Tyggende fisk og jordspisende afrikanere

Det er blant tingene naturvitere studerte og rapporterte om for 100 år siden.

Publisert
Karpen, den velkjente fisken med barter, har en egen tyggemekanisme som hjelper den spise både plantefôr og dyr. Mekanismen ble beskrevet av en nysgjerrig sjel tidlig på 1900-tallet. (Foto: (Bilde: Wikimedia Commons))
Karpen, den velkjente fisken med barter, har en egen tyggemekanisme som hjelper den spise både plantefôr og dyr. Mekanismen ble beskrevet av en nysgjerrig sjel tidlig på 1900-tallet. (Foto: (Bilde: Wikimedia Commons))

Det norske forskningstidsskriftet Naturen har eksistert i over 130 år. Det sier seg selv at et slikt arkiv er en vitenskapelig gullgruve. I hver utgave viser derfor tidsskriftet frem et gullkorn fra arkivene, fra den utgaven som kom ut nøyaktig 100 år tidligere.

Dermed er vi nå i året 1912, og forskerne lurte den gangen, som i dag, på alt mellom himmel og jord.

Hvordan får for eksempel en fisk som karpen til å tygge sin mat, når den både spiser planter og dyr? Og hva slags jord er det egentlig afrikanere og amerikanere eter når de spiser jord?

Dette og andre spørsmål får vi svar på i Naturens bortglemte numre.

Spiser 3,5 kilo leire om dagen

Baade i tropisk Amerika og Afrika er det en utbredt skikk blant de indfødte at spise jord.”, kunne redaksjonen melde i Naturen nr. 1 i 1912.

Den gangen var det få nordmenn som reiste til Afrika, og befolkningen var derfor avhengig av skildringer fra forskerne for å forstå hva menneskene på den andre siden av jorden foretok seg.

Naturen er et naturvitenskapelig tidsskrift i vid forstand – både biologi, meteorologi, arkeologi, antropologi, teknologi, fysikk og vitenskapsfilosofi er blant fagfeltene tidsskriftet dekker.

Dessuten publiserer ikke Naturen forskning slik den engelske navnebroren Nature gjør det. Bladet skal være et bindeledd mellom forskere og publikum, og skal heller formidle ny og interessant kunnskap fra fjernt og nært enn studier i tradisjonell forstand.

Dermed fikk en beretning om sudanesernes matvaner fra Bulletin du Comité de l’Afrique française sin plass på starten av 1900-tallet:

Disse to lokale kvinnene fra fransk Sudan ble avbildet i 1902, ti år før franske forskere beskrev den lokale skikken med å spise leire. (Foto: M. Ferrars/Wikimedia Commons)
Disse to lokale kvinnene fra fransk Sudan ble avbildet i 1902, ti år før franske forskere beskrev den lokale skikken med å spise leire. (Foto: M. Ferrars/Wikimedia Commons)

Av stor interesse ved denne eiendommelige skikk er den systematiske maate hvorpaa jorden indsamles, og likledes det at jordspisingen foregaar i en egn som er godt opdyrket, og hvor der er rikelig med føde”, forklarer redaksjonen.

Det synes altså ikke å være for matens del at folk fra Sudan spiste leire.

Den jord som almindelig spises, er en lerart (leiretype red. anm.), som findes indleiret mellem sand og grus i lag av varierende tykkelse. […]Det ler som ligger helt oppe i dagen, falder ikke saa godt i de indfødtes smak som det i de dypere lag. De graver sig derfor gallerier ind i lerbakken for at faa tak i ler av bedre kvalitet.

Det er store mængder ler som kan blir spist; inden de mer velstaaende klasser kan en mand i løpet av en dag fortære indtil 3,5 kilo ler.

Geofagi vanlig blant gravide

Naturen forteller også om overtro blant de innfødte, knyttet til leirespisingen:

Styrter lerbakken ned over en mand, blir der ikke gjort forsøk paa at redde ham; ti dét er en tro at der aarlig maa bli drept et menneske som offer til grubens guddom.”

De franske forskerne melder at det stort sett er kvinner som fant leira appetittlig, men iblant kunne også mennene fristes. I dag vet vi at slik leire er svært rik på mineraler, og at gravide kvinner i tradisjonelle samfunn lenge har visst om og benyttet seg av næringskilden.

Det å spise leire kalles geofagi og noen forskere mener praksisen er såpass vanlig at det må regnes som en av menneskets vanlige atferd, og ikke en raritet – som de franske forskerne åpenbart følte det var.

Komplisert tyggende karpe

I det neste nummeret av Naturen greier en person som kaller seg Prometheus ut om karpen. Den mytiske fisken har nemlig ikke tenner, men likevel kan den spise både animalsk og vegetabilsk mat – både planter og  kjøtt.

Hvordan får den det så til? Det som følger, er en noe teknisk beskrivelse.

Karperne er tandløse, derimot er de undre svelgben vel utviklede og som regel bos de europæiske slegter forsynet med svelgtænder, som er ordnet i en enkel eller en dobbel række. Som motplate for svelgtænderne under tygningen tinder vi paa det undre bakhodeben en flat hornskive, der raker frit ind i strupehodet.”

Altså: i stedet for tenner har de det forskerne kaller svelgetenner, og en hornete plate som den bruker som ambolt for disse tennene.

Når du ser munnen til en karpe, er det plutselig ikke så mystisk lenger hvorfor folk ikke skjønte hvordan den tygger. (Foto: Rob Hille/Wikimedia Creative Commons)
Når du ser munnen til en karpe, er det plutselig ikke så mystisk lenger hvorfor folk ikke skjønte hvordan den tygger. (Foto: Rob Hille/Wikimedia Creative Commons)

Synes du beskrivelsen av anatomien bak tyggingen var vanskelig, får du stålsette deg. Selve mekanismene bak svelgingen var ikke noe enklere å beskrive den gang, før videoer og animasjoner dukket opp som hjelpemidler for populærvitenskapen:

Det av karpen i mundhulen optagne vand blir ved at den øvre ganepute presses sammen filtrert gjennem gjellekurven og strømmer derpaa ut gjennem gjellespalterne. De næringsdele, som blir hængende fast paa silapparaterne paa gjellebuerne, blir ved bølgeformige kontraktioner av den over og den undre ganepute ført til svelgtænderne, som griper dem, sønderlemmer dem mot tyggeplaten, hvorpaa næringen føres ind i tarmen.”

Noe enklere forklart:

Karpen svelger vann, lukker munnen, og skyver vannet ut gjennom gjellene. Det som blir hengende igjen blir presset mellom svelgetennene og hornplaten i bunnen av karpens svelg, most og til slutt svelget.

En fargeskiftende frosk!

Det var ikke bare beskrivelser av hvorfor og hvordan som fascinerte norske naturfagsinteresserte for 100 år siden. Nye oppdagelser var, da som nå, godt stoff.

I Naturen 1912, nr. 4 kunne forskerne melde at det var dukket opp en ny frosketype i Trinidad, og den kunne skifte farge – eller farve, som man skrev den gang – på bare noen øyeblikk.

I denne henseende finnes der sandsynligvis ikke noget sidestykke til den i hele paddernes gruppe. Et og samme individ kan paa rygsiden skifte fra mørkebrunt, rødbrunt eller gult til en meget blek graahvit farve. Naar dyrene blir skræmt faar de fleste en sterk citrongul farve.”

Denne trefrosken, Hyla cinerea, er i samme familie som den fargesprakende krabaten som ble beskrevet i Naturen i 1912. Hvilken art sistnevnte tilhørte, vites ikke. (Foto: Alessandro Catenazzi/Wikimedia Creative Commons)
Denne trefrosken, Hyla cinerea, er i samme familie som den fargesprakende krabaten som ble beskrevet i Naturen i 1912. Hvilken art sistnevnte tilhørte, vites ikke. (Foto: Alessandro Catenazzi/Wikimedia Creative Commons)

Sitrongule frosker var sannsynligvis ikke dagligdags på starten av forrige århundre – selv ikke for vitenskapsmenn, som tross alt var hakket mer verdensvante enn den jevne nordmann på den tiden.

Nyheten om den trinidadiske trefrosken ble først meldt i en artikkel i tidsskriftet Proceedings of the Zoological Society i 1911, og et lite år senere var nyheten omsider kommet til det høye nord.

Frosken identifisers som arten Hyla Gaughi, men den arten nevnes ikke som en del av familien Hylidae på Wikipedia.

Sannsynligvis har det vist seg at arten allerede var beskrevet under et annet navn. Ifølge taksonomiske regler er det da det første navnet som blir stående.

Til dels kongler i massevis

Men Naturen skal publisere også norske nyheter, og nettopp det ansvaret tok de i utgave nummer to fra 1912. Norges nordligste granskog var funnet!

Grana kan leve i hardføre områder. Skogforvalter Klerck i Østfinmark var antagelig fornøyd da han i 1912 fant et granholt i det som i dag er Kautokeino. (Foto: MPF/Wikimedia Creative Commons)
Grana kan leve i hardføre områder. Skogforvalter Klerck i Østfinmark var antagelig fornøyd da han i 1912 fant et granholt i det som i dag er Kautokeino. (Foto: MPF/Wikimedia Creative Commons)

Norges nordligst granskog findes i Mo i Ranen. Et par forekomster av enkelte grantrær findes dog litt nordenfor, i Beiarn og Salten i Nordlands amt.”, åpner artikkelen.

Nu har imidlertid skogforvalter Klerck i Østfinmarken indberettet, at han i høst har fundet en granforekomst paa sydsiden av elven Njullas, ca. 88 km søndenfor Bassevuovde skogstue og 3 km vest for den finske skogtue ved Skiecamjokka.

Denne granforekomst er den største hittil kjendte i Finmarken og består av ialt 230 trær av forskjellige dimensjoner fra ganske smaa planter op til trær av 12 a 13 meters længde. Hovedmassen bestaar av 4–5 meters meget frodige trær, som til dels har kongler i massevis.

Ønsker du å lære mer om fortidens forskning og vitenskapsnyheter, er det mulig å gå inn på Naturens nettsider i databasen Idunn, og bla seg gjennom de ulike utgavene. Spalten ”Naturen for 100 år siden” startet opp i det andre nummeret fra 2007-årgangen.

Dessverre må du betale for tilgang til de enkelte artiklene, med en pris på kr. 50 per stykk.

Synes du det er for ille, kan du lese mer om et forlag om hvordan Idunn-arkivene kan åpnes med en Open Access-lisens her: