Skriket har et helt eget lydbilde, reservert for frykt, mener forskere. Edvard Munch malte denne versjonen av temaet i 1910. Maleriet ble stjålet fra Munchmuseet i 2004, men ble heldigvis funnet igjen to år senere. (Tigjengeliggjort av Google Art Project)
Derfor er skrik så skumle
Det er umulig å ikke skvette av et menneskelig skrik. Når har forskere funnet ut hvorfor.
Du trenger ikke være forsker for å vite at hyl funker.
De fleste av oss har nok erfart at lite virker bedre enn et gjennomtrengende skrik, når det gjelder å vekke oppmerksomhet på en grøssen måte. Og det til tross for at vi er mer enn vant med bråk.
Hverdagen vår kan jo ofte inneholde både brummende biler, masete musikk og trommesoloen til et trykkluftbor borti gata.
Så hva er det som gjør at akkurat skriket går igjennom marg og bein?
De fleste vil kanskje svare at det typiske skriket er lyst og med høyt volum. Men det finnes mange høye lyder og lyse lyder som slett ikke fungerer på samme måte som et skikkelig vræl, argumenterer David Poeppel fra New York University.
Nå mener han og kollegaene at de har fravristet skriket dets hemmelighet.
Det hele handler visst om ruhet.
Skurrende skrik
Forskerne analyserte et helt spekter av lyder, fra ulike skrik og snakkestemmer til alarmer og musikkinstrumenter.
Da viste det seg at nettopp skrikene skåret spesielt høyt på en helt egen lydegenskap: Ruhet – eller roughness på engelsk.
Dette viser til måten volumet i lyden varierer mellom intervaller av sterkere og svakere lyd.
I en vanlig stemme endrer volumet seg typisk fire til fem ganger i sekundet. Men i et skrik går det mye fortere. Her går volumet fra sterkere til svakere mellom 30 og 150 ganger i sekundet. Dette gir skriket en karakteristisk skurring eller ruhet.
– Skrik har faktisk sin egen akustiske nisje adskilt fra andre lyder, sier Poeppel i en pressemelding fra universitetet.
Reservert for faresignaler
Ikke bare har skriket sitt eget lydbilde. Det har også en helt egen plass i hjernen, skal vi tro den nye forskningen, som nå er publisert i Current Biology.
Forskerne spilte av skrik og andre lyder for en gjeng med forsøkspersoner, for å se hvordan de reagerte på dem.
Det viste seg at deltagerne syntes skrikene var mer oppskakende enn de andre lydene. Og jo mer ruhet det var i hylene, jo skumlere ble de oppfattet som.
Den spesielle rollen til skriket ble senere bekreftet, da forskerne brukte fMRI-maskiner til å se hva som foregikk i hjernene til forsøkspersoner som hørte ulike lyder. Resultatene viste at skrik ga reaksjoner i amygdala, en del av hjernen som er involvert når vi er redde.
Det kan altså se ut som om hjernen har reservert dette lydbildet for faresignaler.
De eneste andre lydene som vekket lignende reaksjoner hos deltagerne i forsøket, var alarmer.
Det interessante er at alarmene faktisk hadde samme type ruhet som skrik. Noe som kan tyde på at alarmprodusentene nettopp har utnyttet denne spesielle lydnisjen til å lage en lyd som vi oppfatter som et faresignal.
Referanse:
L. H. Arnal, A. Flinker, A. Kleinschmidt, A. L. Giraud & D. Poeppel, Human Screams Occupy a Privileged Niche in the Communication Soundscape, Current Biology, juli 2015. Sammendrag.
