Sentralbanksjef Øystein Olsen var usedvanlig direkte i sin årstale i forrige uke. Det er sjelden sjefen i bankenes bank kommer med så klare oppfordringer til politikerne som det Olsen gjorde.

Han foreslo nemlig å senke statens uttak av oljepenger fra fire til tre prosent i året.

Professor Øystein Thøgersen ved Norges Handelshøyskole (NHH) er ikke sikker på om det er en god idé. Thøgersen er en av landets fremste makroøkonomer, og satt selv i hovedstyret i Norges Bank i årene 2004-2010.

Det som lå til grunn i 2001 da handlingsregelen ble innført, var at realavkastningen på Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet) var fire prosent i et normalår.

– Handlingsregelen betyr i teorien at man derfor bare bruker av avkastningen, og ikke tærer på selve fondet. Sentralbanken sier de har sett på tallene en gang til og at nå virker fire realprosent rimelig optimistisk. Derfor argumenterer sentralbanksjefen for tre prosent som mer realistisk, forklarer Øystein Thøgersen.

– Men er det en god idé å endre på regelen nå?

– Har man en regel er det en fordel at den ikke endres over tid. Er det episodespesifikke utslag eller varige strukturelle trekk som gjør at sentralbanken vil endre regelen?

– Selv føler jeg at sentralbankens begrunnelse er litt for episodespesifikk. Jeg føler vi ikke har et datagrunnlag som av strukturelle grunner skaper et behov for å endre regelen, sier Thøgersen.

Politisk motstand

Sentralbanksjefens utspill har skapt en god del politisk motstand, ikke minst fra regjeringshold. Statsminister Jens Stoltenberg har blant annet uttalt at vi bør være veldig forsiktige med å klusse med den krittstreken som fireprosentregelen representerer.

– Vi bør ikke nedjustere regelen etter fire kriseår, og heller ikke oppjustere regelen etter en tre–fireårsperiode med, la oss si, seks prosent avkastning.

– Politikerne føler de har gjort en god jobb med å være disiplinerte, med rette. Det er lett å skjønne dem når de sier at vi har en regel og at de er knyttet til den, sier Thøgersen.

Han mener man bør ha opptil flere tiår med data før man endrer forventningene til avkastningen på fondet.

Unik i verdenssammenheng

Statens Pensjonsfond Utland ble etablert i 1990, da under navnet Statens petroleumsfond. Forslaget om å etablere et eget oljefond i Norge kom allerede tidlig på 1980-tallet.

I 1996 fikk fondet sitt første innskudd av kapital, og det er Norges Bank som forvalter formuen på vegne av Finansdepartementet og det norske folk. Fondet investerer utelukkende utenlands for å hindre overoppheting av norsk økonomi.

Handlingsregelen, som ble etablert i 2001, sier at staten i gjennomsnitt over en konjunktursykel kun skal bruke forventet realavkastning av fondet. Det er en ganske sober økonomisk politikk, og helt unikt i verdenssammenheng.

– Handlingsregelen er grunnleggende en mekanisme som gjør at statens store – men midlertidige – inntekter fra oljesektoren gjøres om til et varig bidrag til finansiering av den norske velferdsstaten. Motsatsen er jo at vi bruker alt fortløpende og står ribbet igjen, forklarer Thøgersen.

Politisk disiplin og hollandsk syke

Gjennom handlingsregelen får vi flere gode virkninger:

Det første og viktigste er at vi unngår et brutalt fremtidig løft i skattebyrdene. Den bidrar til jevnere konjunkturer. Og den gir oss en risikodelingsmekanisme ved at plutselige hopp i oljeinntektene fordeles gjennom flere generasjoner.

– Men hva gjør den særnorske handlingsregelen så spesiell?

– Den er spesiell i den forstand at alle andre land med naturressursinntekter har dummet seg ut tidligere. Her finnes det ingen unntak, sier Thøgersen, og ramser opp en rekke land som opp gjennom historien har skuslet bort inntektene fra sine naturressurser.

Det kanskje meste kjente eksempelet er Holland, som på 1970-tallet fikk sterkt redusert konkurranseevne og gjennomgikk en massiv avindustrialisering etter å ha brukt store inntekter fra olje og gass innenlands på 1960- og 1970-tallet.

Fagøkonomer kaller i dag dette fenomenet hollandsk syke.

– Etter at handlingsregelen ble innført har regjeringer med ulik politisk bakgrunn valgt å holde disiplinen. Budsjettregler blir jo stort sett brutt i alle land. Se på Eurosonen, for eksempel. Politikere vil alltid bli fristet kortsiktig.

– Vi har hatt finansministre fra Høyre, SV og Arbeiderpartiet og alle har stått ovenfor samme presset innad i regjeringen, fra fagdepartementene og velgere i øst og vest for å bruke mer penger, sier Thøgersen.

Han fortsetter:

– Eksistensen av regelen og at vi har valgt å følge den er det viktigste bidraget til norsk økonomisk politikk i vår generasjon. Handlingsregelen ga et ekstremt viktig bidrag til at Norge kom seg ut av finanskrisen uten store skrammer.

Hva hvis…

Alternativet – å bruke oljeinntektene fortløpende – vil altså kunne gi oss hollandsk syke. Symptomene ville vært en svimlende lønns- og kostnadsspiral, og febertilstander i finansmarkedene.

Overoppheting på børsen og galskap i boligmarkedet ville vært høyst sannsynlige utfall. Altså ikke ulikt tilstandene i Norge under jappetiden på 1980-tallet.

– Generelt i en fase hvor det er et høyt forbruk relativt til varig verdiskapning, vil man få en voldsom boom. Jo større boom, desto større «bust». Under jappetiden ble det «bust» i etterkant av at oljeprisen falt. Da fikk vi den seigeste lavkonjunkturen i norsk økonomi i etterkrigstiden.

– Det skjedde fordi vi hadde valgt en oljepengebruk som ikke var holdbar over tid. Rettere sagt: Vi hadde den gang ingen strategi, ingen handlingsregel, avslutter Øystein Thøgersen.