Politiet foretar hele tiden vurderinger av situasjoner før de går til aksjon. Går det egentlig an å utvise nulltoleranse? (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Politi uten toleranse
Høyre vil ha nulltoleranse for narkotikakriminalitet, justisminister Knut Storberget vil ha det for tigging, mens KrF vil ha det for hat- og hverdagskriminalitet. Norske forskere er svært kritiske.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Høyre og KrF bruker begrepet nulltoleranse i partiprogrammene sine, og i sommer gikk byrådsleder Erling Lae fra Høyre ut og oppfordret til det samme.
- Både New York og Stockholm har valgt en nulltoleranse mot all småkriminalitet – i tro på at det vil forebygge mot den tyngre kriminaliteten. Erfaringen deres viser at det fungerer – og politiet i Oslo bør lære av deres eksempler, sa han til Aftenposten.
Men ifølge forskningen er det problematisk å hevde at nedgangen av kriminalitet i New York og andre byer virkelig er forårsaket av en nulltoleransepolitikk.
Artikkelen bak begrepet
Nulltoleransebegrepet har sitt utspring i broken windows policing-teorien, som ble fremmet av de to amerikanske kriminologene George Kelling og James Q. Wilson i en artikkel i bladet The Atlantic Monthly i 1982.
Teorien går ut på at ved å forhindre uorden, forsøpling og hærverk, så kommer man også mer alvorlige lovbrudd til livs. I New York ble politistrategien kalt quality of life policing, og samtidig som strategien ble satt ut i live opplevde man en kraftig reduksjon i registrert kriminalitet i byen, og i USA generelt.
Men forskere er svært uenige i om nedgangen i kriminalitet kan tilskrives den nye strategien, eller om det var helt andre faktorer i det amerikanske samfunnet som var avgjørende.
En av de mer kontroversielle alternative forklaringene er at legaliseringen av abort på 1970-tallet gjorde utslag i at det ble færre kriminelle på 1990-tallet. Noen forskere mener også at nedgangen i alvorlig kriminalitet var et resultat av et mettet narkotikamarked.
Justisminister Knut Storberget har sett seg lei på tigging og vil innføre nulltoleranse. (Foto: John Petter Reinertsen/Samfoto)
- Støttes ikke av forskning
Ifølge Eirik Hammersvik, forsker ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved UiO, finnes det ingen forskning som viser at nulltoleranse virker, og han synes KrFs omfavning av uttrykket i sin narkotikapolitikk er merkelig.
- Forskning over hele verden viser at nulltoleranse ikke bidrar til nedgang i narkotikamisbruk. Jeg er usikker på om KrF vet helt hva nulltoleranse betyr, sier han til forskning.no.
- KrF bruker dette ordet, og det signaliserer mye moral, handlekraft, hvem man hater og hvem man selv er. Det er morsomt å se hvordan verdipolitiet Krf tar til seg nulltoleransebegrepet. Jeg ser ikke hvordan kristne verdier går overens med dette.
- Kanskje ved et veiskille
Hammersvik mener faktorer som er bakenforliggende årsaker til kriminalitet, som fattigdom og rusavhengighet, skyves under teppet i den kriminalpolitiske debatten, og sier at det å be politiet om å la være å tolerere noen lovbrudd også gir moralmessige utfordringer.
- Den nordiske kriminalpolitikken ses på som human og tolerant, men vi står nå kanskje ved et veiskille. Hvordan skal begrepet nulltoleranse brukes i et tolerant og humant samfunn?
- Setter politiet i vanskelig situasjon
Tatanya Valland, også forsker ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved UiO, mener politikernes snakk om nulltoleranse setter politiet i en vanskelig situasjon.
- Nulltoleransen baserer seg på en misforståelse, og det er en forflatning av handlingsrommet til politiet. Jeg tror ikke det er en god ting verken for politiet eller for vanlige folk, sier hun til forskning.no.
Annonse
Hun mener den europeiske nulltoleransemodellen er intolerant og undertrykkende, og at selve broken windows-teorien har alvorlige svakheter i argumentasjonen.
Valland mener det er en fare for at nulltoleranse går mest utover de gruppene i samfunnet som allerede er utsatt. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
- Nulltoleranse er ikke politikk men en politistrategi som reduserer det skjønnsmessige rommet slik at verken situasjonen, personen, historien eller konteksten rundt lovbruddet skal tas hensyn til.
Er nulltoleranse mulig?
Ifølge Valland er det godt dokumentert at quality of life-strategien i New York førte til større press og mer ansvar på lederne i politiet, noe som igjen førte til manipulering av resultatdata.
Hun spør også om det i det hele tatt er mulig for politiet å pågripe personer for forbrytelser uten å vurdere konteksten rundt situasjonen.
- Det kan være vanskelig å godta at man skal ha politifolk som ikke gjør vurderinger. Det betyr at politiet blir satt til mye mer repressivt arbeid, og jeg ser ikke hvordan det helt henger sammen med den kompetente fagpersonen man ellers etterspør.
Det som ikke kan måles
Hun legger til at mye av arbeidet politiet gjør ikke kan måles, og at overfokuset på anmeldelsestall og oppklaringsprosenter gir et skjevt inntrykk av hva politiet faktisk gjør.
- Alt godt politiarbeid resultater ikke nødvendigvis i en økning i anmeldelser, pågripelser og siktelser.
Hun nevner bråk på gata eller berusede personer på utesteder hvor politiet blir tilkalt og fjerner personen.
- Da kan bortvisning godt være en bedre løsning enn at de blir bøtelagt, men dette arbeidet synes ikke på statistikken, sier hun.
- Mistenksomhetens blikk
Annonse
Den amerikanske quality of life-modellen har blitt kritisert for å være rasistisk og undertrykkende for fattige. De norske politikernes nulltoleranse fokuserer i hovedsak på vold, narkotika, vinningskriminalitet og tigging, og ikke på ting som økonomisk kriminalitet eller miljøkriminalitet.
- Nulltoleranse handler om mistenksomhetens blikk, som det er god grunn til å være oppmerksom på, spesielt i tilfeller hvor man retter oppmerksomheten mot allerede utsatte grupper, og hvor man ser på veldig generelle grunnlag, som for eksempel østeuropeisk opprinnelse.
Men, avslutter hun, selv om politikere kan legge sterke føringer på hva politiet skal drive med og hvordan de skal oppføre seg, så er det til syvende og sist lederne i politidistriktene som bestemmer.
Referanser:
George L. Kelling og James Q. Wilson, Broken Windows, The Atlantic, mars, 1982
