Den sjeldne snøleoparden kikker nysgjerrig inn i det automatiske viltkameraet et sted i Himalaya. Ny og rimelig teknologi åpner muligheter for viltforskere. Forskningsprosjektet
Fant snøleoparden i Himalaya
Bruker viltkameraer til å studere det utrydningstruede rovdyret.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Viltkameraene du nå kan kjøpe for en rimelig penge i sportsbutikken, kan også brukes av forskere i jakten på utrydningstruede rovdyr.
I Himalaya lever snøleoparden i 3000 til 5000 meters høyde.
Norske og pakistanske forskere har sammen fått fram ny kunnskap om det skye dyret. Forskningen foregikk lengst nord i Pakistan, i grenseområdene mot Kina, Afghanistan og India.
Se de unike bildene av hvordan snøleoparden i Karakorum-fjellene nord i Pakistan nærmer seg viltkameraet. (Bilder fra forskningsprosjektet)
Færre enn 5000 ville snøleoparder kan være tilbake. I Pakistan dreper det store kattedyret husdyr. Og mennesker dreper snøleoparden.
Sammen med pakistanske viltvoktere og viltforskere har forskeren fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås brukt viltkameraer til å gi oss ny kunnskap om katten med den fantastiske pelsen og de digre labbene.
Rovdyr-debatt som i Norge
I Pakistan bor det mange mennesker. Men i de høytliggende områdene i nord er det fortsatt både brunbjørn, ulv og gaupe.
– I denne delen av Himalaya finnes mange av de samme rovdyrartene som i Norge. Men det finnes også rovdyr vi ikke har, som snøleoparden, palasskatten og fjellrøyskatten.
– Når jeg snakker med folk i Pakistan, forstår jeg at de har et forhold til rovdyrene som ligner det nordmenn har. De elsker dem eller hater dem.
Richard Bischof er opprinnelig tysk-ungarer og nå rovdyrforsker ved universitetet i Ås.
Selv om dyrene er forskningsfeltet hans, synes han også det er interessant å høre om hvordan mennesker i helt forskjellige deler av verden ser på disse dyrene.
– Mønsteret i Pakistan er som i Norge. Folk i byer vil beskytte rovdyrene, mange folk på bygda ser på dem som en trussel.
Karakoram Highway (Silkeveien) er ødelagt av ras, derfor må bil, utstyr og forskere fraktes med båt over Hunza-elven for å komme fram til forskningsfeltet. (Foto: Richard Bischof)
Bischof har hatt et veldig godt samarbeide med pakistanske viltforvaltere.
Forskeren ved NMBU forteller om pakistanske fagfolk med stor interesse for økologi og bevaringsbiologi. Han synes det er flott å kunne samarbeide med dyktige folk i et land vi stort sett bare hører om som et sted med konflikter og krig. Ås-forskeren roser også samarbeidet han har hatt med pakistanske Snow Leopard Foundation og det arbeidet de utfører for truede rovdyr.
De store rovdyra
Annonse
Også i Himalaya spiller de store kjøttende rovdyrene en viktig rolle i økosystemet.
– Derfor er det viktig å prøve å forstå dem, sier Bischof.
Men disse dyrene har vært vanskelige å studere. En årsak er selvfølgelig at de er så sjeldne. En annen årsak er at de lever over veldig store områder. I tillegg er rovpattedyrene svært dyktige til å unngå oss mennesker.
– Dessuten byr det på store utfordringer å drive forskning i fjellområder i Himalaya. Mange steder finnes det verken veier eller annen infrastruktur.
Forskeren fra universitetet Ås bodde sammen med pakistanske og franske kolleger på Deosai-høysletten 4000 meter over havet. (Foto: Richard Bischof)
Skånsom metode
Nå handler mye innenfor viltforskning om å bruke det som kalles ikke-invasive metoder. Det vil si at forskerne vil studere de ville dyrene uten å måtte skyte dem med bedøvelsespil og sånn fange dem. Vil du for eksempel sette en GPS-sender på et stort rovdyr, må du det.
– Viltkameraer passer veldig bra til denne typen forskning. Enda bedre resultater kan vi få om vi kombinerer dette med DNA-prøver fra for eksempel avføring som dyra har etterlatt seg.
– Begge deler er nå blitt et hovedverktøy for mange viltforskere, forteller Bischof.
Spenning hver gang
Viltkameraene plasserte forskerne på i alt 461 steder i fjellene i Nord-Pakistan.
De lot dem stå ute mellom 10 dager og en måned. Duft-lokkemidler ble noen steder brukt for å trekke rovdyrene mot kameraene.
Annonse
– Moroa begynte for alvor da vi kunne laste kamerabildene over på en PC og da vi fikk svar på DNA-prøvene. Sånn fikk vi mengder med informasjon, sier en begeistret forsker.
I alt 17 000 bilder av 11 forskjellige rovdyr tok viltkameraene som ble brukt i dette prosjektet.
Pakistanske biologer setter opp en kamerafelle i nasjonalparken Khunjerab. (Foto: Richard Bischof)
Flere forskningsartikler er på vei fra denne forskningen i Pakistan.
Forskerne har kartlagt hvor de ulike rovviltartene finnes og hvor de ikke finnes. De har funnet ut at snøleoparden åpenbart foretrekker visse landskapstyper framfor andre, og at den derfor bare bruker deler av det mulige territoriet sitt.
Kamerabildene gjør det også mulig å kjenne igjen enkeltdyr og følge dem fra sted til sted. Slik kan det bli mulig å anslå hvor mange individer det finnes av en art.
Deosai-høysletten ligger på over 4000 meter. Der holder denne brunbjørnen til. (Foto: Forskningsprosjektet)
Denne forskningen er en del av et prosjekt finansiert med Fri prosjektstøtte (FRIPRO) fra Norges forskningsråd. I andre deler av det samme prosjektet har forskere brukt ikke-invasive metoder til å studere brunbjørn i Norge.
