Nominasjonsprosessen foran høstens kommunevalg går i disse dager mot slutten. I Norge er det en omforent verdi at folkevalgte forsamlinger skal speile befolkningen i stort, det vil si at listene bør være balanserte med tanke på kjønn, alder, yrke, etnisk bakgrunn og bosted.

I tillegg kan en spørre om ideer om representativitet og politisk medborgerskap også skal gjelde for mennesker med funksjonsnedsettelser. Skal funksjonshemmete få sin plass og representasjon i folkevalgte forsamlinger på linje med andre borgere?

Deltakelse på den politiske arena er en sentral del av borgerrollen. I T.H. Marshalls klassiske utlegning om medborgerskapsbegrepet skiller han mellom sivilt, sosialt og politisk medborgerskap. Det politiske medborgerskapet er knyttet til å kunne delta i valg og å bli valgt inn i folkevalgte forsamlinger.

Det er en underrepresentasjon blant folkevalgte representanter som definerer seg som funksjonshemmet i forhold til befolkningen generelt. Årsaker til slik underrepresentasjon kan være flere. Foruten mangelfull tilrettelegging som vi vet er et problem, kan det handle om mangel på villige kandidater og mangel på etterspørsel av kandidater fra partienes side.

Vilje til å velges

Finnes det villige listekandidater blant funksjonshemmete? Vi har ikke oversikt over andelen funksjonshemmete som er villige til å stille på partiliste. Men intervju med folkevalgte som har funksjonsnedsettelser viser at de ønsker å gå inn i politikken og de mener at de har mye å bidra med, både i lokalpolitikken generelt og med tanke på politikkutforming som angår funksjonshemmete spesielt.

Våre informanter opplever imidlertid at partiene ikke er opptatt av å rekruttere folkevalgte med funksjonsnedsettelser. Funksjonshemmete har så langt ikke vært oppfattet som ei sosial gruppe som skulle være representert i politikken på linje med for eksempel etniske minoriteter. Det kan diskuteres hvilke grupper som ”kvalifiserer” for representasjon, og de folkevalgte med funksjonsnedsettelser har sjøl hittil ikke reflektert så mye over at deres gruppe skulle være representert.

Men når spørsmålet kommer opp så er informantene entydige på at det er behov for flere funksjonshemmete i politikken. De legger vekt på at det er rettferdig, at folkevalgte forsamlinger skal speile befolkningen, at folkevalgte med funksjonsnedsettelser kan være rollemodeller og at de har viktige erfaringer og perspektiver å bidra med for at politiske beslutninger skal bli tatt på bredest mulig grunnlag.

Ikke vilje til å rekruttere

Er partiene opptatt av å rekruttere funksjonshemmete? Ifølge intervjuer med lokallagsledere og generalsekretærer i de politiske partiene er det generelle svaret på dette spørsmålet nei. Partiene har i liten grad tematisert at de har et spesielt ansvar for eller en egeninteresse av å rekruttere personer med funksjonsnedsettelser til kommunestyrene. De har heller ikke utarbeidet strategier for å endre på dette i sin rekrutteringspolitikk for framtida. Det er flere grunner til at det er slik.

For det første har partiene ulikt syn på i hvilken grad det er riktig eller hensiktmessig å tenke i henhold til sosial og gruppemessig representasjon til folkevalgte forsamlinger. Partier som tenker innen rammen av liberal representasjonsteori legger vekt på å fokusere på individer og deres kvalifikasjoner som mulige folkevalgte.

Partier som setter sosial representativitet mer i sentrum har ikke til nå utvidet dette i nevneverdig grad ut over en rimelig representasjon når det gjelder kjønn og bosted, og i noen grad alder og yrkesmessig spredning. Etnisitet er i ferd med å komme med som et kriterium på representative lister, særlig i større kommuner og i byene. Personer med funksjonsnedsettelser blir ikke vurdert som ei gruppe i en slik sammenheng.

Ikke åpne nok

For det andre skyldes nok dette også at de funksjonshemmete er ei meget mangfoldig gruppe (noe som ut fra en rekke kriterier også gjelder de andre gruppene), der det kan være vanskelig å gi en operasjonell definisjon på hvem som skulle falle innenfor eller utenfor for at gruppa skulle sies å være representert.

Og for det tredje spiller det inn at det fortsatt er en stor del av tradisjonell ”selvrekruttering” til partiene, det vil si at de rekrutterer sosialt og miljømessig i nærheten av dem som allerede er aktive i politikken. Partiene har gjennomgående et ønske om å åpne opp og endre på dette, slik at de i større grad ser mot miljøer som ikke har vært aktive fra før, men forholdsvis lite synes til nå å ha skjedd i praksis på dette punktet.

Partiene er opptatt av at det skal være like muligheter for alle, men hvordan dette skal realiseres er det ulike syn på. For at det skal være like muligheter må tilgjengeligheten være god og mest mulig lik for alle. Lovgivning om universell utforming tar sikte på å øke tilgjengeligheten, men mye ser ut til å gjenstå i iverksettingsprosessene.

Universell utforming

Sjansen er stor for at implementeringen av fullgode standarder i samsvar med universell utforming vil ta lang tid, og at velviljen i partiene ikke følges opp med nødvendige midler og handlinger. Hurtigere endringstakt vil trolig kreve at feltet blir politisert gjennom at utålmodige interessegrupper eller andre sørger for at problemet holdes høyt på dagsordenen.

Det kan argumenteres for at når først de fysiske hindringene er fjernet så vil grunnlaget være lagt for at personer med funksjonsnedsettelser i større grad også vil aktivisere seg på den lokalpolitiske arenaen. De som har den nødvendige politiske interesse vil da ha bedre muligheter og slippe lettere til.

Spørsmålet er om det vil være tilstrekkelig å fjerne de fysiske og materielle barrierene, eller om andre tiltak må til for at også de mentale sperrene mot deltakelse skal bli fjernet. For å virkeliggjøre deltakelse på like vilkår for stadig flere kreves det at ulike sosiale grupper blir anerkjent som fullverdige medborgere i samfunnet. Her kan de politiske partiene spille en nøkkelrolle gjennom å utvikle evnen til mangfoldig rekruttering på partilistene.

Referanse:

Kronikken bygger på rapporten: 
Guldvik, Ingrid og Jon Helge Lesjø (2011): Lutter velvilje, men mye gjenstår. Politisk deltakelse blant mennesker med funksjonsnedsettelser. HiL arbeidsrapport 143/2011, ØF rapport nr 6/2011