En gruppe nordiske samfunnsvitere har tatt utgangspunkt i blant annet intervjuer med lederne for instituttene og en spørreundersøkelse blant brukerne og partnerne, sett på hvor mye instituttene publiserer og hentet informasjon fra Forskningsrådets årlige rapporter og Nifus instituttdatabase.

De har blant annet sett på kvalitet, produktivitet, kompetanse og hvor nyttige de er for samfunnet.

Gull verdt for Norge

Instituttene er svært forskjellige. De har ulike oppdrag og jobber med alt fra fred, demokrati og internasjonal utvikling til velferd og regional utvikling.

Sett under ett er instituttene gull verdt for Norge, ifølge panelet.

Ekspertpanelet, som har blitt ledet av professor Kerstin Sahlin ved Uppsala Universitet, kaller dem for en nasjonal ressurs. De anbefaler derfor i evalueringen at regjeringen fortsetter å investere i dem.

Stor variasjon

Men det er stor variasjon mellom instituttene, både når det gjelder synlighet i samfunnet og vitenskapelig produksjon.

Noen av instituttene er svært aktivt med på å påvirke politikken, Institutt for fredsforskning (Prio) og Chr. Michelsens Institutt (CMI) er eksempler på det. 

CMI får mye skryt. De blir holdt fram som et eksempel til etterfølgelse for andre sentre når det gjelder blant annet kommunikasjon og tett kontakt med brukerne. De er gode til å kommunisere resultatene sine til beslutningstakerne, mener panelet.

Også Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) blir trukket fram som et forskningsinstitutt som er høyst relevant for norsk politikk, både utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk.

De klarer også å formidle forskningsresultater bredere ut i samfunnet.

De regionale publiserer minst

Det viser seg at de internasjonalt orienterte instituttene publiserer mest vitenskapelig.

Velferds- og samfunnsinstituttene havner i midten. De regionale instituttene kommer dårligst ut.

En svakhet ved evalueringen er at tallene bare forteller hvor mye forskning som blir formidlet i form av vitenskapelig publisering. De regionale instituttene driver mye med oppdragsforskning og skriver om resultatene i rapporter som ikke er vitenskapelige.

De mest produktive instituttene publiserer på nivå med de beste norske universitetene.

Institutt for samfunnsforskning er et eksempel på et institutt hvor den vitenskapelige produksjonen er høy. De får derimot kritikk for å fokusere litt for mye på norske tidsskrifter. Panelet anbefaler dem å publisere mer internasjonalt.

Prio holdes fram som et akademisk solid miljø som publiserer mye. De har et sterkt internasjonalt nettverk og en klar kommunikasjonsstrategi, slår evalueringen fast.

Det er alltid en risiko for å hvile på laurbærene når man gjør det bra. Evalueringen anbefaler at Prio fortsetter å søke kritikk og tilbakemeldinger fra både forskere og oppdragsgivere.

Noen får hard kritikk

Et av instituttene som kommer dårligst ut i evalueringen, er Trøndelag Forskning og Utvikling. Her publiserer nesten ikke forskerne vitenskapelig.

Instituttet vil gjerne spille en rolle nasjonalt, men panelet kan ikke finne at det gjør det.

Styrken til instituttet ligger i at de som jobber der har innsikt i regionen og forståelse for den. Det gir etterspørsel. Men de må styrke sin vitenskapelighet og utvikle en klar strategi.

– Det er ikke mye nytt i evalueringen, det er ting som vi kjenner veldig godt til og jobber fortløpende med, sier direktør Øyvind Skogvold ved Trøndelag Forskning og Utvikling til forskning.no.

Evalueringen peker imidlertid på at også løsningene som Trøndelag Forskning og Utvikling selv foreslår, er for dårlige.

«Instituttet står overfor betydelige utfordringer vitenskapelig og økonomisk, men de mulige løsningene som er nevnt, virker ikke som om de adresserer noen av disse utfordringene på en troverdig måte», skriver panelet og mener noen av forslagene framstår «mer som ønsketenkning enn en realistisk plan».

– Jeg har ikke lyst til å kommentere akkurat det, sier Skogvold.

Han synes det viktigste med evalueringen er at den forteller at instituttene samlet har stor verdi for samfunnet.

– Det viktigste for oss er ikke det evalueringen sier om det enkelte institutt, men om helheten.

Kan bli bedre på internasjonalisering

Mange av instituttene er gode på internasjonalisering. Men det er store forskjeller mellom instituttene her. Flere kan bli bedre.

Sintef Teknologi og samfunn er en av de sterkeste aktørene blant disse instituttene når det gjelder å motta penger fra EU, noe som tyder på at de er internasjonalt konkurransedyktige.

Uni Research Rokkansenteret har en sterk vitenskapelig produksjon, og nesten alle forskerne har doktorgrader. De prioriterer både kvalitet og relevans. Instituttet er gode til å skaffe seg midler fra Forskningsrådet, men de har en vei å gå når det gjelder internasjonal finansiering.

Det bør forventes av de store instituttene at de deltar i denne konkurransen om internasjonal finansiert forskning, mener de som har evaluert.

Mindre og regionale institutter bør derimot oppmuntres til å skille ut hva som er deres kjernekompetanse og satse på internasjonalt samarbeid der det passer dem best.

Telemarksforskning har for eksempel klart å utvikle sterke nasjonale nisjer hvor de er svært konkurransedyktige.

Norut Northern Research Institute er blant dem som bør spesialisere seg mer.

Hva er suksessoppskriften?

– De beste instituttene kombinerer kvalitet og samfunnsrelevans på en svært god måte, sier lederen av ekspertpanelet, Kerstin Sahlin, i en pressemelding fra Forskningsrådet.

Hun mener at suksessen til instituttene er avhengig av om de klarer å kombinere det som kommer fra oppdragsgiverne med forskning som de selv tar initiativet til, inkludert det å ta opp helt nye forskningsspørsmål.

Eksempler på noen som klarer dette er Prio, CMI, Nupi, Fridtjof Nansens Institutt, Sintef Teknologi og samfunn og Uni Research Rokkansenteret.

Panelet mener at enkelte av instituttene bør samarbeide mer aktivt med brukerne sine. Da kan de definere problemstillinger og formidle resultatene av forskningen.

Vestlandsforskning er et utmerket eksempel på et regionalt forankret institutt som spiller en viktig rolle i utviklingen av regionens økonomi og høyere utdanning, mener panelet.

Må få lov til å være forskjellige

Evalueringspanelet mener det er naturlig at instituttene, som er så ulike, varierer når det gjelder forskningsinnsats og hvilke publiseringskanaler de velger.

Derfor bør myndighetene også være forsiktige med å måle instituttenes prestasjoner ut fra «one size fits all»-indikatorer, mener panelet.