Den ene dagen er det Jens Stoltenberg som ber om hennes råd. Dagen etter er det kan hende en Høyre-politiker som trykker hennes meninger til sitt bryst. Så er det kanskje et SV-lag som inviterer henne til å holde foredrag.

Professor Mari Rege ved Universitetet i Stavanger har meninger som er etterspurt i ulike politiske leirer. Selv er hun skråsikker på at ingen kan plassere henne politisk. Hun er økonom og forsker. Basta.

– Siden jeg formidler kunnskap, står jeg trygt. Når samfunnet betaler meg for å forske, føler jeg meg forpliktet til å formidle informasjonen videre, sier Mari Rege.

Hun er oppvokst på gård på Rege helt sør i Sola og har tatt sin tørn i gulrotåkeren. Verdien av arbeid ble tidlig prentet inn.

Rege er nok beskjeden når hun sier at det gikk normalt godt på skolen. Faget ble matematikk, og det var litt tilfeldig at hun penset karrieren inn mot økonomi og samfunn.

– Under studier i USA var jeg med på spillteorikurs. Det var spennende. Spillteori er en matematisk måte å modellere atferd på og kan anvendes for å forstå atferd i arbeidsmarkedet, ledelse, politisk teori og mye annet.

– Dette fascinerte og til dels provoserte meg. Sterke antagelser om hvor rasjonelle mennesket er, lå bak. Men det er også andre motiver som påvirker vår atferd, som bakgrunn og oppvekst, sosial aksept og normer, påpeker Rege.

Kurset fikk hun god bruk for. I dag er hun blant Norges aller fremste og mest siterte økonomer.

Barnehagebarn lykkes bedre

Rege har deler av sin utdannelse fra universiteter i USA, og en periode var hun ikke fremmed for å fortsette karrieren der borte. Men når ungene etter hvert kom på løpende bånd, var det lite aktuelt. Hennes egne barn måtte også få oppleve gulrotåkeren.

– Jeg har tro på en slik oppvekst, smiler hun, og kaster blikket mot kontorveggen med en samling bilder av familien i grønne omgivelser. Nettopp oppvekst er en av kjepphestene hennes.

– Ikke noe er mer lønnsomt for samfunnet enn å investere i gode barnehager, sier Rege og kan selvsagt belegge det med forskning.

Utgangspunktet er at barn får en viktig bagasje med seg fra barndommen. Hovedutfordringen er å gi mennesker like muligheter. Skattesystemer og velferdstilbud blir reparasjoner i etterkant.

– Bruk mer ressurser på barn. Mye mer, ber Rege.

– Den som utvikler et godt språk som toåring, lærer enda mer som fireåring. Den som har lært selvkontroll og kan sitte stille og følge med, opplever læringsglede. Foreldre evner i forskjellig grad å stimulere barna sine. Barnehagen kan kompensere for en del av ulikhetene og er en viktig tilleggsressurs.

– Ansatte i barnehager gjør en enormt viktig jobb for lav lønn. De er nesten på dugnad for samfunnet, mener hun. Forskning viser at barnehagebarn gjør det bra på skolen, tar høyere utdanning og lykkes bedre på arbeidsmarkedet enn jevnaldrende som ikke har fått et pedagogisk tilbud i tidlig alder.

– Når to år i barnehage på 1970-tallet kan hindre at en person havner på uføretrygd, er det en god investering både for vedkommende og for samfunnet, påpeker Rege.

Slike kommentarer er politisk korrekte i noen leirer mens de kan utløse ramaskrik fra andre. UiS-professoren har fått noen sinte telefoner og e-poster, men usaklig kritikk preller fort av.

Hun har ingen andre motiver enn et ønske om å formidle kunnskap. Kunnskap som når fram: Rege satt i det regjeringsoppnevnte Fordelingsutvalget, som skulle se på hva som må gjøres for å gi mennesker like muligheter til å lykkes i samfunnet.

– Innsatsen for å gi alle like muligheter begynner for seint. Begynn i barnehagen, framholder Rege.

– Må endre spillereglene

Rege vil utfordre det norske velferdssystemet. Hun mener det ikke er bærekraftig. Samfunnet har ikke råd til å ha en av fem i arbeidsdyktig alder på trygd.

– Problemet er blant annet fastlegene, mener Rege.

– De havner i en dobbeltrolle, som pasientens ambassadør og som portvokter til velferdstjenester. Mange fastleger skriver ut sykemeldinger når pasienten ber om det.

Pasienten bestemmer. Mer enn halvparten av alle sykemeldinger er for diffuse lidelser, som lettere psykiske problemer eller muskel- og skjelettsmerter. Ingen forskning tyder på at folk med slike diagnoser blir bedre av å ikke jobbe. Tvert om. Arbeid er bra, mens sykemeldinger kan gjøre folk sykere.

– Men myndighetene prøver vel å legge til rette for at folk skal arbeide ut fra den arbeidsevnen de har. Er ikke det bra?

– Jo, men utgangspunktet for politikken som nå føres, er gjerne at arbeidslivet ikke er inkluderende nok. Jeg mener at vi har trygdeordninger som er for inkluderende.

– Det dreier seg ikke om å bygge ned velferdsstaten. Det dreier seg om å ta virkeligheten inn over seg. Det er ikke nok å be arbeidstakere, arbeidsgivere og fastleger om å endre atferd. Vi må også endre spillereglene, sier Rege.

Hun ønsker ikke å trå enkeltmennesker på tærne. Personer som er syke, og som ikke lenger evner å arbeide, skal motta trygd. Det er en sentral verdi i en velferdsstat, et sikkerhetsnett som gir mange verdighet og en meningsfull hverdag.

– Men velferdsstaten må ikke gjøre folk sykere. Mange er verken helt friske eller helt syke, men noe midt imellom. Hver dag går mange på jobb med en liten plage, mens andre kan gå til fastlegen og få en sykemelding for det samme. Flere av dem som er på denne marginen, kan gå på arbeid, og det vil være bedre for deres helse, mener hun.

Forskning viser også at trygd smitter. Smitten spres i nabolag.

– Landet må ha velferdstjenester som er bærekraftige. De fleste erkjenner det, og debatten om endringer pågår. Hvis kursen legges om nå, blir det mindre smertefullt enn om myndighetene må ty til mer dramatiske tiltak seinere, påpeker Rege.

Skaper debatt

Hun bruker mye tid på å formidle kunnskap. Ofte må et budskap spissformuleres for at det skal vekke interesse.

Professor Mari Rege har vært fast spaltist i Aftenposten og skriver nå for Dagens Næringsliv. Her har hun ofte klart å skape debatt og få tilsvar på kronikker, blant annet fra arbeidsminister Hanne Bjurstrøm og tidligere barne-, likestillings og inkluderingsminister Audun Lysbakken.

Hun har mottatt formidlingspris og er en av økonomene som journalister ofte henvender seg til. Kanskje har hun også et svar på det aller, aller største spørsmålet:

– Verden har vel aldri hatt flere og flinkere økonomer og kraftigere og raskere datamaskiner. Hvorfor opplever vi likevel finanskriser?

Rege bryter ut i latter og slår seg på lårene.

– Nei, vet du hva. Der innser jeg min begrensning. Jeg kunne nok spekulere, men jeg tror ikke det er noe som ville egne seg på trykk.