser blant annet på gatevold og vold mellom grupper.

Referanse:

Marie R. Lindegaard mfl: «Consolation in the aftermath of robberies resembles post-aggression consolation in chimpanzees», PLoS ONE (2017), DOI: 10.1371/journal.pone. 0177725

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.