Valgets siste kvaler

Én av ti velgere venter til siste slutt, på selve valgdagen, med å bestemme seg. Kanskje husker de om Jens, Siv eller Erna gjorde det bra eller dårlig i den siste tv-sendte partilederdebatten?

Publisert
Valgets kval i stemmeavlukket. Mange velgere finner ikke sitt parti før i siste liten, på selve valgdagen. (Foto: Colourbox.no)
Valgets kval i stemmeavlukket. Mange velgere finner ikke sitt parti før i siste liten, på selve valgdagen. (Foto: Colourbox.no)

At ti prosent av de stemmeberettigede (over 280 000 stemmer)  venter så lenge, betyr at alle partier fra Rødt på venstre- til Frp på høyrefløyen, må ha god valgkampkondis.

De må stå løpet helt ut for å holde på velgerne – og skaffe seg enda flere hvis de er riktig heldige…

Det finnes velgere som bestemmer seg for parti ved nyttårstider, men et flertall gjør det mens valgflesket stekes. Andelen velgere som bestemmer seg i løpet av valgkampen, det kan dreie seg om helt ned til den siste uken før valget, har dessuten økt fra 51 prosent i 1997 til 56 prosent med forrige valg.

Blant enkeltstående faktorer som kan ha en betydning på tampen av en valgkamp, er den tv-sendte, siste partilederdebatten før folk går til urnene. I år er det to slike debatter, som tv-kanalene kaller den siste. Først ut er NRK 11. september, og deretter på TV 2 dagen etter.

Valgforsker Bernt Aardal sier følgende til forskning.no om fenomenet “den siste partilederdebatten i valgkampen”:

- Mange velgere ser denne debatten, som er blitt et slags nasjonalt rituale. Her er det viktig for partilederne at de ikke dummer seg ut på noen måte og kommer med noe som motstanderne kan kaste seg over, sier han.

Jagland i 1997-debatten

Ett eksempel på at så har skjedd, er tilsvarende debatt ved valget i 1997, da særlig KrFs Valgerd Svarstad Haugland og daværende statsminister Thorbjørn Jagland (Ap) havnet i verbal klinsj.

Det ble framsatt beskyldninger om at Jagland løy da han uttalte at KrF støttet Høyre-byrådet i Oslo sin politikk om konkurranseutsetting av tjenester. Jagland avviste beskyldningene, men frontene forble steile.

- Han fikk panelet mot seg, og det ble oppstyr i pressen i etterkant. Ap kan ha tapt ganske mange stemmer på at Jagland rotet det til i den debatten, så slike debatter kan ha en betydning for partienes resultater. Det gjelder å stille skarpskodd her, mener Aardal.

"Bernt Aardal"
"Bernt Aardal"

Aaardal er forskningsleder for Politikk, opinion og demokrati ved Institutt for Samfunnsforskning, samt professor II ved Universiktetet i Oslo.

En måling antydet at Ap kan ha tap 3-4 prosent på Jaglands opptrenden i 97-debatten, men det er vanskelig å si noe eksakt om hvor stort det faktiske stemmetapet er i slike tilfeller.

Nedturen fortsatte for Ap, siden Jagland hadde kunngjort at han ville forlate roret dersom Ap fikk en oppslutning lavere enn 36,9.

Resten er historie, Kjell Magne Bondevik (KrF) ble ny statsminister i en regjering bestående av Høyre, KrF, SP og Venstre.

Enkeltsaker på radaren

I tillegg til at det er avgjørende hva politikerne sier og gjør i innspurten, kan enkeltsaker som dukker opp i siste liten bli fanget inn på den politiske radaren til velgere som bestemmer seg sent.

- Hvilke saksområder de har på radaren idet de går inn i valglokalet, betyr mye for hvilket parti de stemmer på. En del tenker over hvilke saker som er de viktigste ved dette valget, det er svært sjelden at noen velger helt tilfeldig, at man kaster ikke kron og mynt.

- I bunnen for folks stemmer ligger også mer stabile ideologiske grunnholdninger, som vil ligge fast uansett om du bestemmer deg tidlig eller sent, sier Aardal.

Velgergruppen som venter i det lengste med å bestemme seg, er så stor at den i utgangspunktet har potensial til å avgjøre et valg.

- Men da forutsettes det at de som venter til valgdagen, har en avvikende profil i sin stemmegiving sammenlignet med resten av velgermassen.

"Norsk stemmeurne."
"Norsk stemmeurne."

- Det er ikke tilfelle. Stemmene deres fordeler seg på omtrent samme måte som for de som bestemmer seg på tidligere tidspunkter, sier Aardal.

Han mener derfor at det viktigste i valginnspurten for partiene og deres politikere, vil være at de står løpet ut, framfor å feste sin lit til velgere som venter i det lengste.

- Poliitkerne og partiene må ha kondisen i orden, holde fokus blant sine sympatisører og klare å mobilisere selv etter en lang valgkamp.

80,3 prosents oppslutning

Et klart flertall av de stemmeberettigede benytter seg av muligheten til å påvirke valgresultatet. Gjennomsnittlig deltakelse er 80,3 prosent ved stortingsvalg.

Førstegangsvelgere er dårligere representert (55 prosent, 2005), og norske statsborgere med innvardrerbakgrunn har ligget omtrent 25 prosentpoeng lavere i valgdeltakelse enn befolkningen for øvrig.

Deltakelsen for ikke-vestlige innvandrere var 49 prosent ved valget i 2005. De kan, i likhet med ungdommen, trenge tid og hjelp for å bli sosialisert inn i systemet.

- Om du stemmer ved valg eller ikke, har å gjøre med hvor du befinner deg i samfunnet, din sosioøkonomiske posisjon. Politisk engasjerte stemmer oftere, det samme gjelder personer med høy utdannelse.

"Hanne Marthe Narud."
"Hanne Marthe Narud."

- Dessuten stemmer de eldre i større grad enn yngre. Unge og førstegangsvelgere trenger tid på å sosialisere seg inn i rollen som velgere og skaffe seg mer kunnskap om politikken og partiene, sier valgforsker og professor Hanne Marthe Narud ved Universitetet i Oslo.

Deltakelse ved valg

Valgdeltakelse har gått noe opp og ned de senere årene. I 1985 stemte 85 prosent av velgerne. Ved valget i 1993 var oppslutningen nede i 75,8 prosent, mens den i 2005 lå på 77,4 prosent.

Med en lengre periode for forhåndsstemmning (til og med 11. september) og lengre åpne valglokaler, til kl 21, er håpet at valgdeltakelsen skal øke i år.

- Vanligvis har grep som dette hatt små effekter. Det er mye viktigere at sakene blir oppfattet som viktige av velgerne, og at folk ser forskjeller mellom alternativene. Slike faktorer bidrar til å øke valgdeltakelsen, sier Aardal.

Ved utgangen av 3. september hadde nær 343 000 personer forhåndsstemt, og det kan ligge an til en rekordstor andel forhåndsstemmer ved dette valget.

- Det at vi høyst sannsynlig får flere forhåndsstemmer enn før, skyldes frykten for svineinfluensaen. Siden de som allerede har stemt ikke kan ombestemme seg, kan økt forhåndsstemming bidra til å sementere resultatet i noe større grad enn før.

- Jeg tror Frp kan ha dratt nytte av en økt forhåndsstemmegiving, ved at de kan ha fått mange slike stemmer i en periode tidligere i valgkampen da partiet var mer på offensiven og gjorde det bedre på meningsmålingene, sier Aardal.

Tydelige fronter?

Noe av spørsmålet i denne valgkampen er om frontene er tydelig. Det har historisk sett fått flere inn i stemmelokalene.

På borgerlig side er det splittelse, som de rødgrønne tjener på. Samtidig kan man også se hvordan Frps Siv Jensen holder døra ørlite på gløtt for Høyre.

- Ved valget i 2001 sa mange at det ikke var lett å se alternativer. I 2005 oppstod en kraftigere polarisering, sier Aardal.

I denne valgkampen er det igjen et spørsmål om alternativene er klare nok for velgerne.

(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

- Det vi kan si, er at alternativene ikke er så klare som i 2005. Dessuten vil mange av partiene det samme, men med ulike virkemidler. Alle vil for eksempel ha bedre eldreomsorg og sykehus, da kan det fort ende i en form for skjønnhetskonkurranse, sier  Aardal.

- Hvis et stortingsvalg i praksis koker ned til en konkurranse om to regjeringsalternativer, kan din stemme avgjøre hvilken regjering vi får. Valg med klare alternativer, en tett kamp mellom blokker, har vist seg å øke valgdeltakelsen, sier Hanne Marthe Narud.

- Lite som kan skille

- Blant hjemmesitterne høres argumenter som at det ikke er noen vist i å stemme, at min stemme ikke har noen betydning?

- De mest rasjonelle blant oss sier at det ikke er rasjonelt å stemme, fordi en enkelt stemme ikke kan avgjøre valget, sier Aardal.

I et høyst valgteoretisk perspektiv er jo dette på sett og vis riktig, men i praksis stiller det seg annerledes.

- Det vi skal huske på, er at det i mange tilfeller kan stå om svært få stemmer. Det skal ikke så mye til som man kanskje tror, og mobilisering er viktig. Ikke bare oppslutningsmessig er det er små marginer, omgjort til mandater skal man se at det også skal lite til.

- For eksempel hadde de rød-grønne bare 48 prosent av stemmene, da de ble valgvinnere og dannet regjering etter valget i 2005, sier Aardal.

Hvorfor la være? 

Det finnes forskning som ser nærmere på hvorfor folk avstår fra å stemme, men forklaringene er sprikende.

- Årsaken er for eksempel ikke så entydig som at hjemmesittergruppen ikke tror på demokratiet, eller at de synes det er vanskelig å finne et parti å være enig med, selv om det også er faktorer som virker inn, sier Narud.

- I noen tilfeller kan det også være så enkelt som at de er bortreist på valgdagen, eller syk. Grunnene er mange og individavhengige, fortsetter hun.

Porfessoren mener videre det kan tenkes at en del velgere avstår fra å stemme, fordi de føler at det blir “samme kurs” uansett hvem de stemmer på.

Blank stemme

Hvis man ikke vet hvem man skal stemme på, finnes det andre mulige løsninger enn å sitte hjemme.

- Det er en ærlig sak at man ikke vet hvem man vil foretrekke, man kan stemme blankt, men det har ikke vært så vanlig i Norge. Det har heller ikke vært systematisk opptelling av disse stemmene, men nå er det blitt mer orden på det.

- Gitt at man vil markere at man slutter opp om demokratiske prosesser, men ikke klarer å finne et parti, kan man vurdere å stemme blankt.

- Men man kan jo også finne fram til det partiet man er minst uenig i, sier Aardal.

En rettighet - og en plikt? 

Både Danmark, Island og Sverige har hatt høyere oppslutning rundt sine tre siste nasjonale valg, ifølge SSB. Med allmenn stemmerett godt innarbeidet, handler det i vår tid mer om å lokke folket til valgurnene.

Slik har det som kjent ikke alltid vært, minner Hanne Mathe Narud om. På andre halvdel av 1800-tallet hadde kun noen få prosent av mennene stemmerett.

- Det har vært en lang kamp fram til dagens ordning. Forhold som eiendomsbesittelse og status i samfunnet var lenge avgjørende for om du fikk stemme. Da man begynte å kalle det stemmerett, så var det en rett som var vunnet.

- Så tar det alltid litt tid før nye grupper begynner å bruke den, for eksempel når det gjaldt kvinner, var deltakelsen lav de første årene. Det som endret på det var store temaer til folkeavstemming, som brennevinsforbudet. Kvinnene ble mobilisert og tendensen vedvarte, sier Narud.

Professoren sier at det å stemme ikke bare kan ses på som en rettighet, men også en plikt til å ta vare på den helt grunnleggende demokratiske rettigheten man har kjempet seg til.

- Det er i praksis dette som er borgerplikten, alt vi stemmer for å vedlikeholde det moderne demokratiets verdier, sier Narud.

Allmenn stemmerett for menn kom i 1898, mens den for kvinner ble innført i 1913.

Godt valg!

Les mer: 

Valgportalen: valg.no

Bernt Aardals hjemmeside

Store norske leksikon: Stemmerett