Sognefjorden, en stille morgen i september: Disen ligger over fjorden, som er omkranset av fjell i høstfarger. Kajakken driver lydløst av sted mens tang og tare skvulper like under. På svabergene klorer sjøstjerner, rur og skjell seg fast. En hegre glir rolig langs overflaten, og en oter kommer så vidt til syne, før den dykker for å hente seg frokost.

Vi er heldige. Sognefjorden er blant de reneste vannforekomstene i Europa. Selv Årdalsfjorden og Høyangerfjorden er renere enn på lenge. Kloakken renses, og i landbruket skjer det positive endringer. Men det finnes også skyer i horisonten: Vannkraftutbygging, klimaendringer og havforsuring bringer endringer som gir grunn til å være på vakt.

«Vi kan jo ikke se den grensen under vann!»

Da Harald Heide Steens uforglemmelige 70-tallsfigur, den russiske ubåtkapteinen, ble knepet i Oslofjorden, forsvarte han seg freidig med at «Vi kan jo ikke se den grensen under vann!». Kapteinen snakket om landegrenser, men det finnes også økologiske og kjemiske grenser under vann.

Begge er usynlige med det blotte øyet, men å krysse dem kan få store konsekvenser.

Dyr og planter har tilpasset seg miljøet de lever i gjennom langsom evolusjon, arter har konkurrert om den beste plassen, og dyr har funnet sin plass fordi det finnes mat på bestemte steder til en bestemt tid. Sognefjorden er verdens lengste isfrie fjord, og likevel vet vi alt for lite om det finstemte samspillet mellom dyr og planter i dypet. Vi vet for lite om hvor grensene går, og for lite om følgene av at grenser krysses.

Når fisken uteblir fra fisketuren

Det er først når vi kommer hjem fra fisketuren uten fangst at de fleste av oss reagerer. At fisken uteblir, forklares ikke bare med overfiske, men også ved at noe har klusset seg til lenger nede i næringsnettet. Hver vår venter fiskelarvene på plankton. Uteblir maten, får de raskt problemer med å vokse seg store. Ved at forskerne kan oppdage slike endringer tidlig, gir vi forvalterne, for eksempel hos Fylkesmannen, mulighet til å sette inn tiltak før fisken uteblir fra middagsbordet i årevis.

Fjorder har også sine egne grensevoktere – arter som varsler om at noe er i gjære. Arter foretrekker og tåler ulike ting, og når vannmiljøet endres, forsvinner enkelte, mens andre trives og blir flere. Det kan forskere utnytte til å følge med. For eksempel vil planteplanktonet formere seg raskt og øke i mengde når tilførselen av næringssalter øker, mens tang og tare, som sitter fast, vil bukke under.

Er det så nøye da, om noen forsvinner? Kanskje er det bare noe vi må akseptere? Det som allikevel er viktig er hvem som forsvinner. Hvis vi tenker oss at næringsnettet er bygget opp som et høyt tårn av klosser, hvor klossene er ulike arter, er noen av klossene plassert sånn at alt raser hvis de tas vekk. Hvis en såkalt «nøkkelart» fjernes, kan konsekvensene bli store for hele fjorden.

Farlige stoffer hoper seg opp hos de største dyra

Det vi driver med på land og til vanns, fører også med seg utslipp, for eksempel av miljøgifter som naturen strever med å bli kvitt. Klimaendringene gjør miljøgiftene til et hett tema igjen, for siden det regner mer, vaskes «gamle synder» ut i fjorden. Mange slike gifter lagres i fettvev, og når store dyr spiser mange små, følger miljøgiftene med.

Slik vil farlige stoffer hope seg opp hos de største dyra, fiskene, og de som ikke ender opp i magen på sel og hval, havner på våre egne middagsbord. Utslippenes tid er heller ikke helt over. Selv om industrien er blitt mer bevisst, havner fortsatt både giftige metaller og rester av olje, medisin og plast i fjorden.

Når vi pusser tennene, skyller vi skum fullt av små plastpartikler ned i sluket. Når oppdrettsnæringen forebygger lakselus, slippes det ut såkalte «kitinhemmere» som ødelegger skallet på krepsdyr. Når myndighetene i tillegg gir tillatelse til å deponere store mengder gruveavfall med ukjente effekter og konsekvenser i en fjord nær oss, må vi være på vakt.

Flere grenser overskrides på én gang

«Nå er grensen nådd», tenker vi når ungene tøyer strikken. Når det blir travelt på jobben og barn skal følges opp, kan stresset tårne seg opp. Noen sånne dager tåler vi heldigvis, men hvis det vedvarer, kan konsekvensene bli større. Også skapningene i fjordene har det slik. Er det bare snakk om ett stressmoment om gangen, er toleransen høyere enn om vi utsettes for flere påvirkninger samtidig.

Utfordringen vi står ovenfor akkurat nå, er at vi lever i en verden hvor grenser overskrides i et tempo og med en styrke vi ikke har opplevd tidligere. Stresset dyrene utsettes for, blir mer gjentakende og oftere langvarig. I tillegg utfordres flere grenser på en gang. Noen av disse påkjenningene er nok kommet for å bli.

Visste du for eksempel at sjøvann er anslått til å bli surere i 2050 enn på 25 millioner år? Eller at arter som har vært i fjorden i manns minne rett og slett kan bli borte fordi fjordvannet blir for varmt?

Forskningen må bruke kunnskapen til fjordfolk og fiskere

Jobben som grensevokter er travlere enn noensinne, og siden det skjer så mange endringer på en gang, må vi se om igjen på kunnskapen vår om grenser.

Å plassere ut vakter langs hele grensa mot omverdenen, er både meningsløst og for dyrt, som alle statsledere vet. For mange av fjordene våre er det på tide med systematisk kunnskapsinnhenting om hele økosystemet. Forskningen må omfatte kunnskapen til de som kjenner fjorden best – fjordfolket, fiskerne og de som bruker ressursene. Vi trenger å få oversikt og vi trenger målinger over mange år.

Med kunnskapen om økosystemet og tilstanden i fjorden, kan vi sikre at grensene plasseres rett og kan voktes også i fremtiden.