Greide myntmesteren i 1500-tallets Trondheim å lage sitt eget utstyr for å finne ut hvor mye sølv han hadde i myntene sine?

– Hvis det er så enkelt at vi kan få det til, kunne myntmesterne greie det for 500 år siden også, for de var fagfolk, sier professor emeritus Otto Lohne ved NTNU.

Lohne og overingeniør Pål Ulseth har den siste tida prøvd seg frem som gullsmeder og myntmestere, simpelthen fordi de er nysgjerrige.

De to forskerne har derfor selv lagd små skåler, det som kalles kapeller, av beinaske fra dyreknokler – gjerne fra kalvehoder. Disse skålene var en viktig del av utstyret som myntmesterne brukte.

I dag har de også blandet sammen to ulike metallegeringer som de skal teste den gamle metoden på. Én blanding av gull, kobber og sølv. En annen av sølv.

De vet allerede hvor mye som finnes av sølv, gull og kobber i blandingene. Nå skal de se om de kan oppnå riktige måleresultater med den gamle metoden.

Alliert med gullsmed

Selv i dag kan gullsmeder bruke en variant av den gamle metoden når de skal bestemme innholdet av gull og sølv i metallblandinger.

– Dette er en velkjent metode, sier den erfarne gullsmeden Helge Karlgård.

Kalgård er mannen forskerne har derfor alliert seg med for å se om de er på rett spor. Karlgård er kommet til i NTNU med gull- og sølvlegeringer for å følge med mens forskerne prøver ut den gamle metoden.

I dag kjøper gullsmeder ferdige kapeller, og det er slutt på å koke kalvehoder.

Fant myntverksted

I 1990-årene ble Erkebispegården i Trondheim undersøkt av arkeologer. Da kom de over verksteder der det ble produsert mynter på 1500-tallet.

Ved produksjon av mynter fantes det helt klare og svært strenge krav til hvor mye myntene skulle inneholde av sølv. Derfor måtte myntmesterne vite hvordan de skulle måle, eller probere, metallet de brukte.

Arkeologene fant blant annet 200 brukte smelteskåler laget av beinaske. Disse kapellene var porøse skåler som ble brukt når gullsmedene og myntmesterne skulle bestemme innholdet av edle metaller i legeringer, altså metallblandinger.

Men kunne myntmesteren i Erkebispegården lage disse kapellene selv, eller måtte han importere de små smelteskålene?

Øl og kalvehode

Det ville forskerne Lohne og Ulseth finne ut av. Dermed måtte de rense og brenne et kalvehode. Pannebeinet skal nemlig være den beste delen av kalven når du skal lage beinaske til kapellene.

– Jeg kokte hodet på verandaen, sier Ulseth, mens Lohne brente beina i en vedovn. 

De brente beina ble brukket i stykker, knust og siktet tre ganger før de ble vasket og tørket. Her finnes mange muligheter for å gjøre feil, men de fikk klarte å produsere beinaske.

Dessuten måtte de finne ut hvilket øl som var best egnet til. Ølet skal nemlig ifølge de gamle oppskriftene brukes til å fukte beinasken lett, slik at asken kan formes til en skål i et verktøy spesiallaget for oppgaven. Ølet binder asken sammen. Ikke for mye fukt. Ikke for lite.

De kom frem til at øl gjæret på flaske var det rette. Her hindrer vel loven oss i å fortelle hvilket, men skulle du selv være fristet til å gjenskape bedriften, finner du en fullstendig beskrivelse her: Fremgangsmåten med kontakter.

Gullsmed Karlgård er fornøyd med resultatet: – Kapellene ser fine ut, konkluderer han.  

Lærenemme

Ulseth er overingeniør ved Institutt for materialteknologi. Lohne ble ansatt ved NTNU allerede i 1980, og er ennå tilknyttet samme institutt. 

– Dette er en av de eldste metodene for å bestemme kjemisk sammensetning av metaller, sier Lohne.

Nå finnes det flere gamle oppskrifter på hvordan du kan produsere slike smelteskåler av beinaske, men de to har holdt seg til en oppskrift fra 1574 av den saksiske og bøhmiske myntmesteren Lazarus Ercker i boken «Treatise on Ores and Assaying».

– Jo mer vi holdt på, dess mer skjønte vi av tegningene, sier Ulseth.

Forskerne har prøvd seg frem der oppskriftene tilsynelatende ikke var helt klare. De prøvde for eksempel å tørke kapellene i ovn, men da ble det ikke rett konsistens. Antakelig tørket kapellene for fort. Lagring i romtemperatur i ei uke viste seg å gi bedre resultat.

Inn i ovnen

Så er det klart for å teste metoden.

Smelteovnen er blitt 918 grader varm. De to forskerne har satt to kapeller i en skål. I den ene legges sølvprøven og ti ganger så mye bly, i den andre legges blandingen av gull og bly. Skålen med kapellene settes inn i ovnen.

– Blyet smelter fort, under 350 grader, sier Lohne, nærmere bestemt 327,46 grader. De andre metallene smelter ikke før ved langt høyere temperatur.

Under oppvarmingen til 900 grader løses prøvene i blyet, som blir til blyoksid. Dette blyoksidet smelter ved 888 grader og trekkes av kapillærkrefter inn i den porøse beinasken som kapellen er laget av. Tilbake i skålen ligger det edle metallet, i den ene sølv, i den andre en blanding av gull og sølv.

I alle fall om Lohne og Ulseth har gjort sakene sine som de skulle.

De smugkikker litt inn i ovnen underveis. En glødende kule former seg i bunnen av hver av skålene. Rundt kulene begynner beinasken å skifte farge etter hvert som blyoksidet trekkes inn.

Allerede etter noen minutter er det tid for å ta ut skålen med kapellene. Ivrige kan de konstatere at kulene ser bedre ut enn under de første forsøkene. Ulseth setter kapellene under mikroskopet. Han løsner kulene og gjør dem klare til veiing.

Resultatet

1. Sølvblandingen besto før smeltingen av 0,15 gram av legeringen 925, som betyr en renhetsgrad på 925 tusendeler. Dette ble blandet med 1,40 gram rent bly. Etter kapelleringen veide kula i skålen 0,14 gram, noe som gir en sølvgehalt på rundt 933. Det ørlille avviket skyldes antakelig noen urenheter fra kapelloverflaten på undersida av den lille kula.

2. Gullblandingen veide 0,18 gram av legeringen 585, som i dette tilfellet betyr 585 tusendeler gull og 166 tusendeler sølv. Dette ble blandet med en blyplate på 1,59 gram. Etter kapelleringen veide kula 0,14 gram. Det betyr at innholdet av sølv og gull er rundt 778 tusendeler. Også denne kula hadde noen urenheter under seg, noe som forklarer avviket fra det perfekte svaret, som ville vært 751 tusendeler.

– Er dette godkjent?

– Ja, i aller høyeste grad, sier gullsmed Karlgård.

Myntmesteren greide dette

Så, kunne myntmesteren i Erkebispegården greie dette selv? Ja, mener forskerne som har oppsummert både fremgangsmåte og konklusjoner i etterkant.

– Det er derfor overveiende sannsynlig at myntmesteren har hatt tilgang til det han trengte for å produsere gode kapeller og selv har vært i stand til å gjennomføre kapellering med pålitelige resultater, lyder konklusjonen.

Lohne og Ulseth tviler ikke på at myntmesterne på 1500-tallet både hadde de nødvendige ingrediensene, de tekniske innretningene og ovner som nådde høy nok temperatur.