Tirsdag 8. november var meningsmålingene samstemte. Hillary Clinton ville bli USAs neste president.

New York Times’ meningsmåling viste at Clinton ledet med fire prosent av stemmene, det samme gjorde målingene til Fox News, ABC News og Washington Post. Nate Silver, statistikeren som forutså hvilken vei alle de amerikanske statene ville falle i 2008, mente også at det var en sannsynlighetsovervekt for at Clinton skulle vinne.

Men de tok feil. Donald Trump er USAs neste president. Hvordan kan så mange meningsmålinger bomme?

– Det kan ha skyldes de som ikke vil svare på slike undersøkelser, sier Ottar Hellevik, professor emeritus ved Universitetet i Oslo og en av Norges nestorer på statistikk og metode.

Han peker på at prosenten av de som velger å svare på spørreundersøkelser, er gått ned de siste årene. Det gjelder også her hjemme i Norge, noe Hellevik nylig skrev om i Tidsskrift for samfunnsforskning. Det betyr at det er færre av de som blir spurt som ønsker å svare på for eksempel hvilket parti de har tenkt til å stemme på i et valg.

Noen velger å ikke svare

Hellevik mener at denne reduksjonen vanligvis har lite å si for resultatene av målingene. Med ett viktig unntak:

– Hvis du ser på stemmeandelene til Fremskrittspartiet, mot hva de får på meningsmålinger, så er de systematisk underrepresentert over en årrekke, sier Hellevik.

• Les også: Hvorfor er amerikanere mer individualistiske?

Han mener dette kan skyldes at disse velgerne ikke svarer på spørreundersøkelser. Velgere som ser på seg selv som utenforstående, og som har en sterk uvilje mot det politiske systemet, kan også ha uvilje mot meningsmålingene. Det kan føre til at de ikke svarer.

– Jeg lurer på om det kan være forklaringen her. Det vil være relevant for Trump i USA og for Brexit i England, sier Hellevik.

Når en type velgere ikke svarer på meningsmålinger, men likevel besøker valgurnene på valgdagen, får du en systematisk skjevhet. Noe som kan gjøre at meningsmålingene blir mindre pålitelige.

– Det kan virke som om noen velgere ser på meningsmålingene som en del av det etablerte, noe som gjør at de ikke stoler på dem. Meningsmålinger treffer bare når det du prøver å måle ikke henger sammen med svarvilligheten, forklarer Hellevik.

Blir unøyaktig i kontroversielle tema

Noen tror at det er mer enn utvalget som gjør meningsmålingene unøyaktige når temaet er kontroversielt.

I januar skrev Øyvind Østerud, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, at vi ikke bør stole på meningsmålingene når det gjelder omstridte og sensitive saker, som er preget av moralsk fordømmelse, i en spalte i Aftenposten Uviten.

– Jeg tror at dette var noe av det samme vi så med Brexit i Storbritannia, Sverigedemokratene i Sverige, og Nasjonal Front i Frankrike, forklarer Østerud.

I alle tre tilfellene tilsa meningsmålingene at valgdagsresultatet ville bli noe helt annet enn det faktisk ble. Sverigedemokratene fikk mye høyere oppslutning enn de lå an til å få på meningsmålingene, det samme gjorde Nasjonal Front i en tidlig fase. Og ifølge målingene, skulle Storbritannia forbli en del av EU. Det var lignende meningsmålinger som spådde at Hillary Clinton skulle bli USAs neste president.

– Det har nok noe med utvalget å gjøre, men jeg tror også at Bradley-effekten har vært viktig her, sier Østerud. 

Sier det de tror er ukontroversielt

Bradley-effekten er oppkalt etter guvernørkandidat Tom Bradley. Bradley som tapte valget i California på tross av at han lå an til en klar seier i meningsmålingene. Bradley var afroamerikaner, og noen mener at hvite velgere sa at de skulle stemme på ham når de ble spurt i meningsmålingene, fordi de fryktet å bli sett på som rasister av dem som utførte målingen.

– Bradley-effekten slår ut når den som blir spurt har det mer kontroversielle standpunktet. I Storbritannia var det sterke uttalelser både før og etter avstemningen, hvor kommentatorer i sentrale aviser sa at det å forlate EU var et nederlag for sivilisasjonen, forklarer Østerud.

Det kan ha ført til at de som mente at Storbritannia burde forlate EU, valgte å ikke si det når de ble spurt i meningsmålingene.

Østerud mener at Bradley-effekten er mest utslagsgivende når det dreier seg om kontroversielle saker. Da velger noen å tilpasse svarene sine i meningsmålingene til det de mener er mest ukontroversielt. Dette kan også virke selvforsterkende.

– Desto flere som gjetter at det blir en klar seier for Hillary Clinton, desto flere vil si at de skal stemme på henne, selv om de egentlig støtter Trump, sier Østerud.

Forutså vinneren i juni uten meningsmålinger

Det er ikke bare meningsmålinger som blir brukt for å spå vinneren av valgkampen. Allerede i august i 2015 skrev Hilmar Mjelde, forsker ved Uni Research Rokkansenteret i Bergen at det var 85,3 prosent sjanse for at republikanerne ville vinne valget, i en kronikk i Aftenposten.

I juni var Mjelde gjest på podcasten «Politikk og røvere», hvor han slo fast at Trump ville vinne, siden han var republikanernes presidentkandidat.

• Les også: Store forskjeller på USAs republikanere

Det er ikke meningsmålinger som har gjort Mjelde sikker i sin sak, men heller historisk innsikt om hvordan amerikansk politikk fungerer. Mjelde jobber sammen med Professor Gunnar Grendstad, også ved Uni Research Rokkansenteret, for å spå utfallet i valgkampen basert på en modell som baserer seg på to ting: økonomi og regjeringsslitasje.

Ifølge Mjelde overstyrer dette showet rundt valgkampen og de personlige egenskapene til kandidatene.

Handler om økonomi og slitasje

Hvis velgerne har fått en bedre økonomi de siste fire årene, vil det slå bra ut for det sittende partiet. Hvis de har fått det trangere, vil velgerne være klare for noe nytt.

• Hør hele podcasten: 

– Økonomi betyr veldig mye i amerikansk politikk. Det er den viktigste saken for velgerne. Velgerne straffer det sittende partiet hvis det er gått dårlig, og belønner dem med gjenvalg hvis det har gått bra, sier Mjelde på podcasten.

Den andre viktige momentet handler om regjeringsslitasje.

– Hvis man ser på de 17 presidentvalgene som har vært siden andre verdenskrig er det en klar tendens, hvor hvert parti får åtte år ved makten før de blir byttet ut, forklarer Mjelde.

Han peker på at denne tendensen bare er blitt brutt to ganger. I 1976 ble demokratene kastet etter fire år, fordi økonomien var dårlig. Det motsatte skjedde i 1988, da økonomien var så god at det republikanske partiet fikk sin kandidat valgt, selv om de hadde hatt makten i åtte år. 

Mjelde og Grendstad ser bort fra personegenskaper i modellen som forutså Trumps valgseier. Selve valgkampen, med utspill som slår feil, angrep på kandidatene fra aviser og utenforstående og heseblesende debatter, blir som et distraherende show.

– Man må ikke la seg overvelde av showet, det betyr veldig lite sammenlignet med de fundamentale tingene, sa Mjelde i juni.

Når forskning.no ringer ham like etter at det er klart at Trump har seiret, er Mjelde tydelig på at han ikke er overrasket.

– Dette viser bare hvor sterk regjeringsslitasjeeffekten er. Den har slått til nok en gang, sier Mjelde.

Endret 10.11.2016: Hilmar Mjelde og Gunnar Grendstad skrev ikke at det var 85,3 prosent sjanse for at Trump ville bli president i august 2015, men Mjelde skrev at 85,3 prosent sjanse for at republikanerne ville vinne presidentvalget. Takk til leser Erland Nettum, som gjorde oss oppmerksom på feilen.