Nå har en gruppe amerikanske forskere fra Massachusetts Institute of Technology (MIT) funnet ut hvordan den karakteristiske lukten av regn beveger seg i luften.

Allerede i 1964 forsøkte australske forskere å finne årsaken til fenomenet.

– De snakket om oljer som ble sluppet ut fra planter og visse kjemikalier fra bakterier, sier Cullen Buie, førsteamanuensis ved MIT, til MIT News Office.

– Men de diskuterte aldri den mekanismen som sender duften til værs, sier han.

Det er nettopp det forskerne nå har gjort. Resultatene er publisert i tidsskriftet Nature Communications.

I denne videoen kan du se hvordan det ser ut når regndråpene treffer bakken, slik at aerosolene blir frigjort. I et av klippene kan du se prosessen utfolde seg 250 ganger langsommere enn i virkeligheten.

Som champagnebobler

Når regndråpene treffer jord med løs struktur, blir små luftbobler fanget inne i dråpene.

Boblene blir deretter skutt opp gjennom dråpene og sendt opp i luften, som når man åpner en flaske champagne.

De små partiklene kalles aerosoler. Forskerne mener at det er disse partiklene som bærer duften vi forbinder med sommerregn.

Spredning av bakterier

Forskerne fra MIT mener at aerosolene ikke bare sprer lukt, men også bakterier og virus. De vil nå gjennomføre forsøk på jord som inneholder sykdomsfremkallende bakterier.

– For å forebygge overføring av mikroorganismer fra naturen til mennesker, må vi vite hvordan det skjer. I denne studien kommer vi med noen forslag, sier Youngsoo Joung.

Høyhastighetskameraer

Professor Cullen Buie og postdoktor Youngsoo Joung har utført nesten 600 eksperimenter med 28 forskjellige overflater – 16 jordtyper og 12 kunstige overflater.

De brukte blant annet jord fra området omkring MIT og elven Charles River.

Buie og Joung lot deretter dråper treffe overflatene med forskjellig fart, mens de filmet med høyhastighetskameraer. Og det ga et litt overraskende resultat. Det viste seg nemlig at det ble dannet langt flere aerosoler ved lett og moderat regn enn ved kraftig regn. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.