Gutter leser faktisk

Det er opplest og vedtatt at gutter ikke leser, men det gjør de. Bedre leseopplæring i norskfaget kan øke leseropplevelsene.

Publisert

«Det er jo bra å kunne si at man har lest en Knut Hamsun-bok. Nå kan jeg huke det av på listen over ting som bør gjøres. Det er litt som å trene. Jeg liker ikke det så godt heller mens det står på, men det er deilig etterpå»

Det sier en gutt etter å ha lest Pan.

Høgskolelektor Jannike Ohrem Bakke ved Høgskolen i Vestfold og lektor Mette Moe ved Ullern videregående skole har gjennomført en undersøkelse som viser at leseoppdragelse og leseundervisning i videregående skole faktisk gir resultater.

Lesehistorien bestemmer

Tidligere undersøkelser har vist at gutter leser det de må, og aller helst for å hente ut konkret informasjon. Flere undersøkelser viser også at gutter leser mye, men ikke nødvendigvis skjønnlitteratur.

Gutter leser skjermtekster som nettaviser, humoristiske tekster, tekniske og naturvitenskapelige ukeblad og bruksanvisninger av ulike slag.

 (Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

Bakke peker på at undervisningen må starte med elevenes lesehistorier.

- Hvis vi ikke vet hva eleven har lest tidligere, hva han liker å lese, pleier å lese, og hvordan han leser, er det vanskelig å lage et relevant opplegg for å forbedre leseferdighetene, forklarer hun.

- De lesehistoriene guttene i videregående skole forteller, avdekker at de leser, men mer på skjerm og mindre på papir, flere saktekster enn skjønnlitterære tekster, og i større grad for nytte enn for hygge. Det er så å si ingen av bøkene fra leseundervisningen i norsk på skolen som har satt spor.

Med dette bakteppet planla og gjennomførte forskerne et undervisningsopplegg omkring Knut Hamsuns roman Pan, kanskje ikke det mest nærliggende valget for å få gutter til å lese, men de måtte ta høyde for tid på året og kompetansemålene.

Stikkord for opplegget var en synlig leselærer, gjensidig leseundervisning og tydelige lesebestillinger.

En synlig leselærer

- En leselærer må vise elevene hva han eller hun leser selv, forklare og være modell for elevene, sier Moe.

Hun mener det kan være nyttig å se på læreren som en lesemester, og eleven som en lærling som skal tilegne seg en stadig bedre lesekompetanse.

- Lærerens egen lesing er dessverre svært lite synlig i leseundervisningen til vanlig. Det er viktig at læreren gjennom sine spørsmål, og sin omtale av litteraturen, fungerer som en modell for elevene.

- Med utgangspunkt i elevens lesehistorie må læreren vise hvordan eleven kan komme videre i sin leselæring, sier Moe.

Gjensidig leseundervisning

- Lesing er en sammensatt ferdighet, fortsetter Bakke.

- Derfor er det viktig at elevene lærer å lese på en måte som er relevant for den aktuelle teksten. I dette tilfellet skulle de lese en roman, og det ble viktig å vise elevene hvordan de skulle forstå teksten bedre, og hjelpe dem til å bli klar over hvilke arbeidsmåter de benytter seg av.

Når alle læreplaner understreker at lesing er en grunnleggende ferdighet i alle fag, er det av avgjørende betydning at leseopplæringen, også så langt oppe i systemet som i videregående skole, er tilpasset faget og teksttypen.

- Da vi evaluerte opplegget i etterkant, så vi at flere av guttene faktisk hadde fått et nytt syn på boka – rent bortsett fra å kunne krysse av for Hamsunbok i oversikten over ting man skal ha gjort.

- Flere av guttene pekte på nettopp lesemåten som nyttig: Å kunne lese, stoppe opp, stille spørsmål, få svar, diskutere – og så gå videre, sier Bakke.

Tydelige lesebestillinger

Det er mange måter å arbeide med en tekst på. En lesebestilling betyr at lærer og elever definerer et leseoppdrag, det vil si bestemmer  hva som  skal leses, hvordan og hvorfor.

- Elevene i opplegget vårt fikk til sammen seks lesebestillinger, fortsetter Moe.

- Kort fortalt skulle en av bestillingene forberede dem på hva slags roman Pan er og hva slags mennesketype fortelleren i romanen er.

- Videre måtte de forholde seg til om fortelleren i romanen var pålitelig, de leste med post-it-lapper for å stoppe opp ved deler av teksten, de ble bedt om å studere maktforholdet mellom mann og kvinne i romanen, de leste i rolle og de formulerte egne spørsmål til teksten, sier Moe.

En fare  med slike lesebestillinger er at de kan fungere som skylapper – elevene går glipp av sider ved teksten de kanskje ville oppdaget uten lesebestillingen i bakhodet.

Prosjektet viste at nettopp de tydelige lesebestillingene, kombinert med en tydelig leselærer som helt bevisst forsøkte å opptre som mester for sine lærlinger, førte til at flere av guttene satt igjen med et positivt inntrykk av romanen, og de mente bestillingene – riktignok i ulik grad – hadde mye av æren for dette.

Entusiasme og slakt

Under hele opplegget førte guttene logg, og forskernes vurdering av opplegget baserer seg på loggene og på intervjuer med elevene i etterkant.

- Flere av guttene er enige om at det er nyttig med forkunnskaper, men flere er vel så opptatt av å få være i fred og lese selv når de først er kommet i gang, sier Bakke.

Samtidig anbefaler mange et opplegg der man leser et stykke på veg, gjennomgår teksten i fellesskap og har mulighet for å stille spørsmål, for så å lese videre på egen hånd.

Guttene var delte i oppfatningen av hvor nyttig det er med lesebestillinger: noen opplever dem som inspirerende, andre mener de fører til skumlesing eller bare er irriterende.

Mellom Lars Monsen og middelalderen

Elevene ble også spurt om hva Pan minte dem om, og svarene sier mye om deres lesehistorier. De spente nemlig fra Lars Monsen og gamle dager til fantasy, middelalderdiktning, romantikken og kostymedrama på NRK.

Loggene og intervjuene viser at sterke lesere har stort utbytte av å knytte teksten til litteraturhistorisk kunnskap og bakgrunnsinformasjon om andre ting forfatteren har skrevet.

- De fleste peker imidlertid at det aller viktigste er å kunne etablere en forbindelse mellom personene i boka og eget liv, sier Bakke.

- Vi laget lesebestillinger som skulle bygge denne broen mellom før og nå, og guttene er enige om at det å lese i roller var det som fungerte best, sier Bakke.

- Det vi som lærer og forskere lærte av prosjektet var at leseopplæringen må foregå som en naturlig og kontinuerlig del av undervisningen, også i videregående skole, sier Moe.

- Når elevene lærer seg ulike metodiske lesegrep, i reelle læringssituasjoner, med aktuelle tekster de likevel skal lese, opplever de disse som realistiske og som noe som kan overføres til andre, seinere undervisningstimer.

Referanse:

Bakke og Moe: «Pay me, bitch» i Kverndokken (red): Gutter og lesing, Fagbokforlaget 2013.