Fjellreven ble utryddet på Dovrefjell etter jakt helt fra 1800-tallet. Fra 2005 ble nye dyr avlet og satt ut. Slik kan mennesker bøte på tidligere skader av økosystemer. Å tilbakeføre naturen dit den var før mennesket kom er likevel verken mulig eller ønskelig, ifølge forskere. (Foto: Marcel Burkhard - http://www.tierlexikon.ch/, Creative Commons Attribution-Share Alike 2.0 Germany licence.)
I kampen for å motvirke menneskeskapte endringer i økosystemene har det som kalles rewilding – å tilbakeføre naturen til sin opprinnelige ville tilstand – blitt populært.
– Rewilding har klart å fenge folks fantasi. Den står for et positivt, optimistisk syn på naturvern. Det trengs i en tid med mye pessimisme, kommenterer John Linnell i en e-post til forskning.no.
Linnell er seniorforsker på Norsk institutt for naturforskning (NINA). Han forteller at begrepet rewilding brukes på mange måter og er ikke like positiv til alle.
Fjellrev på Dovre
En form for for rewilding går ut på å sette ut dyr høyt oppe i næringspyramiden – rovdyr eller store beitedyr – som en gang levde i slike områder.
Linnell opplyser at fjellrev er alet fram og satt ut i Dovrefjell og på Finse i regi av kolleger på NINA.
– Selv om slike restaureringsprosjekter handler om å bringe artene tilbake, faller de ofte utenfor den vanlige bruken av ordet rewilding, understreker han.
For Linnell er nemlig ikke målet en kompromissløs fjerning av ethvert spor av mennesker – hvis det hadde vært mulig.
Tilbake til steinalderen
En slik kompromissløs variant av rewilding kalles pleistocene rewilding – å sette ut dyr som ligner mest mulig på utdødde arter for å tilbakeføre landskapet og økosystemet til formen det hadde for over ti tusen år siden.
– Pleistocene rewilding er rett og slett nonsens. Idéen om å vende tilbake til den tiden er umulig, kommenterer Linnell.
– Å bruke elefanter som erstatning for mammut i Europa er en vits. Og når du ser hvor kontroversielt det er med ulv, forestill deg hvor langt det ville gått med løver, fortsetter han.
– Vi glemmer også at både moderne mennesker og neandertalere var en del av økosystemene i pleistocen fra starten av, skriver Linnell.
Pleistocen i Spania for over 10 000 år siden: Det er verken mulig eller ønskelig å gjeninnføre elefanter og løver til Europa, slik pleistocene rewilding i ytterste konsekvens ville innebære. (Foto: (Illustrasjon: Mauricio Antón, PLoS Biology, DOI:10.1371, Creative Commons Attribution 2.5 Generic Licence))
Gjengroing som ideal
Dette poenget kommer ekstra godt fram i den mer passive formen for rewilding.
Den går ut på å overlate naturen til seg selv, for eksempel å la skogen ta over for landbruksarealer. Men ønsker vi en slik utvikling?
– I Norge ville dette bety å støtte gjengroing som en økologisk prosess framfor å forkaste den som et trist tap av verdifulle områder, skriver Linnell.
For små områder
– Det er svært lite slikt i Norge. Det nærmeste vi kommer er å la noen små områder av gammel skog stå uten å hogge den, fortsetter han.
Disse områdene er veldig viktige for et stort antall arter. Likevel er de altfor små til å la økologiske prosesser i stor skala utvikle seg såkalt naturlig, uavhengig av mennesker, ifølge Linnell.
Rovdyr beveger seg for eksempel over store områder. De kan ikke unngå å komme i kontakt med kulturlandskap i en eller annen form.
Et nytt forskningsprosjekt ledet av Linnell skal undersøke nettopp dette samspillet mellom mennesker og villdyr.
Trenger en kalddusj
Annonse
Nå kommer også advarsler mot kompromissløs rewilding fra en annen kant.
I et essay i tidsskriftet Current Biology viser tre danske og en amerikansk forsker hvordan rewilding kan gjøre mer skade enn godt, fordi man ikke skjønner hvordan økosystemene påvirkes.
Litt fleipete kunne man si at pleistocene rewilding blir som å gjenskape vikingtida ved å snakke gammelnorsk. Det er for mange ukjente faktorer utenfor kontroll til at fortidas kultur kan gjenskapes.
– Artikkelen er ett av de bedre essayene jeg har lest i det siste. Det har vært så mye opphausing i seinere år at det trengs en kalddusj, kommenterer Linnell.
Essayet viser til flere eksempler på utilsiktede virkninger. Ett av dem – referert i en studie fra 2007 – er gjeninnføringen av hjortedyret tule elk i California på 1970-tallet.
Virkningen på vegetasjonen var kompleks. Noen arter trivdes bedre, andre dårligere. Resultatet var både positivt og negativt for det biologiske mangfoldet.
Europeisk bison ble innført fra Polen og satt ut på Bornholm i 2012. Dyrene hadde en parasitt som senere tok livet av tre av dem. Disse dyrene lever i et naturreservat i Frankrike. (Foto: Valène Aure, Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported)
Syk bison
Et annet eksempel er fra øya Bornholm i Danmark. Her ble europeisk bison fra Polen gjeninnført i 2012.
Dyrene hadde parasitter fra vertslandet som førte til tre dødsfall i 2015. Dette viser hvordan innførte arter kan føre med seg sykdommer som kan spre seg til andre arter i området, ifølge forskerne.
Adskillig verre gikk det da 50 bevere ble innført til øygruppa Ildlandet i Argentina på 1940-tallet. Her var riktignok ikke målet å gjenskape vill natur, men å starte en pelsindustri.
Nå har flere hundre tusen bevere spredd seg også til fastlandet. Dyrene ødelegger verneverdig skog. Myndighetene har i flere år forsøkt å holde bestanden nede både i Argentina og nabolandet Chile.
Tørst skog
Også passiv rewilding med gjengroing kan lage problemer. I middelhavslandene har skogen vokst inn over jordbruksland i lavlandet og beitemarker i fjellene.
Trærne suger mye vann fra jorda. Dermed har grunnvannet sunket i slike tørre områder i de spanske Pyrenéene, ifølge en studie fra 2003.
Trær suger mer vann fra jorda enn landbruket. Dermed kan grunnvannet synke i tørre områder i middelhavslandene, ifølge en spansk studie fra 2003. Skogen på bildet vokser i Salamanca i Spania. (Foto: Pravdaverita, Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported license.)
Mangfold framfor gjenskapt natur
Forskerne bak essayet i Current Biology går ikke inn for å avskaffe rewilding. Likevel mener de at det er viktigere å beskytte mangfoldet i naturen som faktisk finnes nå enn å gjøre kunstige grep for å gjenskape en vill natur – uberørt av menneskehånd.
Også Linnell støtter en slik framgangsmåte.
– Forskningen min har konsentrert seg om å finne måter som lar mennesker og dyr leve sammen på en bærekraftig måte – ikke å skille dem fra hverandre, skriver han.
Annonse
Mennesket er også natur
Linnell er også kritisk til idéen om at mennesket – litt fleipete sagt – er kvisen på Gaias rumpe.
– De mer ambisiøse formene for rewilding forkaster menneskets plass i naturen. De forkaster også verdiene som mange ser i samhandlingen mellom menneske og natur, skriver han.
Verdier setter mål, forskning viser veien
Forskerne bak essayet i Current Biology understreker også at vi vet for lite om økosystemene til å kunne påvirke dem aktivt, slik rewilding forutsetter.
Dette handler dessuten ikke bare om kunnskap, men om verdier, ifølge Linnell.
– Rewilding blir ofte rettferdiggjort med forskning. Det er en feil. Ingen bevaringsmål kan rettferdiggjøres med forskning. De rettferdiggjøres med verdier – og forskning kan hjelpe deg å nå målene, skriver han.
