Ni nordmenn har fortalt en forsker hvordan foreldrenes økende alkoholbruk preget barndommen deres. (Foto: Shutterstock/NTB Scanpix)
«Mamma ødela julen, jeg nektet å ønske henne god jul»
Ni voksne har fortalt en forsker om hvordan julen og barndommen deres ble preget av foreldrenes drikking. Problemet ble feid under teppet for å opprettholde fasaden og barna følte seg sviktet av andre voksne rundt seg.
Studien er basert på dybdeintervjuer med ni deltakere, tre menn og seks kvinner mellom 25 og 54 år. De hadde oppsøkt hjelpetilbud for pårørende av rusmisbrukere i voksen alder.
Fem av deltakerne hadde en mor, og fire hadde en far med alkoholproblemer. To av dem med mer omfattende problemer.
Alle foreldrene var i jobb i barnas oppvekst, noen i høyere stillinger.
Seks av deltakerne hadde høyere utdanning, åtte var i jobb. En av de ni hadde selv hatt rusproblemer.
Forskeren Anne Werner ved Akershus universitetssykehus (Ahus) har intervjuet voksne om deres erfaringer fra en oppvekst preget av at en av forelderne drakk for mye. Ingen av foreldrene innrømte alkoholproblemet eller hadde søkt hjelp.
Noen av historiene handler om foreldre som i høy grad var ressurssterke, men som hadde et økende alkoholproblem.
Alle foreldrene var i jobb da barna vokste opp, noen i høyere stillinger. Flertallet av deltakerne vokste opp i det som så ut som normalt fungerende familier.
– Et viktig funn var at disse familiene hadde svært lite eller ingen kontakt med helsetjenesten om foreldrenes alkoholproblemer, sier Werner til forskning.no.
– De fortalte om kontrasten mellom dramaet som utspilte seg innenfor husets fire vegger, og hvordan foreldrene og familien fremsto utad, sier forskeren.
- Vi må få fokus på alt strevet som barn og ektefeller gjør for å dekke over at en av foreldrene drikker for mye, og våge å stille spørsmål, sier forsker Anne Werner. (Foto: privat)
Rammet rutiner og høytider
Foreldrenes drikking gikk ofte ut over familieaktiviteter, rutiner og feiring av høytider, forteller de som ble intervjuet. Drikkingen skapte usikkerhet og utrygghet i barnas hverdagsliv.
Forskerne rekrutterte deltakerne til studien via behandlingstilbud ved rusklinikker i Oslo hvor pårørende kan søke hjelp på egne vegne uavhengig av den som har rusproblemer.
Deltakerne er i dag voksne, med en snittalder på 39 år.
Først som voksne hadde de oppsøkt hjelp som pårørende av foreldre med rusproblemer.
Her er noen av barndomsminnene deres.
– Min mamma ødela julen
Her er beskrivelsen av Betsys julaften (navnene er fingert):
«Den julen var mamma fyllesyk som vanlig og kunne ikke feire julaften. Pappa ville at jeg og søsteren min skulle snakke med mamma og be henne ta seg sammen, siden han ikke klarte det.
Mamma gjorde seg til offer, lå der og syntes synd på seg selv. Hun kastet opp og hadde diaré. Pappa ba meg gå opp og gi henne en klem og ønske henne god jul. Jeg synes det viser at han valgte å ikke se problemet.
Hun ødelegger julen, og jeg skal liksom gi henne en klem? Jeg nektet, og pappa ble sint og sur på meg fordi jeg var så vanskelig.»
Barna tåler mindre enn leveren
Anne Werner ville studere hvordan hjelpeapparatet håndterer alkoholproblemer hos foreldre, sett fra de pårørendes perspektiv. Hun jobber som forsker ved avdeling for helsetjenesteforskning ved Ahus.
– Leveren hos en person kan tåle ganske mye mer alkohol enn hva barna og familien kan tåle, illustrerer Werner.
Barn med foreldre som har alkoholproblemer, har høy risiko for belastende erfaringer fra oppveksten og senere helseproblemer, selv om forskning viser at mange også klarer seg godt.
Werner mener derfor det er et paradoks at Verdens helseorganisasjon anser et visst antall alkoholenheter for kvinner og menn som «trygge» grenseverdier.
Gjelder et helt årskull barn
– Jeg ville sette søkelyset på at det er vanskelig å vurdere når alkohol blir et problem, og for hvem, poengterer Werner.
Og omfanget er stort. Trolig lever så mange som 50 000-150 000 barn med en person med et problematisk alkoholforbruk, ifølge en SIRUS-rapport fra 2009. Det tilsvarer over et helt årskull med barn under 18 år.
– Bare en liten andel av disse foreldrene og barna er i hjelpeapparatet, sier Werner.
Usikre på hva som var normalt
Annonse
Flere beskrev hvordan foreldrene var flinke til å holde seg edru utenfor hjemmet eller ventet med å drikke til etter at gjestene var gått.
Gradvis hadde barna forstått at foreldrene hadde et alkoholproblem, men få av dem fortalte andre voksne om problemene.
Spesielt i tenårene var det viktig for dem ikke å skille seg ut, for ikke å risikere å bli upopulær blant venner. Erik forteller:
«Jeg hadde aldri vennene mine med hjem, og jeg pratet ikke med noen om det. Jeg vet ikke hvorfor. Men jeg husker at jeg i veldig mange år lurte på om det var normalt at fatter`n drakk den mengden han drakk. Så jeg tviler på at jeg aktivt gikk inn for å skjule det, fordi jeg skjønte jo ikke om det var unormalt.»
Følte seg sviktet
Alkoholproblemer kan være vanskelig å snakke om både for familien, helsepersonell og andre som er i posisjon til å kunne oppdage foreldre og barn som strever.
– Et viktig funn er at alle deltakerne følte seg sviktet av mange voksne i oppveksten, sier Werner.
De voksne rundt dem spurte aldri barna om hvordan de hadde det, eller så barnas behov for hjelp og støtte. Dette gjaldt både familien og naboer, og ikke minst lærere, helsesøstre og fastlegen, sier hun.
Når ingen spør om alkoholproblemer, vil dette på sikt kunne gi mange negative konsekvenser som stress og belastningslidelser, ifølge forskeren.
Dårlig stemning og konflikter
Alle de som Werner intervjuet beskriver en familiesituasjon med periodevis dårlig stemning, sinne, trusler og beskyldninger. Det varierte hvor synlig problemene var utad for naboer, lærere, slekt og venner. Flere fortalte at både de og foreldrene fungerte bra på skolen og jobben.
Familier med rusproblemer preges av høyere stress- og konfliktnivå enn andre familier.
Annonse
– Det fører til store belastninger for barna både på kort og lang sikt, det er godt dokumentert. Men mye tyder på at disse barna og familiene får for lite eller dårlig hjelp, understreker Werner.
Helsetjenesten skal ikke bare behandle og forebygge sykdom, men også oppdage problemer. Men det at mange barn og foreldre jobber hardt for å skjule alkoholproblemer, er en utfordring, forklarer hun.
Ane forteller at faren kunne bli sint for den minste ting:
«Vi ble alltid beskyldt for noe. Alt fra å ikke ha gått ut med søpla til å ha fått dårlige karakterer på skolen, eller bare for å være en slem person som ikke sa hei når jeg kom hjem. Han kalte meg lat og egoistisk».
Noen forteller at den voksne som drakk drev med manipulering og terrorisering av de andre i familien.
Fanny beskriver sin far som to personer, en som var sosial og hyggelig og godt likt utad, mens han hjemme var sur, fornærmet og sint på barna og ektefellen, og satt alene og drakk.
Barnas og familienes behov for å skjule at bruken øker faretruende, gjør det til et tabu. Werner er opptatt av at tausheten rundt alkoholbruk som et problem, også sier noe om normer, holdninger og verdighet.
Ingen av foreldrene så på seg selv som en som hadde alkoholproblemer, ifølge deltakerne.
– Mange av deltakerne forteller at det å avsløre problemet ville ødelegge familiens fasade. I stedet strevde de med å opptre som en normal familie utad, forteller Werner.
Noen av deltakerne sa at de var redd for ikke å bli trodd hvis de fortalte noen om problemet.
– Denne familiehemmeligheten blir barnas, og eventuelt den andre ektefellens unevnelige smerte, sier hun.
Annonse
Andre voksne ble en trygg havn
Werner mener fokuset i større grad bør være på oss andre, som tier eller ikke åpner opp for en mulighet for å snakke om alkoholproblemer.
Hun sier det er viktig at særlig helsepersonell kan snakke om alkohol som et mulig problem, uten å overreagere, for å prøve og hjelpe barna og den som sliter med alkohol.
Noen av deltakerne hadde riktignok besteforeldre, naboer og venners foreldre som hadde sett at de hadde behov for støtte eller et sted å være, og hjalp dem i vanskelige situasjoner i hverdagslivet.
– Flere fortalte at det hadde betydd mye å ha en trygg havn hos andre voksne hvor de kunne komme uten å måtte forklare at mamma eller pappa drakk for mye alkohol, sier Werner.
Men stort sett ble problemet tidd i hjel.
Mor skar seg på glass så hun blødde
Betsy forteller at faren hennes aldri reagerte på morens drikking, selv da de fant henne liggende full på baderomsgulvet med blod overalt etter at hun hadde kuttet seg på glass.
«Han ville bare feie problemet under teppet». Han ville ikke snakke om det, mener hun.
Ofte ble alkoholproblemet bagatellisert, bortforklart eller unnskyldt av begge foreldrene. Flere av deltakerne beskriver den andre voksne som kontrollert av den av foreldrene som drakk for mye.
Den andre av foreldrene prøvde både å beskytte barna, men bagatelliserte også problemet og unnskyldte den som drakk.
Inntok en voksen rolle
Alle deltakerne understreker hvordan de kjempet for å klare familiens problemer gjennom hele barndommen.
De ble vant til å dempe seg for å unngå å provosere den av foreldrene som hadde et drikkeproblem. De gikk på tå hev, og prøvde å unngå at foreldrene ble irriterte.
De følte at de ikke hadde noe valg, men var forventet å opptre som voksne.
Gunn forteller om hvordan hun som barn, sammen med faren, gjorde alt hun kunne for å hindre at søsken havnet i konflikt med moren for at hun ikke skulle begynne å drikke. Hun forteller:
«Jeg var både innenriks- og utenriksminister, fikset og ordnet for å unngå at mamma kom i dårlig humør. Jeg passet på alt»
Helsepersonell må se barns behov for støtte
Noen av deltakerne hadde fortalt fastlegen, legevakten eller sykehuspersonell om foreldrenes alkoholproblemer.
Det hadde blitt til enveiskommunikasjon, og legen hadde vist til taushetsplikten sin.
Mange av foreldrene var til behandling i helsevesenet for selvskading eller ulykker på grunn av alkoholmisbruk, uten at de fikk videre oppfølging.
Erik sier det slik:
«Vi må lage et system som kan snappe opp dette uten at det er på initiativ fra pårørende.»
Og David sier:
«Man kan jo være sint og skuffet, men på hvem? På alt og alle, for det er så mange: Det er helsepersonell, leger og andre vi var i kontakt med. Og så er det lærere. Det blir litt ansvarsfraskriving: Alle tenker at det sikker er noen andre som sier at nå må han skjerpe seg. Og til syvende og sist er det ingen som gjør det.»
Hva kan vi gjøre?
De siste årene har det vært mye fokus på belastningene for disse barna. Barn som pårørende av foreldre med rusproblemer, psykiske problemer eller alvorlig somatisk sykdom har fått bedre rettigheter til informasjon og hjelp.
Men hva kan vi som eventuelle naboer, tanter, andre foreldre eller bestemødre gjøre?
Familie, slekt og venner kjenner seg «skviset» mellom å ta parti for enten barna eller foreldrene.
– Samtidig er hjelpen fra naboer, slekt og familie verdifull, sier Werner.
Vi kan hjelpe uten å krisemaksimere situasjonen, ved å være en trygg havn hvor barna kan søke tilflukt. Det kan hjelpe dem med å håndtere usikkerhet, stress og belastninger i hverdagen, uavhengig av om den som har alkoholproblemer erkjenner problemet og vil ha hjelp eller ikke, ifølge Werner.
– Vi skal ikke presse dem med mange spørsmål eller slå full alarm, men åpne for samtale, så de kan komme frem med det som er vanskelig.
Hun mener særlig fastlegen og helsesøstre har et ansvar for å formidle at de er tilgjengelige:
– De bør i større grad gi barn og unge mulighet til å fortelle om sine bekymringer, de kan lytte etter hint om vanskeligheter, uten å presse barn til å forteller, mener Werner.
Å hjelpe barn og pårørende har også vist seg å bidra til å få den som har alkoholproblemer til å ville ta imot hjelp, sier Werner.
Anne Werner er seniorforsker og sosiolog og har utført studien sammen med Kirsti Malterud, seniorforsker og professor i allmennmedisin ved Uni Research Helse i Bergen.
