(Foto: Ola Gamst Sæther)

Fri til å si hva hun vil

Mange småbarn har i dag et bestemorfang å krype opp i, takket være forskningen til Anne-Lise Børresen-Dale. Nå er brystkreftforskeren pensjonist og vil benytte friheten til å si fra: – Byråkratiet stopper viktig forskning i Norge.

1.7 2016 04:00

Brystkreft er den kreften som rammer flest kvinner. Rundt hver tiende kvinne opplever å få diagnosen i løpet av livet.

Den gode nyheten er at forskning og bedre behandling har gjort at stadig flere overlever kreften. 90 prosent av alle kvinner som får brystkreft, lever fem år etter diagnosen.

En av forskerne som har bidratt mest til bedre forståelse av brystkreft – og dermed også bedre behandling – er Anne-Lise Børresen-Dale.

Forskning.no møter henne på Genetisk avdeling ved Institutt for kreftforskning, Radiumhospitalet. Om bare noen dager fyller hun 70 år og blir professor emerita.

Pappeskene står klare. Et langt og innholdsrikt forskerliv skal pakkes ned.

Den lange reisen

En gang på 1950-tallet fikk Anne-Lise et kjemisett av onkel Bernt til jul.

Anne-Lise Børresen-Dale

Født 1946

  • Sivilingeniør i biokjemi ved NTH i 1970
  • Professor i kreftbiologi, Universitetet i Oslo, 1992
  • Avdelingsleder ved genetisk avdeling ved Institutt for kreftforskning, Radiumhospitalet, 1999-
  • Leder for K.G. Jebsens Centre for Breast Cancer Research, 2011-
  • Har fått en rekke priser for forskningen sin, blant annet Kong Olav Vs kreftforskningspris, Forskningsrådets pris for fremragende forskning, UiOs forskningspris, SalusAnsvar-prisen, Swiss Brigde Award, Fritjof Nansen medaljen og utmerkelse for fremtagende forskning, og The AACR Distinguished Lectureship Award in Breast Cancer Research.
  • Æresdoktor ved Universitetet i København, 2008

Ikke visste biokjemiker-onkelen at presangen skulle bli starten for en verdensledende kreftforsker.

I gummistøvler på brygga på Rindarøya utenfor Molde hjalp hun fiskerfamilien sin med å ta imot enorme mengder med sild fra havet utenfor Romsdalskysten.

Så forlot den nysgjerrige og vitebegjærlige jenta barndomshjemmet i Molde. Turen gikk til Trondheim for å studere biokjemi ved NTH.

Det ble starten på en lang reise.  

Nå pakker fiskerjenta med seg hjem en trofésamling som vil fylle flere pappesker. Men av alle prisene og utmerkelsene hun har fått for forskningen sin opp gjennom årene, er det ærestittelen Molde-ambassadør hun er aller stoltest av.

– Dere vil aldri få se et gen

Anne-Lise ble immatrikulert sammen med 24 andre jenter ved NTH i 1965. Totalt startet det 625 nye studenter ved høyskolen i Trondheim dette året. Venninnegjengen hun møtte på NTH har holdt sammen i tykt og tynt i alle år etter dette. Når 70-årsdagen nå nærmer seg, er «Fæmikerne» invitert på hytta hennes for å feire.

Genetikken som skulle revolusjonere forskningen hennes, var hun interessert i allerede da hun sto på labben på 1960-tallet. Hun husker godt at da genetikklæreren skulle forsøke å forklare studentene størrelsen på et gen, sa han: «For å isolere et milligram av ett gen må vi ha kilometer på kilometer med vev. Derfor vil dere aldri få se et gen.»

Genetikklærer Helge Larsen fikk ikke rett.

Norske fag og forskere

Vitenskapen utvikler seg, fag fornyer seg, nye metoder og teorier kommer til. Ny kunnskap gir ny forskerhverdag.

I denne artikkelserien får du innsikt i nyere vitenskapshistorie gjennom forskere som var en del av den.

Hvordan var faget og akademia når de startet opp? Hva er likt, og hva har forandret seg i historiefaget, kreftforskningen, jussen, geologien, klimaspørsmålene?

Prosjektet er finansiert av Stiftelsen Fritt Ord.

Disse møter du i serien:

Forskningsaktivisten - klimaforsker Jørgen Randers

Fri til å si hva hun vil - brystkreftforsker Anne-Lise Børresen-Dale

Ser loven i sammenheng - jusprofessor Anne Hellum

Kartleggeren - geolog Ellen Sigmond

Besatt av kreften - medisinprofessor Ole Didrik Lærum

Et lite stykke norgeshistorie - historiker Even Lange

– Det har skjedd en revolusjon i genforskningen. Den teknologisk utviklingen har økt vår forståelse for kreft noe enormt. Men det har også vist oss at kreft er mye mer komplisert enn vi først trodde.

Nå er hun spent og utålmodig etter å få vite hva som vil skje de neste årene.

Selv om hun har takket nei til et emerita-kontor ved Radiumhospitalet, så vil hun følge med og være med på fagmøter i forskningsgruppen. Hun sitter også i en rekke internasjonale styrer og vil reise rundt som rådgiver for forskere flere steder i verden.

Anne-Lise Børresen-Dale bedyrer at hun er glad for å bli pensjonist. Men hun har nettopp fått installert en ny, rask Wi-Fi på hytta i Helgeroa.

– Jeg gleder meg vel egentlig mest til å slippe det grusomme byråkratiet, innrømmer hun.

Byråkratiet stopper forskningen

For få uker siden var Anne-Lise Børresen-Dale sentral i to ferske forskningsartikler. Forskerne ble først i verden med å kartlegge alle de 93 genene som kan gjøre en vanlig brystcelle om til en brystkreftcelle når de er mutert.

Nok en viktig milepæl i brystkreftforskningen er nådd.

Gjennombruddet kom som resultat av et omfattende internasjonalt samarbeid. Vev fra 556 brystkreftpasienter er med i studiene. Noen av dem fra norske brystkreftpasienter.

Børresen-Dale har gjennom flere tiår deltatt i det møysommelig arbeidet med å bygge opp biobanker med prøver fra norske kreftpasienter. Når en svulst ble tatt ut, så ble pasienten spurt om det kunne tas en prøve som kan oppbevares til forskning.

Biobankene ble mulige fordi norske kreftpasienter hele tiden har vært så positive til forskning og fordi klinikere har hatt interesse og teft for forskning, mener hun.

Disse prøvene har gitt kreftforskere i Norge et stort fortrinn. Biobankene bidro til å gjøre norske forskere til attraktive partnere internasjonalt. De dro ut i verden med materialet sitt – og kom hjem med kunnskap om den nyeste teknologien som kunne hjelpe flere pasienter.

Anne-Lise Børresen-Dale vokste opp i en fiskerfamilie i Molde. (Foto: Privat)

Men nå kan dette ta slutt, frykter Børresen-Dale.

– Vi er i ferd med å marginalisere oss selv i internasjonal medisinsk forskning.

Hun mener at vi nå har fått et byråkrati som er verre, og en lovgivning rundt forskningen som er strengere, enn i mange andre land.

– Nå er det juristene og helsebyråkratene som styrer. Og de henger ikke helt med. De vet ikke hva vi forskere trenger og hva som er nødvendig for å drive forskning. Derfor blir veien lang, og prosessene tunge for å få lov til å bruke det verdifulle materialet slik vi ønsker. Dette forsinker oss, og i verste fall stopper det viktig forskning!

Må dele data for å få være med

Når hun nå har blitt pensjonist vil hun bruke mer tid på å si høyt ifra om noe hun mener er svært alvorlig:

– Flere internasjonale forskere begynner å bli lei av oss.

– Data må deles for at vi skal få være med i det internasjonale toppsjiktet. Men utenlandske kolleger gidder ikke å sitte i månedsvis og vente på prøver fra Norge, når de kan få dem langt raskere fra andre land, advarer hun.

Nylig var hun i Cambridge. En britisk kollega fortalte henne ivrig om en feil funnet i en uvanlig svulst. Kollegaen lurte på om det fantes noe tilsvarende i våre biobanker i Norge. Børresen-Dale fant hele 22 aktuelle prøver og fikk naturligvis spørsmål om hun ville dele dem med sin britiske kollega.

– I gamle dager hadde jeg dratt hjem og sendt dem over. Nå orket jeg ikke en gang å begynne på prosessen med å få tillatelse til å bruke dem og dele dem. Jeg håper likevel at andre vil ta den jobben.

– Vi må søke flere offentlige instanser for å få lov til å dele materiale og de kliniske og molekylære data. Det tar måneder. Før vi har fått noe svar, har min kollega antagelig fått prøver fra andre steder. I stedet for å kunne være med i det banebrytende arbeidet blir vi satt på sidelinjen og må nøye oss med å verifsere andres funn.

Hun viser oss en datafil hun har liggende på PC-en sin.

Den inneholder mange ulike nummer og labresultater. Ingen navn. Navnene på pasientene som har gitt en bit av svulsten sin til forskningen, ligger et helt annet sted. Bare noen få mennesker i Norge har tilgang til dekodingsnøkkelen og kan finne ut hvem prøvene kommer fra. Hun har det ikke.

– Jeg har gjort mye “ulovlig” opp gjennom tidene, iallefall ifølge byråkratene, innrømmer Anne-Lise Børresen-Dale. (Foto: Ola Gamst Sæther)

– Jeg aner ikke hvem disse menneskene er. Likevel kalles dette her sensitive data. Når jeg har disse dataene på maskinen min, er det ulovlig! Men uten disse dataene kan jeg jo ikke jobbe, sier hun oppgitt.

Børresen-Dale er ikke motstander av personvern for pasienter. Heller ikke av forskningsetiske regler. Hun deler bare ikke byråkratenes tolkningen av regelverket.

Er det noe du angrer på at du har gjort, eller ikke gjort, i løpet av karrieren?

Egentlig ikke. Jeg har forsøkt å gjøre det beste ut av omstendighetene. Hvis det er noen muligheter jeg har latt gå fra meg, er det fordi jeg har stått og stampet i byråkratiet. Det finnes noen topp-prosjekter jeg burde vært med på.

– Særlig ikke det at vi må slette alle koder, noe som gjør at vi ikke kan følge opp hvordan det er gått med pasientene.

Når det dreier seg om deling av data med nasjonale og internasjonale kollegaer, er barrierene aller høyest.

Hun innrømmer det nå som hun går av med pensjon:

– Jeg har gjort mye «ulovlig» opp gjennom årene, iallfall ifølge byråkratene.

– De får bare sette meg i fengsel, sier 70-åringen.

Startet med fostervannsdiagnostikk

Da Børresen-Dale var ferdig biokjemiker i 1970, visste hun at det var forsker hun ville bli. I diplomoppgaven studerte hun svovelstoffskiftet i en bakterie i brakkvannet i Trondheim.

Ofte sto hun i pysjamasen på labben.

– Jeg måtte bare finne ut hvordan denne bakterien levde. Da måtte jeg passe den opp annenhver time, natt og dag. Jeg bodde nært NTH og gadd ikke å kle på meg hver gang jeg skulle bort dit om natta, forklarer hun.

Anne-Lise Børresen-Dale ble immatrikulert ved NTH i 1965. Hun var én av 25 jenter som begynte der dette året. Fetteren Martin Brecke var én av 625 gutter som ble immatrikulert samme år. (Foto: Privat)

Skuffelsen ble stor da alle de andre studentene etter avsluttende eksamen fikk utdelt karakterkort. Bare ikke hun. I et halvt år gikk hun rundt og trodde hun hadde strøket. I juni kom det en konvolutt i posten. Der sto det at hun hadde fått toppkarakteren 1,0. Det måtte en oversensur til når toppkarakteren ble gitt. Derfor tok det så lang tid.

Med denne karakteren fikk hun umiddelbart penger fra Norges allmennvitenskapelige forskningsråd og kunne starte på doktorgraden.

I mellomtiden hadde hun begynt som hospitant på første avdeling ved medisinstudiet i Oslo. I hovedstaden møtte hun Norges første genetiker, Kåre Berg. Han ønsket for første gang i her i landet å utføre fostervannsdiagnostikk og ba Børresen-Dale gjøre analysen.

En familie fra Sørlandet var de første som fikk tilbud om å være med på forskningen. De hadde hatt et barn som var død i spebarnsalderen av en alvorlig genetisk sykdom. Kvinnen var nå gravid igjen. Hun fikk det første stikket, før ultralydens tid og før noen hadde hørt om etiske godkjenninger. Frøken Halstensen, som Børresen-Dale den gang het, kom fram til at også dette barnet hadde en defekt. Kvinnen fikk innvilget abort. Senere fikk hun flere friske barn etter samme type analyse.

– Hun slapp i det minste å få nok en barnegrav å besøke. Og jeg ble overbevist om at det var genetikken og mennesket jeg ville jobbe med. Men jeg ville forske, ikke bli lege. Derfor nøyde jeg meg med førsteavdeling, hvor jeg lærte nok patologi og fysiologi til å kunne få et innblikk i menneskekroppen.

Forskningen er internasjonal

Kåre Berg var en sterk personlighet.

– Jeg lærte mye av ham, på godt og vondt. Han var en meget dyktig og ekstremt god veileder. Jeg lærte nøyaktighet og ærlighet til forskningen. Og jeg lærte meg at hvis alt går som planlagt i forskningen din, da er det ikke forskning du driver med. Du må gjøre feil. Og du må lære av dem.

Har du et faglig forbilde?

Som barn var det Marie Curie. Det er fortsatt henne.  

Kåre Berg sendte den unge doktorgradsstudenten på hodet ut i den store verden. «Forskningen er internasjonal. Du må ut for å bli god» sa han.

Da hun etter hvert selv ble forskningssjef gjorde hun som sin veileder, hun sendte studentene ut i verden så fort som mulig. Men de ble aldri sendt helt på egen hånd. Børresen-Dale hadde først vært i miljøet og gjort seg kjent, deretter kom hun innom på besøk med jevne mellomrom. Og så har hun passet på at de unge ikke blir overkjørt av eldre forskere.

Hun husket selv fra utlandet hvor tøft det kan være der ute. Hun har også lært hva som skal til for at et utenlandsopphold blir vellykket. Selv er hun takknemlig for sine egne opphold ved amerikanske, britiske og tyske topp-laboratorier. Der fikk hun viktige kontakter og kunne ta med seg nye teknikker i forskningen hjem til Norge.

– Jeg er teknofrik. Jeg tror jeg har hatt teft for hvilke teknologier som vil slå gjennom.

Savner fleksibiliteten i forskningen

De 16 årene hun jobbet sammen med Kåre Berg med genetikk ved hjerte- og karsykdommer, lærte hun også hvordan en leder ikke bør være. Berg var en meget hierarkisk leder.

Da hun selv fikk muligheten til å søke en forskerstilling ved Radiumhospitalet, så løsrev hun seg. Berg var enig i at det var på tide at hun sto på egne bein.

Hun hadde ikke forsket på kreft tidligere, men hadde fulgt nysgjerrig med på det som skjedde innen fagfeltet. Da hun leste om en spennende studie på brystkreft, gikk hun til forskergruppen og spurte om å få forske på brystkreft. Svaret var: « Ja, hva vil du gjøre? Hvordan kan vi hjelpe?»

– Det var helt fantastisk! Jeg var jo for dem en «noksagt» som ikke kunne noe om kreft, men om genteknologi, men jeg fikk tillit. Tenk deg at noe sånt skulle skje i dag, sier hun og rister på hodet.

Kunne du ha valgt et annet yrke?

Nei. Jeg har gjort det jeg har lyst til hele livet.

Hun savner fleksibiliteten som var i forskningen tidligere.

– Som forsker må du ta fatt i mulighetene og ideene når de dukker opp.

Fleksibilitet i forskningen forutsetter også fleksibel finansiering. Hun berømmer sin sjef gjennom mange år, tidligere direktør ved Radiumhospitalet, Jan Vincents Johannessen. 

– Jeg kunne komme til Jan Vincents og si: «Du, nå har de fått den teknologien som vi trenger der ute, kan jeg reise dit å se og lære?» Og han svarte: «Hvor skal jeg skrive under?»

Børresen-Dale er opptatt av tillit. Om den først er der, så kan man bygge fleksibiliteten oppå.

Drømmen om gjennombruddet

Norske pasienter er positive til forskning. De vet at det de bidrar med kan komme andre til gode. Dette har både Børresen-Dale og andre norske helseforskere nytt godt av.

Da de norske biobankene begynte å bli fylt opp med blodprøver og vev, ventet forskerne spent på en teknologi som kunne sette dem i stand til å utnytte dette unike materialet til fulle.

I 1998 kom den.

Børresen-Dale sto straks klar til å dra til Stanford University i California for å lære seg teknikken. Den kunne sette henne i stand til å analysere aktiviteten i tusenvis av gener samtidig. Hun tenkte at dette kunne gi henne et stort gjennombrudd i forskningen.

Har du en favoritt blant de fagbøkene du har lest?

Boken «Ravnenes blikk, essays om vitenskap og moral” av kreftforskeren George Klein.

Mannen, Jon Dale, ville være med. Han var dekan ved Det medisinsk fakultetet på Universitetet i Oslo og ønsket seg et sabbatsår.

Men det ble ingen reise.

Like før de skulle dra, dør Jon Dale plutselig. De hadde bare vært gift i tre år.

Anne-Lise orket ikke å reise, men sendte sin beste stipendiat.

Midt oppe i dødsfallet og sorgen, opplevde hun at det brått skjedde en masse på forskningsfeltet hennes. Da tenkte hun at hun måtte gjøre som hun hadde blitt oppdratt til hjemme i Molde: Når du er leder måtte du være den første på brygga om morgenen og den siste som går hjem om kvelden.

– Jobben reddet meg gjennom sorgen, sier hun.

Barnebarna betyr mye for Anne-Lise Børresen-Dale, som brått ble enke. Her har sitt første barnebarn, lille Emilie, på besøk på kontoret for snart 12 år siden. (Foto: Privat)

Hun visse allerede mye om sorg. Både en lillebror og en nyfødt datter var borte. De to voksne døtrene hennes, fra et tidligere ekteskap, skjønte at det mor trengte mest var å fordype seg i arbeidet sitt. De sendte henne på kontoret.

– Du bør ikke la sorgen få bli en plante midt på stuebordet som skal ha vann hver dag. Sorgen skal være der, men sørg for å reise bort fra den i perioder, råder hun.

Kontoret og labben hennes på Radiumhospitalet ble hennes sted å «reise vekk». Nå er et annet fristed sammen med de fire barnebarna.

Mormorhjertet banker så sterkt at du nesten kan høre det, når hun viser oss en barnetegning med skrift nederst. Den henger på veggen:

«Du er pen og snill og grei. Jeg elsker deg. Du er den beste bestemor man kan få.»

Gjennombruddet i 2000

Med den nye teknologien som kom fra USA i 1998 kunne de norske forskerne studere hvilke gener i svulsten som til enhver tid er aktive og hvilke som er skrudd av.

De oppdaget at ingen svulster er like.

To år senere, i august 2000, pryder forskningsarbeidet deres forsiden av tidsskriftet Nature: «The portrait of a breast cancer» lyder tittelen.

Forskerne forklarer at det finnes fem forskjellige undergrupper av brystkreft.

I 2005 samlet Anne-Lise Børresen-Dale verdenseliten av brystkreftforskere i hjembyen Molde. Konferansen ble åpnet av daværende statsminister Kjell Magne Bondevik, også fra Molde. Hans kone Bjørn er en barndomsvenninne av Børresen-Dale. (Foto: Privat)

Funnet av undergruppene ble et paradigmeskifte i brystkreft-forskningen. I dag vet forskerne også mye mer om hvordan disse fem kreftformene utvikler seg.

– Vi vet for eksempel at det finnes former for brystkreft som kan komme tilbake etter 20 år. Og vi vet at rundt halvparten av de med den mest aggressive formen for brystkreft responderer på cellegiften og ikke får tilbakefall. Fortsatt er det dessverre 50 prosent som ikke gjør det. De dør før fem år er gått. Forskerne kan ikke forutsi hvem det blir.

Alle mutasjoner forskerne ser i kreftsvulstene, er spor som cellene har etterlatt seg når de har utviklet seg fra normale celler til kreftceller.

I Kreftregisteret og biobankene våre ligger det masse informasjon om pasientene, også fra før de fikk kreft. Forskerne vet hvor pasientene har bodd, hvor mange barn de har fått, om de har bodd ved høyspentledninger, om medisinbruk, om hvor hyppig og lenge de har brukt mobiltelefon, og så videre. Det gjør det mulig å forfølge disse sporene og eventuelt knytte dem til slike mulige eksponeringer.

Synes du forsknings-Norge har blitt bedre eller dårligere de siste 20 årene?

Helt klart bedre. Men det er fortsatt mye som ikke er bra. Da tenker jeg på alt byråkratiet rundt forskningen. Det stopper de store tankene.

Så langt ser forskerne at alder, UV-lys og røyking etterlater seg helt tydelige spor. Det er kreftfarlig å bli eldre. Det er kreftfarlig å røyke. Og det er farlig å sole seg for mye.

Men der stopper den sikre kunnskapen. Kreftforskere kan i dag ikke si at noe annet helt sikkert er kreftfarlig.

Kreft er kaos. Forskere har ennå ikke funnet noe system i kaoset.

Drømmer nå om et kart

Drømmen til Anne-Lise Børresen-Dale er selvfølgelig å finne dette systemet.

Hun ønsker seg et genetisk kart der forskerne har avmerket hva som gjør det mulig å ta knekken på hvert enkelt brystkrefttilfelle. Eller et periodisk system for kreft, maken til det kjemikerne bruker.

Ved å følge sporene tilbake til start kan kreftforskere nå fortelle hvordan en bestemt svulst har oppstått og hvordan den har utviklet seg. Dette gjør det allerede lettere å utvikle nye metoder for diagnostikk og behandling.

– Det er så mye mer som må gjøres, sier hun utålmodig.

Av og til må hun sette seg ned og lese favorittsitatet av sitt store faglige forbilde, Marie Curie:

«One never notices what has been done. One can only see what remains to be done.»

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.