Seiglivete klasseskiller i Sauda

Til tross for at de økonomiske og materielle skillene ble mindre på 1970-tallet, forsvant ikke oppfatningen om sterke klasseskiller.

Publisert
Industribyen Sauda sett fra fjorden. Åbøbyen hageby ligger midt i bildet ned mot fabrikken. (Foto: Geir Høiland)
Industribyen Sauda sett fra fjorden. Åbøbyen hageby ligger midt i bildet ned mot fabrikken. (Foto: Geir Høiland)

Harald Utter har i sin ferske doktorgradsavhandling sett på de sosiale forholdene i Åbøbyen hageby i Sauda i perioden 1960 til 1980.

Hagebyens spesielle sosiale struktur og Sauda som enhetlig industriby har gitt en unik mulighet til å kartlegge sosiale strukturer og relasjoner i et norsk industrisamfunn.

I takt med industrialiseringen av Sauda ble behovet for boliger påtrengende. Fra 1916 begynte eierne av smelteverket utbyggingen av Åbøbyen etter mønster fra amerikanske industrisamfunn.

Åbøbyen var i sin struktur bygget opp etter rangordning. Arbeiderboligene ble anlagt nederst mot fabrikkanleggene, funksjonærboligene lengre opp på morene og de mer herskapelige direktørvillane lengst opp på åssiden.

Bosituasjonen i Åbøbyen sementerte dermed klasseskillene og direktørenes og funksjonærenes privilegier overfor arbeiderne.

Seiglivet klasseoppfatning

På 1960- og 1970-tallet forsvant mange av de formelle klasseskillene i Sauda. Det ble blant annet slutt på at direktørene fikk egne sjåfører og limousiner til disposisjon. Funksjonærene mistet også flere av sine privilegier, blant annet fri legebehandling og stemplingsfritak.

Arbeiderne på sin side gikk fra timelønn til fastlønn og fikk betalt fra første sykedag. Men selv om de «materielle» skillene mellom funksjonærer og arbeidere ble mindre, forble forestillingen om klasseskillene presente:

– Klasseperspektivet var seiglivet. Til dels fantes det fortsatt i 1970-årene eksempler på praksis av klasseskille, spesielt i boligpolitikken, men arbeidernes vedvarende følelse av mindreverdighet skapte nok også en sårhet som gjorde det vanskeligere å frigjøre seg fra fortiden.

– Dette underbygges gjennom at flere av industriarbeiderne i perioden fremdeles i dag har et svært anstrengt forhold til funksjonærer, sier Utter.

Åbøbyen i Sauda: Nederst i bildet ligger Sauda sykehus, som danner hagebyens grense i nord. Fabrikken, som man skimter øverst til høyre i bildet, danner byanleggets grense i sør. (Foto: Geir Høiland)
Åbøbyen i Sauda: Nederst i bildet ligger Sauda sykehus, som danner hagebyens grense i nord. Fabrikken, som man skimter øverst til høyre i bildet, danner byanleggets grense i sør. (Foto: Geir Høiland)

På tross av Åbøbyens hierarkiske struktur mener Utter at Åbøbyen også vitner om en sjenerøs velferdspolitikk fra industrieiernes side:

– Åbøbyen viser sterke trekk av paternalisme. Selv de enklere arbeiderboligene var tidlig godt utrustet med bad og toalett.

– Leien ble subsidiert av bedriften som også tilbydde gratis vedlikehold. Industriarbeiderne i Åbøbyen bodde godt til sammenligning med andre industristeder, sier Utter.

Flere nyanser

Utter ønsker ikke å tegne et svart-hvitt-bilde av samfunnet i Åbøbyen. Det fantes ulike oppfatninger blant arbeidere og funksjonærer om deres og de andres posisjon.

Ifølge Utter hadde blant annet arbeiderne som var aktive i fagforeningsarbeidet utover på 1970-tallet stort sett større tillit og lojalitet til bedriftens ledelse enn til funksjonærene.

Fagforeningsrepresentantene kunne vise forståelse for bedriftens effektiviseringsbehov, men oppfattet samtidig funksjonærene som en bremsekloss i likestillingskampen.

De øvrige arbeidere skilte derimot i liten grad mellom funksjonærer og ledelse og opplevde begge gruppene som representanter for det øvre sjikt i bedriften og dermed som motkraft til klasseutjevning.

Lokal tilknytning

Harald Utter. (Foto: Sidsel Trætteberg)
Harald Utter. (Foto: Sidsel Trætteberg)

Utter har selv vokst opp i Åbøbyen på 1970-tallet. Fra barndommen følte han oppfatningen om klasseskille på kroppen. Det kunne være vanskelig å forstå foreldregenerasjonens innstilling om at funksjonærbarn og arbeiderbarn ikke nødvendigvis kunne leke sammen.

Viktig for Utter har vært at industriarbeidernes stemme kommer fram i avhandlingen, til forskjell fra annen framstilling av norsk industrihistorie som har sett mer overordnet på økonomiske og sosiale strukturer.

Sentralt for avhandlingen er derfor intervjuer med hagebyens beboere i perioden. Utter opplevde at han gjennom samtalene kom tett inn på informantene og fikk et nært innsyn i deres liv, både på og utenfor fabrikken.

– Personene jeg intervjuet snakket åpent også om de vanskelige sidene ved sine liv, inkludert tabu- og skambelagte temaer.

– Intervjuenes frodighet i kombinasjon med et rikt skriftlig kildemateriale har gitt et overbevisende bilde av et samfunn med dype sosiale, økonomiske og kulturelle forskjeller, og viser hvordan bedriften bidro til opplevelsen av klasseskillet, sier Utter.

Bakgrunn:

Harald Utter disputerte 1. april ved Universitetet i Oslo med avhandlingen «Å leve med fabrikkens puls – en studie av hagebyen Åbøbyen i Sauda og industriarbeiderne som bodde der i perioden 1960–1980»