Har du vikingkonger i slektstreet? Hva så? Det har alle andre i Europa også.

Det står der, svart på hvitt.

Jeg er i slekt med Harald Hårfagre. Du vet, han som ikke ville klippe busta før han hadde samlet Norge til ett rike.

Norges første konge, stammer jeg altså fra, ifølge siste blad i det gulnede heftet over Spilde-slektas forfedre.

Jeg husker ennå det behagelige sjokket jeg følte da jeg først leste det, en gang i barndommen.

Nå er jeg inn for en ikke fullt så festlig overraskelse, mildt og gemyttlig levert over en kaffe på Karl Johan. Jeg har fått en time av tida til av den britiske genetikeren og forfatteren Adam Rutherford, som nettopp har gitt ut en bok om genetikk.

Alle stammer fra Hårfagre

Det er ikke det at han bestrider mitt rojale slektskap til Harald Hårfagre.

Tvert imot.

Uten et eneste blikk i slektstavla som min oldefar må ha jobbet så hardt for å sette sammen, kan Rutherford fortelle meg at det er helt sikkert at jeg stammer fra den gamle kongen.

Det gjør nemlig absolutt alle mennesker av europeisk avstamning. Alle. Inkludert Rutherford selv, enda han er halvt indisk.

Den neste timen bruker briten på å rive ned halvparten av alt jeg trodde jeg visste om den genetiske meg:

Nei da, jeg kan ikke rulle tunge fordi jeg har et dominant tungerulle-gen. Det røde innslaget i slektas hårmanker stammer ikke fra kelterne. Og ifølge genetikken burde ikke faren min eksistert i den formen han gjør.

Milliarder av forfedre

Men først til de skuffende nyhetene om min edle herkomst.

Når det gjelder slektskapet til Harald Hårfagre, kunne oldebesten altså spart seg bryet: Ifølge Rutherford gir både moderne modeller for genetikk og erfaringer fra genkartlegginger det samme svaret: Alle europeere er etterkommere av fyren.

Trøsten er at jeg knapt er den eneste som får en slik bøtte kaldvann nedover stamtavla.

Skuespilleren Christopher Lee var for eksempel kjent for å kunne spore sin stamtavle tilbake til Karl den store, den berømte frankerkongen som levde rundt år 800. Og i 2013 meldte Adresseavisen at Kong Harald trolig var i slekt med Olav den Hellige.

To norske konger – skilt av tusen år og 30 slektsledd. Det høres jammen flott ut.

– Siste felles forfar for alle mennesker i Europa levde for bare 600 år siden.

Problemet er bare at Kong Haralds stamtavle – på lik linje med stamtavla til alle andre som lever i dag – inneholdt over en milliard forfedre og -mødre på det tidspunktet Olav den hellige levde.

For antallet forfedre dobles for hver generasjon: Du har to foreldre, fire besteforeldre, åtte oldeforeldre, 16 tipp-oldeforeldre, 32 tipp-tipp-oldeforeldre, og så videre.

Etter bare noen titalls generasjoner er vi oppe i billioner av mennesker, mer enn det har levd på jorda noensinne, forteller Rutherford.

Hvordan er det mulig?

Jo, mange av de samme folkene begynner å dukke opp flere steder i familietreet. For gifter du deg tilfeldigvis med tremenningen din, har du og din kjære noen av de samme oldeforeldrene. Og jo lenger bak du kommer, jo oftere skjer dette. Og resultatet er som følger:

– Siste felles forfar for alle mennesker i Europa levde for bare 600 år siden, sier Rutherford, og fortsetter:

Absolutt alle som levde her rundt 900-tallet – som Harald hårfagre – og som har levende slektninger i dag, er forfedrene til alle som lever nå.

Rutherford har bare så vidt begynt.

Alle er vikinger. Og romere. Og jøder.

Det universelle slektskapet gjelder så klart ikke bare skjeggete konger og andre historiske kjendiser. Det gjelder også folkegrupper mange gjerne skulle stammet fra, forteller genetikeren.

Vikingene, for eksempel.

I de siste åra har gensekvensering blitt mye billigere. Så billig at selskaper kan tilby tester til hvem som helst. Selskaper som 23 and Me tilbyr enkle gentester, hvor folk kan sende inn spyttprøver til analyse. Resultatene skal kunne gi svar på hvor innsenderen stammer fra.

– Mange i Storbritannia håper nettopp på at de har vikingblod i årene, forteller Rutherford.

Og det har de jo, så klart.

Det firmaene kanskje ikke oppgir like nøye, er at kundene også stammer fra romerne og jødene og alle mulige andre folk i Europa. Komplett med konger og hertuginner og hekser og filosofer. Og fremfor alt en million komplett uinteressante pottitbønder.

Med et litt lengre perspektiv finnes det altså ikke noe slikt som en spesiell herkomst. Verken fjong eller forkastelig.

Du trenger faktisk bare gå 3 400 år tilbake i historien for å finne en felles forfar til absolutt alle folk på hele kloden, fra australske aboriginere til inuitter i Arktis, sier Rutherford.

– Det finnes ingen eksempler på menneskegrupper som har vært isolerte over lengre tid. Til det reiser vi for mye og har for mye sex.

På den positive sida betyr det at jeg ikke bare stammer fra Harald hårfagre, men også med all sannsynlighet fra Nefertiti. Og hauger av andre kjendiser og sagnomsuste folkeslag fra den tidlige verdenshistorien.

Men ikke fra kelterne.

Ikke engang kelterne kan Rutherford la være i fred.

I stedet gruser han Spilde-familiens festlige spekulasjoner om at innslag av rødt hår og fregner i slekta ikke bare er rødt hår og fregner, men spor av en herkomst blant det myteomspunne folkeslaget.

Ingen keltiske gener

For vi har jo fantasert litt om det. Ryktet sier at kelterne nettopp var kjent for sitt rødt hår.

Kanskje kom noen seilende over Nordsjøen for lenge siden, i retning Hardanger, med flettene flagrende i vinden? I så fall står Spildene kanskje ennå nær folkegruppene i Bretagne, Wales, Skottland og Irland, hvor keltiske språk fortsatt finnes?

Men, nei da.

For det finnes ikke noe slikt som keltiske gener, ifølge Rutherford.

De ulike gruppene som snakker keltisk har nemlig slett ikke særlig like gener.

– Skotske keltere ligner for eksempel mindre på walisiske keltere enn på engelskmenn, sier Rutherford.

De kan ha utvekslet kultur og språk, men ingenting tyder på at de stammer fra en genetisk lik gruppe som spredte seg til ulike steder.

Dermed kan keltisk gen-opphav neppe forklare tilfanget av rødhårede søskenbarn i Spilde-slekta.

Eller for den saks skyld, hvordan min egen pappa kunne få noe så sært som svart hår og flammerødt skjegg.

Men på den litt gøyale siden:

Genetikerne kan heller ikke forklare det røde skjegget.

Ingen dominant gen for å rulle tunge

Rødt hår er den sjeldneste hårfargen. Genvariantene som gir den flammende fargen er recessive.

De som husker Mendel og biologien på skolen, erindrer kanskje at dette betyr at du må ha to slike varianter – alleler – for at egenskapen skal slå ut. Du må altså få allelet for rødt hår fra både mor og far.

Får du det bare fra den ene, ender du opp med en annen hårfarge.

Men hvordan er det da mulig at håret og skjegget ikke har samme farge?

– Vi aner ikke, sier Rutherford.

– Det viser at vi ikke skjønner hvordan gener virker, sier Rutherford.

Det er rett og slett mer komplisert enn vi hadde trodd. Mange gener og miljøfaktorer virker inn på hverandre, og gjør virkeligheten frustrerende uforutsigbar.

Noe som igjen betyr at de enkle sannheter fra biologitimene er mer enn modne for skraphaugen, mener Rutherford.

Som at genet for brune øyne er dominant, slik at mennesker med bare ett allel for brune øyne likevel vil få brune øyne. For å få blå, må du ha to blå.

Hvor mange har ikke lært på skolen at to blåøyde foreldre aldri kan få et brunøyd barn, fordi de bare har alleler for blå øyne?

Vel. Det stemmer ikke, sier Rutherford.

– Blåøyde foreldre kan få et barn med brune øyne. Det finnes over 30 gener for øyefarge og det gjør det umulig å spå.

Det er heller ikke slik at et dominant gen gir deg en løs øreflipp mens to recessive gir deg fastvokst øreflipp.

Eller at et dominant gen gjør at du er i stand til å rulle tunga. Sistnevnte ble for øvrig avkreftet allerede på 1950-tallet, så gudene må vite hvorfor tungerullingstester fortsatt brukes i undervisninga i naturfag.

Genetikkens gullalder

Det er nesten til å bli litt oppgitt av. Kan vi bare kaste genetikken?

Nei da, forsikrer Rutherford.

Tvert imot – Ditt genom er helt unikt. Det har aldri eksistert før og vil aldri eksistere igjen.

Nye teknikker for gensekvensering har gitt oss utrolig mye større innsikt i gener og arv. Selv om gentester ikke kan si særlig mye om opphavet vårt langt tilbake, kan det si mye om slektskapet til våre nærmeste. Slik kan vi finne igjen tapte søsken eller søskenbarn.

Og når vi etter hvert analyserer DNA-et i gamle menneskerester, kan de fortelle oss om hvordan menneskene har spredd seg over verden.

Men de nye teknikkene har også vist oss hvor ufattelig komplisert genetikken er. Hvor lite vi forstår og hvor mye vi har igjen å utforske.

– Dette er en gullalder for genetikken. Variasjonen i det humane genomet er uendelig. Ditt genom er helt unikt. Det har aldri eksistert før og vil aldri eksistere igjen. Vi kan aldri stoppe å studere genene våre, sier Rutherford og smiler lurt.

– Vi kommer til å ha jobb i tiårsvis!

Referanse:

Adam Rutherford, A Brief History of Everyone who Ever Lived: The Stories in Our Genes, 2016.