Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Rainer Maria Rilke. (Foto: (Maleri: Paula Modersohn-Becker))
Ich fürchte mich so vor der Menschen Wort. Sie sprechen alles so deutlich aus: Und dieses heißt Hund und jenes heißt Haus, und hier ist Beginn, und das Ende ist dort.
Ordene er fra Rainer Maria Rilke, en dikter fra forrige århundreskifte i Böhmen. Vil du høre dem gjenskapt i musikk bak stemmen til den tyske artisten Xavier Naidoo, så lytt til det tyske albumet Rilke Project.
Rilke beskriver frykten for ordene: Denne kalles hund, og det der heter hus, og her er begynnelsen, og slutten er der.
Her er jeg og der er du. Greit nok, vel? Egentlig ikke.
Adskilles av ordene
Det er ordene som skiller ”jeg” fra ”du”. Det er også ordene som skiller oss fra hverandre, som gjør meg oppmerksom på meg, og på deg.
Spebarnet speiler sitt jeg i de første du: mamma og pappa. Slik begynner barnets jeg å vokse fram, som kimen til et reflektert, artikulert, voksent menneske.
Et menneske som har ordene i sin makt, men også lever under ordenes forbannelse.
Mange år seinere kan det samme mennesket håpe på å overvinne den store ensomheten som ligger i adskillelsen, i ordene som Rainer Maria Rilke fryktet.
Mennesker danser, drikker, elsker for at ”jeg” og ”du” skal miste sin mening, om enn bare som et flyktig, men tidløst blaff.
(Foto: (Maleri: Peter Paul Rubens))
Sangen bak ordene
Men straks vi ser at adskillelsen ligger i ordene, ikke i virkeligheten bak, kan vi også som Rainer Maria Rilke høre virkeligheten synge bak ordene:
Ich will immer warnen und wehren: Bleibt fern. Die Dinge singen hör ich so gern.
Hierarkiske trær
Ordene har også formet forskningens bilde av livet selv, fra de minste molekyler til de store økosystemer.
Botanikere og zoologer har ordnet livet i hierarkiske trær av ord. Jeg er ikke bare meg, jeg er slekten Homo, familien Hominidae, ordenen primater, klassen Pattedyr, underrekken Virveldyr, rekken Ryggstrengsdyr og riket Dyreriket.
Men jeg hører også med i grupper som faller mellom disse formelle kategoriene. Jeg er av underklasse placentale pattedyr, av overklassen amniondyr, i overrekken deuterostomier, gruppen opisthokonter og eukaryoter.
Annonse
Hierarkisk villnis
Begynner den velpleiede taksonomien å gro igjen til en urskog, et villnis?
I sommer møtte jeg en forsker som i mange år hadde arbeidet med å klassifisere maur. Maur er grundig studert og kartlagt helt siden den berømte svenske naturforskeren Carl von Linnés dager for 250 år siden.
Men nå begynte taksonomien å bryte sammen. Forskeren beskrev artsbestemmelsen som et vanvittig rot, en utrolig suppe.
Mange underarter er egentlig den samme arten, og samme art har fått forskjellige navn. Som om ikke dette var ille nok, har moderne genanalyse vist at ytre kjennetegn ikke nødvendigvis betyr slektskap.
To veier ut
Maurforskeren har fått sanne dybden i det over hundre år gamle diktet til Rainer Maria Rilke. Han har fått grunn til å frykte sine egne fagtermer, ordene som skulle ordne.
Både maurforskeren og vi andre kan se to veier ut av villniset.
Vi kan forsøke å ordne ordene igjen. Vi kan lage nye ord som deler opp verden på nye måter som passer bedre med vår nye kunnskap.
Dette er den smale sti til kunnskapens rike, som forskeren tråkker opp, møysommelig skritt for skritt. Og den veien skal forskeren fortsatt gå, til glede for oss alle.
Livets store sang
Men det er en annen vei, som egentlig ikke er en vei. Det er et helt landskap.
Annonse
For hva skjer når vi forlater stien? Når vi, som Rilke, hører virkeligheten synge?
Det er forskere som er ute i landskapet og lytter. De lytter til livets store sang, fra de store økosystemer og ned til det minste molekyl.
Endosymbiose
To som lyttet var Konstantin Mereschkowski og Lynn Margulis. På hver sin måte hevdet de at den grunnleggende byggesteinen i kroppen vår, cellen, er et mangfold av liv.
Den ble til ved at hele samfunn av mindre livsformer gikk sammen innenfor celleveggen.
Cellens energiverk, mitokondrien, har ennå sitt eget arvestoff som et minne om det forskerne kaller endosymbiose.
Pseudo-organisme
Denne uka kom en ny rapport som beskriver neste nivå opp på stigen av samarbeid.
I tidsskriftet Biology Letters beskriver forskerne hvordan mangfoldet av celler i kroppen deler på oppgavene.
Det er ingen selvfølge at cellene skal samarbeide. Arvestoffet endres hele tiden i små mutasjoner. Hva om en mutasjon laget en celle som heller melte sin egen kake, med stor suksess?
Forskerne har utviklet det de kaller en pseudo-organisme, en kunstig flercellet organisme som består av mikrober. Så kan de prøve ut hvordan cellenes forskjellige livssykluser påvirker samarbeidet i liksom-organismen.
Intimt med mange regler
Annonse
I en annen rapport, i tidsskriftet Journal of the Royal Society Interface, har forskerne klatret enda et nivå opp på samarbeidsstigen.
De er på økosystem-nivået. Her kan organismer leve sammen på forskjellige måter. Hvordan formes dette samlivet mellom forskjellig arter i et økosystem?
Samlivet kan være overfladisk eller mer intimt. Et eksempel på overfladisk samliv er rovdyrets korte, men intense jakt på et byttedyr. Intimt samliv betyr at artene lever store deler av livet sammen, for eksempel parasitter på dyr eller planter.
Forskerne fant ut at jo mer intimt to organismer var knyttet sammen, desto mer kompliserte var reglene for hvordan de levde sammen. De analyserte hele nettverk av slike samliv.
Gutte-arvestoff i kvinnehjerne
En annen studie er mer skremmende: Arvestoff fra guttebarn som kvinner har båret i magen, finnes fortsatt inne i henne.
Hva er skremmende med dette? Fenomenet kalles fetomaternal mikrokimerisme, og har vært kjent i flere tiår. Men for første gang har forskerne nå også påvist slikt guttearvestoff inne i kvinnens hjerne.
Det i seg selv er kanskje heller ikke spesielt skremmende. Faktisk tyder forskningen på at hjernen nyter godt av dette arvestoffet. Det ser ut til å beskytte mot Alzheimer.
Andre varianter av fetomaternal mikrokimerisme kan beskytte mot autoimmune sykdommer, der kroppens forsvarssystem går til angrep på seg selv.
Selvisk graviditet
Det virkelig skremmende er at disse hypotesene sier at fetomaternal mikrokimerisme kan føre til at moren ikke blir gravid for å få barn, men blir gravid og spontanaborterer for å bedre sin egen helse.
Med andre ord: mor snylter på og kaster vekk sitt eget barn. Dette kalles selvisk graviditet.
Deler opp med ord
Annonse
Livet er verken grusomt eller idyllisk. Grusomt og idyllisk er våre ord, bygget på våre verdier. Livet er bare.
Og med ord beskriver forskerne hvordan det samme livsmønsteret går igjen, på forskjellige trinn av stigen. Organeller danner sammen en celle. Celler danner sammen en organisme. Organismer danner sammen et økosystem.
Så kan vi gå virkelig langt ut i landskapet og spørre: Hva vinner vi, og hva taper vi ved å plukke helheten fra hverandre, å dele den opp med ord?
Gripe og begripe
Vi vinner en forståelse som kan brukes til å gripe og begripe virkeligheten, og dermed endre den utfra våre verdier.
Slik som forskerne bygget en pseudo-organisme, vil vi trolig etter hvert også bli istand til å lage kunstige økosystemer, som vi kan bruke til å livnære enda flere på jorda og kanskje også de første samfunn på andre planeter.
Men frykten for ordene og lengselen etter å glemme ordene, å høre virkeligheten synge, hva gjør mennesket med den?
Er det godt nok å drikke, danse og elske seg tilbake til noen tidløse blaff av livmorsvarmen, enheten med livet , som vi nå er utstøtt fra? Øyeblikk av du i meg, og jeg i du?
Og er det en innsikt i dette landskapet som utsikten fra den smale stien ikke kan vise oss?
Mathies M. Pires og Paulo R. Guimaraes Jr: GInteraction intimacy organizes networks of antagonistic interactions in different ways, Journal of The Royal Society Interface (2012), doi:10.1098/rsif.2012.0649
