– Det koster penger å leie inn pleiere til ekstravakter, og det er billigere å medisinere. At sykehjemmene kan være tilbøyelige til å bruke psykofarmaka fremfor arbeidskraft, er ikke usannsynlig, sier overlege. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Høy medisinbruk på sykehjem
Det brukes mye medisiner mot psykiske lidelser ved norske sykehjem. Selv om beboerne viser bedring av symptomer over tid, fortsetter mange likevel å stå på medisinene, viser ny forskning.
Forskerne i studien er Anne-Sofie Helvik fra NTNU, Jurate Saltyte Benth Knut Engedal og Geir Selbæk fra organisasjonen Aldring og helse – nasjonal kompetansetjeneste, og Bei Wu fra New York University.
Datainnsamlingen i studien foregikk i årene 2004-2010. Sykepleierne hentet informasjonen fra beboernes medisinske journaler og gjennom intervjuer med beboernes pårørende via spørreskjema. Informasjonen var også gitt til beboerne og pårørende i ettertid.
For første gang i Norge har forskere sett på den langvarige bruken av psykofarmaka hos sykehjemsbeboere. Psykofarmaka er en samlebetegnelse for medisiner mot psykiske lidelser, som antipsykotika, angstdempende medisiner, antidepressiva og sovemidler.
Forskerne har fulgt rundt 1000 beboere over seks år i ulike kommuner i Norge. Erfarne sykepleiere som var spesialopplærte for studien, samlet inn informasjon om hver av pasientene i løpet av perioden. Både beboerne, sykehjemmene og pårørende hadde godkjent at de deltok i forskningsstudien.
Den avdekket at medisinbruk mot psykiske lidelser var høy, uavhengig om beboerne hadde demens eller ikke. De som hadde symptomer som sterk aggresjon, irritabilitet og hallusinasjoner hadde større sannsynlighet for å bruke psykofarmaka.
Forskerne oppdaget at selv om beboerne viste bedring i symptomene over tid, fortsatte mange likevel å stå på medisinene.
Bivirkningene ved langtidsbruk kan blant annet være raskere utvikling av demens, samt høyere risiko for slag, fall og tidlig død.
Funnene i studien er presentert i tidsskriftet BMC Geriatrics.
Heller pleie enn medisiner
Anne-Sofie Helvik har forsket på bruken av medisiner i norske sykehjem. (Foto: Frøy Katrine Myrhol)
Nasjonale retningslinjer sier at antipsykotika skal brukes over så kort tid som mulig. Det kreves god oppfølging av beboerne når slike midler gis. Det skal vurderes om behandlingen fungerer, eller om uønskede virkninger inntreffer. Endringer i symptomer må også observeres og registreres.
– Antipsykotika skal ikke være første alternativ i behandling, og det er viktig å prøve å slutte med dem etter en stund, for så å se hvordan det går med beboeren. Fokuset må først og fremst være på pleie med høy kvalitet fremfor medisinering, sier Anne-Sofie Helvik. Hun er postdoktor på Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie på NTNU. Helvik er førsteforfatter av forskningsartikkelen publisert i BMC Geriatrics.
– Dette betyr at sykehjemmene bør se på kontinuiteten og organiseringen av pleien, og hvilke prinsipper den drives etter. De må også se hvilken kunnskap de ansatte har til for eksempel å håndtere demens, og å gi person-sentrert pleie tilpasset den enkelte.
– Når sykepleiere som har daglig ansvar for beboerne skal gi medikamenter, må de også ha gode systemer for å observere symptomer og helsetilstanden til de eldre, slik at de kan orientere og oppdatere legen som har behandlingsansvaret. Legene er ofte bare timer av gangen på eldrehjemmene og er avhengig av informasjon fra de ansatte, sier Helvik.
Forskningsartikkelen viser videre at beboere som bodde lenge på sykehjem, også hadde større sannsynlighet for å bruke angstdempende og antipsykotiske medisiner.
– Kanskje responderer beboerne bedre på pleietiltakene like etter ankomst, og at de derfor ikke blir medisinert tidlig i forløpet. Slike pleietiltak kan være å redusere stress hos de som har demens, at de ansatte blir kjent med de nye beboerne, lytter til hvordan de har det, hvilke utfordringer beboerne har og om de finner seg til rette.
– Flere blir medisinert når de har vært der lenge. Det kan kanskje ha flere forklaringer. Det kan hende at de som har vært der lenge, ikke får den samme oppfølgingen og oppmerksomheten. Det kan også være at noen ikke responderer så godt på de pleietiltakene som gis. Vi vet imidlertid ikke årsakene til funnet ut fra forskningen, men det hadde vært interessant å få vite mer om det, sier Helvik.
De som bodde på større sykehjem, brukte også mer angstdempende medisiner over lang tid enn de som bodde på mindre sykehjem. Forskerne er ikke sikre på hvorfor det er slik, men det kan henge sammen med støynivået.
Annonse
– Det kan tenkes at det er mer aktivitet og høyere lydnivå på større sykehjem, som igjen kan bidra til utrygghet og angst hos beboerne, sier Helvik.
Rundt 80 prosent av beboerne i studien hadde demens, mens resten hadde alvorlig alderssvekkelse som gjorde det vanskelig for dem å bo hjemme med hjemmesykepleie.
Studien viser at de som ikke hadde demens – i større grad brukte sovemidler over lang tid enn beboere som hadde en slik diagnose.
Helvik forklarer dette med at de som ikke har demens, har kanskje bedre forutsetninger for å fortelle de ansatte hvordan de har det, og de kan selv foreslå at de trenger sovemidler.
Hun tror at økt kompetanse og kontinuitet i pleien, samt større oppmerksomhet rundt konsekvenser av legemiddelbruk må til for å redusere psykofarmaka på sykehjem.
– Mange av de ansatte gjør en fantastisk jobb, men det trengs mer kunnskaper og faglig påfyll om hvordan man tar utgangspunkt i de enkelte pasientenes behov og legger til rette for dem. En del sykehjem har også utfordringer med mye utskiftninger hos ansatte, og det trengs derfor mer kontinuitet og oppfølging i pleien for å se hvordan det går med beboerne. Det er også viktig at sykepleierne har god kunnskap om medikamentenes virkninger og bivirkninger, sier Helvik.
Kjellaug Enoksen er leder i Norsk forening for alders- og sykehjemsmedisin, og sykehjemoverlege i Askøy kommune. Hun tror at årsakene til høy og langvarig medisinering kan henge sammen med ressurser og kompetanse på sykehjemmene.
– Det har vært en dramatisk endring i populasjonen på sykehjemmene. Det er mange flere korttidsbeboere enn før. Når disse pasientene er ferdigbehandlet og skal skrives ut, trengs det lege- og sykepleierressurser. Det kan innebære at disse ressursene hentes fra langtidspasientene som er lagt inn i fast plass, sier Enoksen.
Annonse
Hun har arbeidet ved flere typer sykehjem og erfart at det kan være krevende å skaffe nok ressurser og kompetanse til sykehjemsavdelinger med faste plasser. Disse pasientene er også de mest skrøpelige og har behov for tett oppfølging av kompetent personale, samt jevnlig justering av legemiddelbehandling.
– Når ressurser overføres til andre pasientgrupper, betyr det at langtidspasientene får dårligere oppfølging og lavere kvalitet på pleie enn de burde hatt, og medisinlisten deres blir ikke gjennomgått.
Enoksen forteller at det imidlertid kom en ny forskrift fra Helse- og omsorgsdepartementet i år. Den pålegger kommunene å sikre legemiddelgjennomgang på sykehjemmene en gang i året.
Hun tror det også kan være et ressursspørsmål hvis medisinering blir førstevalget fremfor pleie.
– Det koster penger å leie inn pleiere til ekstravakter, og det er billigere å medisinere. At sykehjemmene kan være tilbøyelige til å bruke psykofarmaka fremfor arbeidskraft, er ikke usannsynlig.
Overlegen mener at det ikke har vært lagt nok vekt på riktig kompetanse på sykehjemmene. Kunnskapen om kvalitetspleie og god oppfølging av beboerne bør ut til pleierne som har daglig kontakt med dem, som skjerming mot omgivelsene og hvordan de skal takle uro. Hun viser til en avhandling om depresjonsbehandling av Kristina Riis Iden utført ved Universitetet i Bergen.
– Resultatene fra denne forskningen viser at det er pleierne som rapporterer til sykepleierne om noen av beboerne virker deprimerte. De formidler igjen denne informasjonen til legene, som starter opp behandlingen, men ofte begynner de medisineringen uten at det er utført nødvendige tester og undersøkelser. Vi trenger derfor også leger som er dedikerte til å være på post, sier Enoksen.
