Saken er produsert og finansiert av NIKU Norsk institutt for kulturminneforskning - Les mer
Svenskehuset er et kjent kulturminne på Svalbard. Men når permafrosten tiner, står det i fare for å brytes raskere ned.

Opptining av permafrost setter kulturminner i fare

På 1990-tallet gjorde Sysselmannen på Svalbard tiltak mot opptining av permafrost rundt kulturminner på Svalbard. Har det fungert?

15.6 2017 04:00

Permafrosten på Svalbard varmes opp raskere enn noen gang. I november 2016 hadde temperaturen på Svalbard vært høyere enn normalen i 73 måneder på rad ifølge Meteorologisk institutt. Aldri før har man målt så stor oppvarming i permafrosten.

Det får konsekvenser for Svalbards mange kulturminner. Soppene som forårsaker råte trives nemlig veldig godt i den stadig varmere bakken. Derfor valgte Sysselmannen å ta grep allerede på 90-tallet. Men har tiltakene vært til hjelp?

Permafrosten på Svalbard


Taubanebukkene i Longyearbyen er fundamentert på pæler som er gravd ned i permafrosten. (Foto: NIKU)

En effekt av klimaendringene i Arktis er oppvarming og tining av permafrosten. Den viktigste klimakonsekvensen av permafrost som varmes opp og tiner er at store mengder klimagasser, som karbondioksid og metan, kan frigis dersom stadig dypere lag av permafrosten tiner. Men også bygninger, infrastruktur og kulturminner berøres.

– Nesten alle bygninger i bosettingene på Svalbard er bygget på pæler som er slått ned i permafrosten, og veier, broer, flyplassen og annen infrastruktur er dessuten også bygget på permafrost. Et stort antall kulturminner er fundamentert på pæler som er gravd ned i bakken. Dette gjelder for eksempel taubanebukkene i Longyearbyen, sier Anne-Cathrine Flyen hos Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

Ved oppvarming og tining av permafrosten kan infrastrukturen på sikt påvirkes. I tillegg er permafrosten avgjørende for å stabilisere bratte fjellsider, som ved en oppvarming kan bli mer ustabile.

Sysselmannens tiltak

Sysselmannens håndverkere forsøkte å løse problemet med at solvarmen og temperaturen i luften tiner det øverste jordlaget om sommeren.

For å hindre at dette øverste, tinte laget skulle skli ut og dra med seg eller forskyve trepæler har Sysselmannens håndverkere forsøkt å isolere bakken bak noen kulturminner og bygninger som står i skråninger, som for eksempel Svenskehuset og Gamlemessa i Hiorthhamn.

– Teorien var at isolasjonen, som da plasseres oppå jordlaget, tildekket med litt jord for å holde seg på plass, skulle føre til at solstråler og lufttemperatur ikke klarer å tine det øverste laget, sier Flyen.

Det andre tiltaket Sysselmannen har prøvd ut er å isolere inntil pæler som går ned i bakken, også her for å holde på frosten i det øverste jordlaget. Teorien var at gjennom å holde på frosten i bakken ville de kunne hindre at råtesopper bryter ned treverket i overgangen mellom jord og luft, akkurat der trepælene går ned i bakken.

Nå har en gruppe forskere fra blant annet NIKU undersøkt om disse tiltakene faktisk har hatt effekt. 

– Våre undersøkelser viser at Sysselmannens isolering har fungert godt som tiltak mot jordsig på hus på bakkenivå, men dårlig for hindre opptining av jord og råte på hus som står på påler, sier Flyen hos NIKU.

Forskningen på permafrost rundt kulturminner

Et av de viktigste formålene med forskningsprosjektet var å sjekke om og hvordan tidligere forsøk med å isolere grunnen under, inntil og rundt kulturminnene, hadde virket.

Slike tiltak var gjennomført av Sysselmannen sent på 1990-tallet ved Svenskehuset, ved bygninger i Hiorthhamn og ved den nye taubanebukken på Skjæringa i Longyearbyen som ble satt opp i 2004 da den gamle falt i en storm.

– Til dette trengte vi å kunne måle om bakken var frosset helt opp til underkant av isolasjonen. For å sjekke dette målte vi temperaturen like over og under isolasjonen som var lagt ned ved kulturminnene. Vi utviklet også en enkel, men svært effektiv metode for å måle dybden på det tinte jordlaget ned til permafrosten. Metoden som ble utviklet besto ganske enkelt i å slå ned et stålsonde i bakken inntil sonden traff permafrosten. Det var enkelt både å høre og kjenne forskjell på om vi traff stein, fjell eller frosset bakke/jordmasser, sier Flyen.

I tillegg brukte forskerne forskjellige typer måleutstyr for å måle relativ fuktighet (RF) og temperatur nede i jordmassene. Det var nødvendig for å undersøke vekstvilkårene for råtesoppene i treverk som går ned i jordmasser. Forskerne var også opptatt av å ikke etterlate store spor ettersom de jobbet med, under og inntil fredede kulturminner.

Gode og dårlige resultater


Den råtesoppen som er mest aktiv i bygningsmaterialene på Svalbard starter inne i treverket og «jobber seg» utover. Bildet viser en trepæle som er helt nedbrutt innvendig i den nederste delen. Tilbake står kun noen millimeter med friskt treverk aller ytterst. Det er området nede ved bakken som er mest utsatt. Litt høyere opp er det for tørt for at soppene klarer å vokse, og nede i bakken er det for kaldt. (Foto: NIKU)

Resultatene fra prosjektet viser at den metoden som Sysselmannen har brukt for å  holde på permafrosten fungerer godt for å unngå jordsig i massene, for eksempel inntil Svenskehuset. Isolasjonen holder jordmassene frosne så å si helt opp til underkant av isolasjonen.

Men når det gjelder forsøket på å isolere under bygninger inntil trepælene som bygningene er fundamentert på, er det ikke bare positive resultater.

– Det er en reell fare for at isolasjonen fører til at det blir varmere inne i treverket i området like på oversiden av isolasjonen. Det er fordi isolasjonen hindrer kulde fra de frosne jordmassene i å holde temperaturen nede, sier Flyen.

Dette fører til at forholdene for råtesoppene i dette området blir bedre. Det vil kunne føre til at nedbrytningen går enda raskere.  

Kulturminner og klimaendringer på Svalbard

Målet for kulturminneforvaltningen er å ta vare på et representativt utvalg av kulturminnene i et langsiktig perspektiv, jamfør blant annet Svalbards kulturminneplan 2013–2023 og Stortingsmelding nr. 22 Svalbard.

Sysselmannen og eierne av de enkelte kulturminnene har et sterkt behov for å vite mer om de faktorene som bryter ned kulturminnene, hvordan nedbrytningen foregår og hvordan dette eventuelt kan forhindres.

– Alt dette er viktig bakgrunn for å kunne ta de rette beslutningene knyttet til når og hvordan man bevarer og reparerer.

Prosjektet er finansiert av Svalbard Miljøvernfond og gjennomført i samarbeid med forskere fra Mycoteam AS og Multiconsult ASA.

Referanse:

Flyen, A.C. og Mattsson, J.: Permafrost og fundamenteringsforhold for kulturminner i Longyearbyen. Klimaendringer på Svalbard. NIKU Oppdragsrapport 42/2017.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Permafrost

Der bakken holder en temperatur på mindre enn null grader Celsius (0 °C) gjennom hele året, i minst 2 år, det vil si der det er tele som ikke smelter to følgende somrer eller mer, er det permafrost.

På grunn av sammenhengen mellom høyde over havet og lufttemperatur og breddegrad og lufttemperatur, er det økende sjanse for permafrost jo høyere i terrenget og jo lenger bort fra ekvator man kommer.

I Sør-Norge ligger grensen for permafrost på cirka 1450 meter over havet Temperaturmålinger i et borehull på Juvasshø (cirka 1700 meter over havet) viser at permafrosten der er tykkere enn 100 meter.

På Svalbard er permafrosten enda dypere, og vi finner den lavere ned i terrenget. Dette er fordi Svalbard ligger på høyere breddegrader, det vil si nærmere Nordpolen, og temperaturene er dermed lavere hele året igjennom.

I løpet av sommerhalvåret tiner bare ca. den øverste meteren av bakken, men denne tykkelsen kan variere kraftig avhengig av hvordan det lokale klimaet er.

Dette øverste laget, der både frysing og tining pågår, kalles det aktive laget. Under det aktive laget går grensen hvor jorden ikke påvirkes av overflatetemperaturen. Her vil bakken holde kuldegrader gjennom hele året.