Naturen fant opp avansert vannjet
Det ser ut som et dyr, men det er det ikke. Dette svømmende fenomenet forbløffer forskerne.
Når mørket faller på, siger en merkelig langstrakt skapning opp igjennom vannsøylen i havet utenfor staten Washington i USA. Den har skjult seg i dypet hele dagen. Men nå i skumringen, svømmer den mot de øvre vannlagene, der det yrer av plankton. Mat.
Nanomia bijuga ligner et lite gelédyr med en lang hale. Men det er ikke det.
Dette som ser ut som ett individ, er i virkeligheten en hel samling av kolonomaneter – en type planktonlignende dyr som slår seg sammen i svært avanserte kolonier. Og her er det ikke snakk om feriekoloni.
Medlemmene av kolonien har ulike arbeidsoppgaver, akkurat som organene i en kropp eller innbyggerne i en landsby. Noen individer fanger mat. Andre sørger for reproduksjon. Og noen sysler med framdriften.
Og det er altså sistnevnte som har havnet under lupa til forsker John H. Costello og kollegaene hans.
De har nå vist at den lille kolonien har et finurlig system for å komme seg framover. For ikke å snakke om til sidene og bakover.
Vannjet er stikkordet.
Samarbeid
Det er slett ikke uvanlig at sjødyr skyter ut vann for å skyve seg framover. Det spesielle med N. bijuga er imidlertid at den ikke satser på én jet, men mange.
Langs tuppen av kolonien sitter to rader med spesialiserte klokkeformede individer. Hver av dem kan trekke seg sammen og skyte ut en strøm av vann.
Dette er et genialt system, mener forskerne. Ved å variere på hvilke av klokkene som skyter ut vann, kan kolonien styre hvor den vil, uten avanserte mekanismer for å snu hver enkelt vannjet i ulike retninger. Det er heller ikke så farlig om én av klokkene feiler. Da kan de andre ta over.
Costello og co oppdaget at dyra til og med deler arbeidsoppgaven etter individuelle evner.
De unge styrer
Nye klokker vokser fram på tuppen av kolonien, mens de eldre og sterkere individene sitter lenger ned langs radene.
Forskerne oppdaget at de unge dyra sender ut svakere vannstrøm. Men til gjengjeld gjør plasseringa deres på tuppen at de lett dreier retningen på kolonien hit eller dit. Slik kan de unge dyra snu hele gjengen på en femøring.
De eldre, sterkere individene står derimot for driften framover.
Og slik kan disse dyra altså trekke hele kolonien sin flere hundre meter oppover og nedover i vannsøylen, i timene mellom solnedgang og daggry.
Man skal ikke se bort ifra at N. bijugas motorløsning kan bli til inspirasjon for våre egne vanngående fartøyer, antyder forskerne.
Referanse:
J. H. Costello, S. P. Colin, B. J. Gemmell, J. O. Dabiri & K. R. Sutherland, Multi-jet propulsion organized by clonal development in a colonial siphonophore, Nature Communications, September 2015, DOI: 10.1038/ncomms9158 |www.nature.com/naturecommunications.
