Det kan ta månedsvis å ta en stor avgjørelse. Hvor skal jeg flytte? Hva slags studier skal jeg begynne på? Hvilken bil skal jeg kjøpe?

Vanskelige beslutninger kan føre til en evig rekke av avveininger og vurderinger, og mye hjerneaktivitet brukes på dette.

Men små avgjørelser kan være lettere å hanskes med, selv med veldig begrenset hjernekapasitet.

En britisk forskergruppe har undersøkt hvordan en ferskvannsnegle avgjør om den skal spise eller ikke.

I den nye studien har de undersøkt en helt grunnleggende, men livsviktig avgjørelse: Hvis jeg er sulten, må jeg lete etter mat. Hvis jeg er mett, må jeg ikke lete etter mat.

Forskerne mener at det bare er to separate hjerneceller og nettverket rundt disse cellene som styrer den viktige prosessen. En av cellene bestemmer om det er mat eller ikke, mens den andre forteller snegle-nervesystemet om den er sulten eller ikke.

• Les også: Klimasvar fra hoppende snegler

Biter for å spise?

Forskerne har observert hvordan sneglene oppfører seg mens de leter etter mat.

Sneglene ble delt opp i flere grupper, hvor noen hadde fått spise seg mette, mens andre hadde gått flere dager uten mat. Dermed kunne de sammenligne gruppene.

Sneglene bruker munnen til å utforske miljøet rundt seg. Hvis sneglen var sulten, brukte den mer tid og krefter på å lete etter mat. De mette sneglene trengte ikke å bruke så mye krefter på dette.

Nervesystemet til sneglearten Lymneaea har tidligere blitt forsket mye på, så forskerne visste hvor de skulle se etter spisesignalene.

Etter å ha laget en detaljert oversikt over hvordan sneglen leter etter, biter og spiser mat, undersøkte forskerne de elektriske signalene som går gjennom sneglens hjerneceller.

• Les også: Snegler dyrker sin egen mat

To hjerneceller

Forskerne mener de har funnet to hjerneceller som styrer matbeslutningen, en sulten-hjernecelle og en mat-hjerncelle, som vi velger å kalle dem.

Sulten-hjernecellen får informasjon fra andre deler av sneglen om den trenger mat eller ikke. Sneglen vil alltid spise mat hvis den finner det, uavhengig om den er sulten eller ikke, men selve letingen etter maten er en energikrevende prosess. Sneglen trenger ikke kaste bort tid og krefter på dette hvis den er mett.

Hvis den trenger mat, begynner sneglen å lete med munnen. Her kommer mat-hjernecellen inn. Den kjenner om det er mat i nærheten eller ikke.

Hvis denne hjernecellen merker at det er mat, kan sneglen spise seg mett. Men, hvis det ikke er mat, må sult-hjernecellen bestemme om den skal fortsette å lete. Hvis sneglen er sulten nok, fortsetter den å ta utforskende bitt rundt seg.

Forskerne kunne se denne beslutningsprosessen skje i nervesystemet til sneglen. Dette systemet er satt opp sånn at sneglen kan spare så mye energi som mulig. Den leter bare hvis den må og hvis den er sulten nok. 

Referanse:

Crossley mfl: A two-neuron system for adaptive goal-directed decision-making in Lymnaea. Nature Communcations, juni 2016. DOI: 10.1038/ncomms11793