Kjempeblekkspruter (Architeuthis dux) er funnet på strender over hele verden – men de er alltid døde eller døende.

De digre blekksprutene, som en tror kan bli opptil 20 meter lange og gjerne veier flere hundre kilo, lever på ekstreme dyp og flyter trolig bare til grunnere farvann når de er syke eller nærmer seg døden. De få som er tatt i trål, er i samme dårlige forfatning.

Bare én gang er en kjempeblekksprut fotografert i live. Det skjedde på 900 meters dyp, i 2004.

– Når en kjempeblekksprut driver inn på land eller plukkes opp av fiskefartøyer, blir det rapportert av medier over hele verden, forteller Torkild Bakken.

Han er marinbiolog med virvelløse dyr som spesialfelt, og leder Seksjon for naturhistorie ved NTNU Vitenskapsmuseet. Her har de hele seks eksemplarer av kjempen liggende på sprit. 

Intelligens som aper?

Kjempeblekkspruten er en tiarmet blekksprut. Som andre tiarmete blekkspruter har den åtte korte og to lange armer. De lange armene brukes til å fange mat, som fisk, krepsdyr og andre blekksprut.

Man tror at blekksprutene er verdens mest intelligente virvelløse dyr, og både i naturen og i zoologiske hager er det observert at de kan lære seg til å bruke redskaper.
 

Hjernen og sentralnervesystemet deres er så utviklet at flere forskere sammenligner dem med rotter, hunder og til og med aper.

Tilgjengelige for forskning

Langs norskekysten er det funnet omtrent 20 stykker. To av disse ble funnet i Hemne og ikke mindre enn fire i Trondheimsfjorden. Tre er funnet i fjæra på Ranheim og en i Levanger. Den siste ble funnet i 1975. 

– NTNU Vitenskapsmuseet har flere av disse i sine samlinger. Dette er dyr som har vært viet stor interesse blant vitenskapsfolk gjennom tidene, sier Bakken.

– Vi har praktisk talt ingen kunnskap om disse dyrenes biologi.

– Det finnes svært få bevarte kjempeblekkspruter. Det at vi har så mange som seks stykker, er veldig spesielt. De er tilgjengelige for forskning, også internasjonalt, noe som kan gi oss ny kunnskap.

– Noen av individene er veldig godt bevart og vil ha stor verdi ved nye undersøkelser. Enkelte av individene har mindre god kvalitet, som skyldes at de er funnet døde og har blitt liggende i fjæra før de er konservert.

Den eldste blekkspruten museet har, fløt på land i Hemne i 1896. Den er også den lengste i samlingen – hele 12 meter lang. 

Hvorfor Trøndelag?

Men hvorfor har såpass mange funnet vegen inn Trondheimsfjorden?

– Siden vi ikke vet så mye om kjempeblekkspruten, er det vanskelig å si noe om dette, svarer Torkild Bakken.

– En naturlig forklaring kan være at Trondheimsfjorden er en av de største fjordene langs kysten, den er dyp og har god utskiftning av vann med havet utenfor. Blekksprutene kan derfor naturlig følge strømmene innover i fjorden.

Ikon for museet

Nå i januar ble blekksprutene tatt ut av spritkaret for første gang på omtrent femten år. Årsaken var at biologene ville sjekke tilstanden på kvaliteten, og skifte ut spriten.

– Dessverre er det ikke mulig å stille ut kjempeblekksprutene vi har. Det skyldes tilstanden dyrene er i, både når de finnes i fjæra og at de ligger bevart i kar med sprit i samlingene, forteller Bakken.

Både i 1928 og 1954 fløt det på land kjempeblekkspruter på Ranheim i Trondheim. Funnet i 1954 falt sammen med at en modell basert på individene fra Hemne i 1896, var ferdigstilt.

Det ferske individet kunne stilles ut sammen med modellen på Vitenskapsmuseet – en utstilling som trakk hele 10.000 publikummere i løpet av fem dager.  

Modellen er for mange trondhjemmere den gjenstanden de husker fra barndommens museumsbesøk, og den ble restaurert til museets jubileumsfeiring i fjor. Dermed kan den ikoniske kjempeblekkspruten besøkes av enda nye generasjoner museumsgjester.