Økonomiprofessor Kalle Moene ved Universitetet i Oslo mener at borgerlønn haster mer i fattige land enn i Norge. – Men det er likevel viktig at også vi begynner å tenke i de baner, mens vi fortsatt har det så bra. Det er nå vi kan innføre tiltak som kan redusere skaden når fagforeninger våre blir svekket, sier han.   (Foto: Jan T. Espedal/NTB scanpix)
Økonomiprofessor Kalle Moene ved Universitetet i Oslo mener at borgerlønn haster mer i fattige land enn i Norge. – Men det er likevel viktig at også vi begynner å tenke i de baner, mens vi fortsatt har det så bra. Det er nå vi kan innføre tiltak som kan redusere skaden når fagforeninger våre blir svekket, sier han. (Foto: Jan T. Espedal/NTB scanpix)

Forskere kritiserer prestisje-rangeringer av land

Det er ikke sikkert Norge er det beste landet å bo i, selv om Verdensbanken sier det. Professor Kalle Moene mener prestisjemålingene blir brukt feil. 

Publisert

Vi kan knapt åpne en avis uten å finne referanser til rangeringer av land. Singapore er bedre enn New Zealand som igjen er bedre enn USA i hvor næringslivsvennlig landet er. Norge er bedre enn Canada og Australia målt etter hvor bra landet er å bo i.

– Media og politikere elsker rangeringer, særlig når eget land kommer godt ut. Men spørsmålet er om det er hold i disse bombastiske rangeringene som indeksene presenterer. Vi finner at det er nesten umulig å skille landene fra hverandre, sier Kalle Moene. Han er professor ved Økonomisk institutt på Universitetet i Oslo.

Forskningen, som han har gjort sammen med Bjørn Høyland og Fredrik Willumsen, har ført til at Verdensbanken nå presenterer sine internasjonale rangeringer med noe mindre skråsikkerhet.

Likere enn rangeringen viser

– Vårt utgangspunkt var hvordan de mest brukte og prestisjefulle indeksene – Verdensbankens Doing Business Index, Freedom House sin mer politiske Freedom in the World, og FNs Human Development Index – rangerte land etter hverandre som i praksis var helt like. Rangeringene ble framstilt som en fasit, med konsekvenser for politikernes prioriteringer. Den mest kritikkverdige indeksen er Doing Business, ifølge Moene.

– Den måler hvor næringslivsvennlig et land er. Den viser imidlertid ikke usikkerheten som ligger i rangeringene, selv når vi godtar grunnlagsmaterialet.

Verdensbanken samler inn informasjon om en rekke indikatorer, for eksempel hvor ofte strømmen går i et land, hvor mange kontorer en kommende bedriftsleder må innom for å etablere seg, pris på lisenser, hvor lett det er å få byggetillatelser eller søke om lån. Mange enkeltindikatorer blir altså brukt som et uttrykk for hvor lett det er for en bedrift å etablere seg der. 

– Men når disse enkeltindikatorene ikke beveger seg i takt med hverandre, er det et uttrykk for at de er usikre signaler på det som virkelig skjer. Vi kan beregne denne usikkerheten ved simuleringer, og vise at det da ikke er noe grunnlag for de presise rangeringene. Det er bedre å dele landene inn i grupper enn å påstå at land nummer tre er klart bedre enn land nummer ni.

Verdensbanken tok kritikken på alvor og på bakgrunn av forskningen i Oslo, gjennomførte de i 2012 en uavhengig evaluering av flere faktorer ved Doing Business-rapporten. De ville også ha tilsendt metoden som forskergruppen brukte.

Tallene blir altfor presise

– Appellen til slike rangeringer ligger i den enkle og klare meldingen. Det er konkurranse land mot land. Indeksene viser den umiddelbare suksess eller fiasko i forhold til andre. Akkurat som fotballag rangeres etter resultatene de oppnår, rangeres land etter hvor gode forhold de tilbyr sine innbyggere, sitt næringsliv og sine politiske aktører. Alle kan forstå meldingene, og alle kan bruke dem for egne formål.

– Siden starten av 2003 har rangeringene i Doing Business, den mest leste publikasjonen til Verdensbanken, inspirert godt over hundre reformer i forskjellige land, sier Moene og fortsetter: Regjeringer setter seg mål. Landet deres skal nå topp 25 listen. Det skal bli bedre enn Mauritius eller Saudi-Arabia, som har vært på grensen til topp 25.

Heiagjengene er også med, sier han videre: Tidsskriftet Forbes Magazine insisterer på at rangeringen er et godt utgangspunkt for investorer. Like applauderende er The Economist, som hevder at rangeringen gir presise tall for forhold som folk bare hadde vage oppfatninger av.

– Men alt dette er måling uten teori, tallene blir altfor presise. Det er ikke mulig å måle hvor gode land er å leve i, eller hvor lett det er å drive næringsvirksomhet der, sier Moene.

Krevende å måle

– Vi påpeker at Verdensbankens rangering er bygget på svært usikre observasjoner. Dette er også tydelig i FNs Human Development Index.

– For hva kjennetegner egentlig et godt liv og hvordan skal vi måle det?

Hvor mange som går på skole, hvor høy inntekt et land har og hvor lenge befolkningen lever, kan si noe om hvor godt det er å leve i det landet, men dette er ikke sikre indikatorer på livskvalitet, understreker Moene.

– Indikatoren egner seg kanskje aller minst til å skille mellom nesten like rike land, fortsetter han.

Norge kom seirende ut på FNs Human Development Index i 2008. De tre forskerne viser imidlertid at sannsynligheten for at FN hadde fått de fire første landene riktig i rangeringen var mindre enn tre prosent.

– De fire beste landene var altså egentlig helt like.

Politisk kosmetikk

– Det er et problem at Verdensbanken og andre framstiller unøyaktige målinger som om de skulle være helt presise, med store politiske konsekvenser for noen land, sier Moene. Han er redd for at rangeringene blir brukt feil.

– Når verden er så opptatt av dem, kan det bety at myndigheter begynner å forbedre politiske og byråkratiske forhold som kan gi dem en bedre plass på rangeringen, uten at dette gjør forholdene bedre verken for næringslivet eller for befolkningen. Politisk kosmetikk kaller han dette.

Moene påpeker at særlig utviklingsland bruker Verdensbankens rangering til å markedsføre seg. Malaysia laget for noen år siden en stor reklamekampanje for å vise verden at landet hadde steget på rangeringen, for å tiltrekke seg næringsliv og investorer.

Om vi skulle ta usikkerheten med i betraktningen, ville det imidlertid mest sannsynlig være lite som skilte Malaysia og landene som kom rett over og rett under.

– Ingen burde være glad i overfladiske målinger som ikke tar for seg mekanismene i det økonomiske og politiske systemet. Hvis vi for eksempel skulle forsøke å finne hvor lett det er for kvinnelige entreprenører å etablere seg i for eksempel Nigeria, så må vi sette oss i deres sted og finne ut hva som begrenser deres muligheter, sier Moene.

Referanser:

Høyland, B., Moene, K.O. og Willumsen, F. (2012):  The Tyranny of International Index Rankings. Journal of Development Economics, 97(1): 1 – 14. (sammendrag)

Manuel, T. m.fl. (2013): Independent Panel Review of the Doing Business report. Utført på oppdrag av Verdensbanken. (pdf)

World Bank President Jim Yong Kim’s Statement on the Independent Panel Review of Doing Business. Pressemelding fra Verdensbanken. (2013)