Viktige positive trekk ved den norske motstanden etter at tyskerne angrep 9. april 1940, har kommet helt i skyggen.

Det mener historieprofessor Tom Kristiansen ved Institutt for forsvarsstudier (IFS).

Norge og de allierte tapte helt åpenbart den innledende kampen mot Adolf Hitlers invasjonsstyrker i 1939 og 1940. Derfor har den lange og seige norske innsatsen mot tyskerne i store deler av landet, åpenbart ikke passet inn i nederlagsfortellingen om 9. april.

Kristiansen mener at vi ei heller har fått høre særlig om hvordan regjeringen i 1940 var i stand til å tjene norske interesser, hvordan store deler av Forsvaret gradvis kom til å yte motstand og sist, men ikke minst: at Hitlers felttog ble starten på Norges vellykkede vei inn den store krigsalliansen.

Danmark: 1 time, Norge: 62 dager

– Det har lenge vært for mye fokus på det negative rundt 9. april 1940. Vi har fått høre for lite om det som ble oppnådd politisk og militært, sier Kristiansen til forskning.no.

For til tross for at Norge tapte mot tyskerne – og nok var dømt til å måtte gjøre det – så ble ganske mye oppnådd på norsk side våren 1940. Iallfall med de ressursene landet hadde i form av soldater og våpen.

Da tyskerne angrep Danmark, falt landet i løpet av en time. Polen holdt i fire uker. Frankrike i seks uker.

Men mot Norge måtte tyskerne slåss i 62 dager for å vinne.  

– Bragd

– Kaos hersket i Norge de første dagene etter 9. april. Derfor var det en bragd at Norge klarte å kjempe så lenge mot det tyske angrepet, mener Kristiansen.

Da Norge måtte gi tapt for tyskerne i begynnelsen av juni 1940, hadde landet vært med på å sette ny rekord i motstand mot Adolf Hitler og soldatene hans.

De allierte – britene, franskmennene og polakkene – trakk seg ut på grunn av krigsutviklingen på kontinentet. Det var bakgrunnen for at den norske regjeringen reiste i eksil og den norske hæren til slutt ba tyskerne om våpenhvile.

Ikke uslåelige likevel

– Angrepet mot Norge 9. april førte til et sammenbrudd hos norske myndigheter, både sivile og militære. De første dagene var kaoset på norsk side fullstendig, sier han.

– Likevel greide vi å yte spredt motstand. Birger Eriksens ordre på Oscarsborg festning om å skyte mot krysseren «Blücher» på vei inn Oslofjorden, var en av flere slike hendelser. En annen var da stortingspresident C. J. Hambro var snarrådig nok til å utnytte den muligheten som var skapt av Eriksen. Han bidro til at kongen, regjeringen og stortinget kom seg ut av Oslo og dermed unngikk å bli tatt av tyskerne.

Forstyrret og forsinket

I de neste par ukene ble de tyske styrkene forstyrret og forsinket under flere større og mindre trefninger med norske soldater.

De første skjedde i bygdene nord for Oslo. Deretter støtte tyske og norske soldater sammen nordover i de store dalførene Valdres, Gudbrandsdalen og Østerdalen. Slik hindret nordmennene at tyskerne fikk tatt kongehuset og regjeringen, og man gjorde det mulig for de allierte å landsette styrker i Åndalsnes og Namsos.

I Nord-Norge greide britiske, franske, polske og norske styrker sammen å gjenerobre Narvik 28. mai. Det var første gang at en tysk hær ble slått i felt. Selv om Narvik ble oppgitt igjen ikke lenge etter, hadde allierte styrker vist at Hitlers hær ikke var uslåelig.

Det var en stor seier i seg selv og ble et mektig symbol i kampen mot nazismen.

Norges motstand

Mange i militærledelsen var defaitistiske da Tyskland angrep 9. april. De så på situasjonen som håpløs, og ville gi seg uten kamp. Men allerede 10. april ble oberst Otto Ruge utnevnt til kommanderende general. Han blir 18. mai utnevnt til den første forsvarssjefen som fikk kommandoen over hele forsvaret av Norge.

Vi måtte gjøre motstand, om ikke for annet så for å bevare «vår nasjonale selvaktelse», var Ruges argument for å fortsette kampene på norsk side. Det samme argumentet brukte George Orwell om deltakelsen sin i den spanske borgerkrigen: Det var bedre å ha kjempet og blitt slått, enn å ha gitt seg uten kamp.

Otto Ruge tok tak i situasjonen og sendte ut yngre offiserer med vide fullmakter til de forskjellige avdelingene. Lite kampvillige offiserer ble fjernet. Ruge fikk også gjort endringer i den militære toppledelsen.

Ordren var: Norske styrker skal gjøre motstand der det er mulig.

Gode norske skyttere

– Norges hær var liten, tilfeldig sammensatt og dårlig utrustet.

– Men norske soldater kjente landet sitt, de var dyktigere enn tyskerne til å manøvrere rundt utenfor veiene. Den oppholdende striden som de norske styrkene kjempet i ukene etter 9. april, ble mulig fordi Norge er et stort land med variert terreng og lange avstander. Så sakte som mulig skulle nordmennene trekke seg tilbake, i påvente av hjelp fra Storbritannia.

Om hæren var dårlig utrustet, så hadde den soldater som kunne være vesentlig bedre skyttere enn tyske soldater. At infanteriet slik fungerte bra, var med på å gi de norske soldatene selvtillit, mener historikeren.

Men Norge hadde verken panserstyrker, feltartilleri eller et flyvåpen av betydning. Da tyskerne fikk kjørt fram dette utstyret på sin side, hadde de norske styrkene lite å stille opp med.

Da var ordren fra Ruge å trekke seg tilbake.

Viktig kamp mot Hitler-Tyskland

De første britiske og franske styrkene ankom Norge 19. og 20. april og gikk i land ved Namsos og Åndalsnes.

Planen var å gjenerobre Trondheim. Men hjelpen fra de allierte viste seg for svak. Sør-Norge ble oppgitt. I stedet ble det Narvik – lastehavnen for den viktige jernmalmen fra Kiruna i Sverige – slaget skulle stå om. Gjenerobringen av Narvik lyktes, men rett etter bestemte de allierte seg for å trekke seg ut av Norge for å kunne sette inn styrkene sine på kontinentet.

Våpenhvilen mellom norske og tyske styrker inntrådte den 9. juni. To dager tidligere hadde kongen og regjeringen reist i eksil til Storbritannia.

Demonstrerte at motstand nyttet

Historieprofessor Tom Kristiansen igjen:

– Mitt hovedpoeng er at de norske styrkene, tross nederlaget, oppnådde noe. Med et dårlig utgangspunkt greide de å føre kampen mot tyskerne over store deler av Sør-Norge og ved Narvik.

– De demonstrerte for andre at motstand mot Hitlers invasjonsstyrker var mulig.

Historieprofessoren mener det er grunn til å tro at denne norske motstandskampen også spilte en rolle da det senere skulle vise seg så vanskelig for tyskerne og deres norske medløper Vidkun Quisling å nazifisere Norge.

Partiet hans, Nasjonal Samling, greide aldri å få festet grepet om mer enn et mindretall av nordmennene.

1000 skip og 30 000 sjøfolk

Tom Kristiansen mener ledelsen for den norske krigføringen tidlig forsto at det kom til å bli en langvarig krig.

– Dette forsto man allerede under det tyske felttoget mot Norge. Derfor ble så mye som mulig av norsk militært materiell, fly og soldater brakt over til Storbritannia. Grunnlaget for dette bidraget til den videre allierte krigføringen ble lagt allerede under den norske tilbaketrekningen.

I mai 1940 ba Otto Ruge regjeringen om at materiellanskaffelser og utdannelsesprogrammer måtte ta høyde for krig i tre år.

– Norge gikk i løpet av svært kort tid i april 1940 fra å være et nøytralt land til å bli en del av den store krigsalliansen mot Hitler.

Norges absolutt viktigste bidrag var likevel den norske handelsflåten på 1000 skip og 30 000 sjøfolk. Et bidrag Winston Churchill skal ha karakterisert som «like viktig som en hær med en million soldater.»

For svart om 9. april

Olav Njølstad var fram til årsskiftet historieprofessor ved Universitetet i Oslo, med 2. verdenskrig som et av sine spesialfelt. Han er nå ny direktør ved Nobelinstituttet.

– Jeg er enig med Kristiansen i at historien om 9. april og kampene som fulgte, er blitt for svart fortalt, sier Njølstad.

– Det er blitt tegnet et bilde av den norske motstanden som enda svakere enn den var.

Hadde forsømt Forsvaret

Olav Njølstad understreker at Norge anno 1940 var et lite land som hadde forsømt forsvaret sitt gjennom det meste av mellomkrigstiden.

– Da Tyskland angrep Norge, var det likevel en dristig og risikabel operasjon. Det var på ingen måtte gitt at tyskerne skulle klare å få militær kontroll over Norge på kort tid. Tyskland brakte etter hvert enorme styrker til Norge, men den første tyske angrepsstyrken var relativt liten.

– Med bedre organisering og tydeligere kampvilje på øverste hold kunne Norge ha gjort angrepet til en atskillig mer komplisert oppgave for tyskerne. Det kunne igjen ha gjort det enklere å få på plass alliert hjelp.

Samtidig trekker også Njølstad fram at en rekke enkeltpersoner og lokale militære enheter fortjener å bli minnet for sin heltemodige motstand mot tyskerne, også i de første ukene etter angrepet.