Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Havnivået har vært målt regelmessig fra satellitt siden 1992. Dette gjøres med et såkalt altimeter – en radar som stråler rett ned og måler hvor lang tid signalet bruker ned til havoverflaten og tilbake opp til satellitten.
Når man i etterkant korrigerer for atmosfæriske forstyrrelser og satellittens banebevegelse, står man igjen med en meget nøyaktig måling av havnivået ute på det åpne hav. Slike målinger gjøres nå fra satellitter som ENVISAT og Jason-2.
I gjennomsnitt har verdenshavene i denne perioden steget med ca 3 mm pr år på grunn av global oppvarming.
Gjennomsnittlig stigning i havnivået målt globalt fra satellitt er ca 3 mm pr år. (Figur: University of Colorado)
Dette skyldes en kombinasjon av at vannet i havet har utvidet seg pga økende havtemperatur, og at isbreer på land har smeltet og rent ut i havet.
I Norge merker vi foreløpig lite til dette, fordi havnivåendringen her motvirkes av den såkalte landhevingen (som fortsatt pågår etter siste istiden).
Mer utsatt er lavtliggende elvedeltaer og små øystater andre steder i verden. Men vel så viktig er hvor i verden disse øyene befinner seg.
Ujevn stigning
Satellittmålingene viser nemlig at havnivåstigningen slett ikke er uniform, men derimot svært ujevnt fordelt rundt om på jorda.
Kart over havnivåstigningen publiseres jevnlig av University of Colorado i USA. Det siste kartet derfra viser en rekke interessante detaljer:
Ved den mye omtalte øystaten Maldivene sør for India har havet nesten ikke steget noe i løpet av de siste femten årene. Og ved Galapagos øst i Stillehavet synes havnivået å ha sunket litt.
Det har derimot vært en dramatisk stigning av havnivået på østsiden av Papua Ny Guinea vest i Stillehavet. Her har havnivået steget med i gjennomsnitt 12 mm årlig, altså er havnivået i dag nesten 20 cm høyere enn da satellittmålingene startet der!
Den globale havnivåstigningen er svært ujevnt fordelt. Gult og rødt viser sterk stigning, mens vannstanden har sunket siden 1992/93 der hvor fargen er mørkegrønn og blå. (Figur: University of Colorado)
Konsekvensene ved Papua Ny Guinea begynner nå å bli merkbare: I desember 2008 ble det meldt om usedvanlig høyt tidevann i dette området, og store dønninger førte til omfattende oversvømmelser langs kysten og på mindre øyer som Manus og New Ireland. En nødhjelpsaksjon ble igangsatt i FN-regi for flere titalls tusen mennesker.
Kort tid
Når man ser slike satellittkart, er det imidlertid viktig å huske at det man ser er forandringene siden satellittmålingene startet, og at femten år er nokså kort tid i et klimaperspektiv.
Det er velkjent at det i tillegg til global oppvarming også foregår store ”skvulpebevegelser” (oscillasjoner) i Stillehavet, og det er nok disse som dominerer i dette bildet. Det vil behøves målinger fra altimetersatellitter i flere tiår framover før effekten av slik skvulping er midlet ut.
Dagens kart må derfor ikke tolkes som om den globale oppvarmingen primært varmer opp og hever vannet vest i Stillehavet, men kommer i tillegg til de naturlige langperiodiske oscillasjonene.
Det skal flys altimeter på flere satellitter som nå er under bygging i Europa. Dette gjelder bl a CryoSat (2009), Sentinel-3A (2012) og Jason-3 (2013).
