Både mannlige og kvinnelige forskere med barn sliter med å kombinere karriere og familie. 

‒ Å være forsker med omsorgsansvar i konkurranse med utenlandske forskere uten barn, med helt andre livsomstendigheter, er en utfordring, sier Sara Orning, førstelektor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK).

Dette kommer fram i en ny studie fra Universitetet i Oslo som kartlegger forholdet mellom forskerkarriere og ansvar for barn. Rapporten skulle opprinnelig bare inneholde intervjuer med kvinnelige stipendiater, men Orning valgte å også inkludere menn i undersøkelsen.

‒ Rapporten skulle se på hvorvidt ansvar for barn gjør det vanskeligere å tenke seg en karriere i akademia. Da var det naturlig for meg å også se på hvordan menns situasjon har endret seg.

‒ En mannlig stipendiat på Matematisk-naturvitenskapelig fakultet fortalte at han var skilt, og det var derfor vanskelig for ham å bare ta med seg ungene til en lab i Tyskland annenhver uke når han hadde forsørgeransvar. Følelsen av å bli forbigått av en internasjonal elite som ikke har den samme tilgangen til velferdsgoder som permisjon og annen tilrettelegging var ofte et tema i samtale med stipendiatene.

Veilederne synes det er vanskelig å gi råd til stipendiatene i forhold til videre karriere. Nye utfordringer knyttet til et stadig mer internasjonalisert arbeidsliv, der stillinger ved norske universitet får mange utenlandske søknader, gjør konkurransen hardere.

En ideell postdok døgner

Trinnet videre fra doktorgrad til postdok synes å være en større overgang enn fra master til doktorgrad. En veileder fra det Matematisk-Naturvitenskapelige fakultet sa at «en ideell postdok jobber 24 timer i døgnet, sju dager i uka».

‒ Tidligere forskning viser at kvinner oftere er avhengig av oppmuntring fra veiledere når de velger å ta skrittet fra master til doktorgrad. Det ser ut til at kvinner fortsetter til postdoktor hvis det faller seg sånn, mens menn fortsetter uansett.

Det er først når mennene med omsorgsansvar også går hjem klokken fire at det blir lettere for kvinnelige doktorgradsstipendiater å leve et mer likestilt liv med både forskerkarriere og familieliv.

‒ Det er nemlig først når mennene også går hjem «tidlig» at kvinnene slipper å være unntaket på jobben eller den som er vanskelig, sier Orning.

Menn vil bli verdsatt, kvinner gir opp

‒ Kvinnene i studien oppga for høy arbeidsintensitet og dårlig selvtillit i forhold til faget når de tvilte på valget om å fortsette innen akademia etter doktorgraden, forteller Orning.

‒ Mennene mente heller at universitetet som institusjon definerer dem ut ved å ikke verdsette deres kompetanse i tilstrekkelig grad.

En av mennene fortalte om et møte der universitetets visjoner fram til 2020 ble presentert. Her ble det lagt vekt på at alle forskere skulle på rotasjon til utlandet. Da han hadde barn og var skilt, og dermed ikke i samme grad som barnløse var i stand til å flytte utenlands, tolket han det som at fakultetet ikke lenger så på han som en nyttig ressurs. Han var definert ut.

‒ Hans svar på det var å vurdere å ta sin kompetanse til et sted der det var plass for ham og hans livssituasjon, sier Orning.

Det ser generelt ut til at mennene tar mer aktive valg i forhold til egne framtidsutsikter. De avveier alternativene og velger det som føles riktig og mulig. Kvinnene ser i større grad ut til å definere seg selv ut ved å velge bort det som oppleves som mest slitsomt.

‒ Samtidig oppga en mannlig stipendiat at han ønsket seg til instituttsektoren fordi det var kortere, mer strukturert arbeidstid. Dette er tradisjonelt sett mer typisk for kvinner å si.

Strenge kvinnelige veiledere

Orning har også sett på forholdet mellom veileder og stipendiat. Dette forholdet har ifølge studien en klar kjønnsdimensjon.

Mannlige stipendiater fikk ofte relativt klare beskjeder fra både kvinnelige og mannlige veiledere, gjerne gjennom spøkefulle kommentarer eller slengbemerkninger, om at det var vanskelig å kombinere forskerkarriere med familieliv. Ingen kvinner opplevde å få lignende beskjeder.

Det kom imidlertid frem at kvinnelige veiledere kunne stille relativt høye krav til sine kvinnelige stipendiater.

‒ De kvinnelige veilederne kommer fra en generasjon der det var enda vanskeligere å være mor og forsker samtidig, og det virker som de til dels er ganske strenge mot sine kvinnelige stipendiater, forteller Orning.

‒ Holdningen virket nesten å være at «hvis jeg har klart det, må i hvert fall du også klare det». Dette kan fungere som en motivasjon, men det kan også oppfattes som litt nådeløst.

Stjerneforsker eller middelmådig

Orning mener rapporten kan ha interessante, forskningspolitiske konsekvenser.

‒ Rapporten reiser spørsmål om hva slags akademisk kultur vi vil ha – hva slags universitet vi vil ha. Om systemet kan romme eller legge til rette for at folk har ulik kapasitet i ulike livsfaser. Spørsmålet blir om det er ok å vise svakhet og om det akademiske systemet kan takle det?

Disse spørsmålene henger sammen med det Orning ser på som et voldsomt fokus på eksellens i forskningen, ideen om at det skal satses på forskning som utmerker seg, som er best i klassen.

For å drive frem dette fokuset har man i Norge tatt i bruk et såkalt tellekantsystem, som gir ulike poengsummer for publisering i mer og mindre prestisjefylte tidsskrifter. Poengsummene som forskerne får, henger sammen med hvor mye penger universitetene og instituttene får til videre forskning.

‒ I et tellekantsystem der stjerneforskeren er den eneste som blir trukket fram risikerer man å glemme grunnfjellet i akademia, nemlig alle de som er vitale medspillere for at universitetene skal gå rundt. Resultatet er en enten-eller-diskurs der det eneste alternativet til å være eksellent er å være middelmådig. Dette gir lite spillerom og kan ha konsekvenser for hva slags karrieremuligheter stipendiater forestiller seg i framtida.

Barn av systemet

Under lanseringen av rapporten, snakket Agnete Vabø, forskningsleder ved NIFU, Nordisk Institutt for studier av Innovasjon, forskning og utdanning, om hvordan en manglende systemkritikk risikerer å individualisere problemene som kommer ut av et system preget av uformaliserte hierarkier og økt markedstenkning. Vabø oppsummerte tendensen slik: «fix the women, not the system». Orning kjenner seg igjen i denne karakteristikken.

‒ Vi ser blant annet fra AFI-rapporten Historie – et guttefag? at forskjellige forventninger og mer eller mindre internaliserte kjønnede idealer, synes å gå i arv fra veiledere til studenter.

‒ I min undersøkelse ser vi at veilederne forvalter arven – de er kunnskapsautoriteter og utgjør representanter for systemet. Stipendiatene er per definisjon under utdannelse og lærer uformell kunnskap og kommunikasjon fra veileder. Blant stipendiatene stilles det få spørsmål ved de formelle og uformelle spillereglene for universitetshierarkiet – de er barn av systemet.

Kvinner får tid, menn har tid

Orning har også funnet klare kjønnsforskjeller i hvordan stipendiat og partner så på tidsbruk i hjemmet.

De kvinnelige stipendiatene oppga oftere at de fikk mer «slack» i stressede perioder. De mannlige stipendiatene sa derimot at de ikke kunne huske å ha fått særlig mye ekstra tid, og de oppga at de alltid måtte ta 50 prosent, hvis ikke mer, av omsorgsansvaret hjemme.

‒ Betyr disse funnene at de kvinnelige stipendiatene er skikkelige kompromissløse partnere som nådeløst står på kravene om tid til egen forskning?

‒ Vel, jeg tror i hvert fall det også handler om hvordan man oppfatter rett på egen tid. Mentorrapporten utarbeidet ved STK i 2012 viser at kvinner kan føle at de får tid til å jobbe med avhandlingen, mens menn i høyere grad kan føle at de bare har den. Det dreier seg om hvilken tid du føler at er din i utgangspunktet.

Forskjellige framtidsutsikter

De mannlige og kvinnelige stipendiatene formulerte fremtidsplanene sine på forskjellige måter.

‒ Mennene var tydeligere på det de synes er gøy og morsomt å jobbe med og dermed hva de vil. Kvinnene var mindre offensive og spurte i høyere grad seg selv hva de trengte i sin daværende situasjon – ikke «hva vil jeg og hvordan kan jeg oppnå det», forteller Orning.

‒ De kvinnelige veilederne var oppmerksomme på at det antagelig er vanskeligere for en kvinnelig stipendiat å si at hun vil bli professor. Hva er det mulig å drømme om? Hva tør man å se for seg selv og gå etter?

Ifølge Orning, ser det ut til at der det på den ene siden eksisterte en politisk korrekt institusjonell enighet om at barn og forskerkarriere skal kunne kombineres, ble det motsatte kommunisert på mer indirekte måter.

‒ Noen av stipendiatene oppga at de følte seg forpliktet til deltakelse på arrangementer på kveldstid. En mannlig stipendiat fikk høre av sin kvinnelige veileder at hun mente at han, med hans familiesituasjon, nok aldri ville klare å bli ferdig med avhandlingen. Ville man sagt dette til en kvinne? undrer Orning.

Rapporten Kjønn, veiledning og omsorgsansvar var tema på seminaret Forsker, forelder og eksellent – et spørsmål om kjønn? nylig, og er den tredje i en serie rapporter om kjønn i akademia.