Himmelveiviser for februar

Følg Astronomiåret på forskning.no. I februar står planetene Saturn og Venus, stjernebildet Orion og kometen C/2007 N3 "Lulin" i fokus på stjernehimmelen.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Astronomiåret 2009


 

For 400 år siden, i 1609, rettet Galileo Galilei som første menneske et teleskop opp mot himmelen og så med egne øyne at Jorda bare var en av mange planeter og ikke sentrum av universet.

Hans mange oppdagelser skal feires gjennom 2009, som er utnevnt av UNESCO og FN som Det internasjonale astronomiåret.

I forbindelse med dette har forskning.no invitert norske astronomer og formidlere til å levere saker om temaet.

Følg også med på hva som skjer rundt om i landet på den norske hjemmesiden:

Astronomiåret 2009

Det er mye å observere på himmelen i februar:

Planetene

Saturn kommer opp stadig tidligere på kvelden i februar, og står i syd-øst rundt midnatt midt i måneden. 10. februar står den kun omtrent 11 grader øst for Månen, som var full kvelden før. Planeten er synlig fra hele landet og er et flott objekt for alle med større og mindre teleskoper.

Det spesielle med Saturn i år er at vi ser ringene nesten fra kanten. I små teleskoper kan man kun ane en tynn, hvit stripe. I et lite teleskop kan man alltid se månen Titan, og med et litt større kan man lett se fire andre store måner: Iapetus, Rhea, Tethys og Dione.

Når vi ser ringen som en strek, så ser vi faktisk ringen slik den ville sett ut dersom vi befant oss på nettopp en av disse månene. Grunnen er at de kretser rundt planeten rett over ekvator, slik ringen også gjør.

Venus er stadig like flott på kveldshimmelen, men har igjen begynt å krype nærmere Sola. 27. februar bør man ta en kikk på vesthimmelen utpå kvelden. Etter at Sola går ned i 18-tiden (Oslo) bør det være lett å oppdage Venus bare 3 grader over en tynn nymånesigd.

Kikker du på Venus i et lite teleskop, vil du oppdage at Venus ser ut som en liten månesigd den også. Sett fra Oslo går nymånen ned i 21-tiden, Venus omtrent 20 minutter senere. I Trondheim og Tromsø går Månen ned om lag kl 21:30.

Det er også mulig å se Venus med det blotte øye i fullt dagslys, hvis du vet hvor du skal se. Ta en kikk på et stjernekart og merk deg omtrentlig avstand og retning til Sola og prøv deg.

En knyttneve på strak arm er 15 grader, så du bør finne Venus rundt to knyttnever øst for (til venstre for) Sola. I de nærmeste ukene skulle det være mulig.

Det er faktisk enklest hvis du kan se den gjennom hull i skydekket eller nær høye bygninger eller liknende. Bygninger eller annet som skygger for Sola, kan altså hjelpe. (Ikke bruk kikkert før du har sett den med øyet, og rett aldri en kikkert mot Sola når du ser gjennom den!)

Saturn under Løven i syd-øst, sett fra Oslo 24. februar kl 22. Laget med Stellarium
Saturn under Løven i syd-øst, sett fra Oslo 24. februar kl 22. Laget med Stellarium


Neptun, Mars, Merkur og Jupiter står godt samlet på morgenhimmelen, men står så nærme Sola at de vanskelig kan observeres. Uranus er nær Sola på kveldhimmelen og kan heller ikke sees denne måneden.

Månen

Voksende halvmåne: 3. februar
Fullmåne: 9. februar
Avtagende halvmåne: 17. februar
Nymåne: 25. februar

Ved fullmåne om vinteren står Månen omtrent der Sola er om sommeren. Derfor har vi alltid fullmånen høyt oppe på himmelen om vinteren. Om sommeren er fullmånen som oftest nærmere horisonten og virker derfor større, men det er kun synsbedrag.

Slik vi ser den, varierer Månen faktisk i størrelse med opptil 14 prosent på grunn av den noe avlange banen rundt Jorda. På det nærmeste er Månen om lag 357 000 kilometer unna, på det fjerneste rundt 405 000 kilometer.

Fullmånen vi hadde 12. desember 2008 var således den største fullmånen siden september 2006, med en måneskive på 33,6 bueminutter (det det går 60 bueminutter på en grad).

Fullmånen i januar og den vi har 9. februar er også større enn vanlig med en måneskive på 33,3 bueminutter. Til sammenligning kan den minste fullmånen bli rundt 29,8 bueminutter. Selv om det ikke er så lett å legge merke til det fra gang til gang er forskjellen egentlig ganske dramatisk.

6. februar passerer Månen over den relativt sterke stjernen Mebsuta i stjernebildet Tvillingene.

Stjernen forsvinner inn på den mørke siden av Månen klokka 20:42 sett fra Oslo og, kommer ut igjen på Månens lyse side klokka 21:50. I Trondhem starter okkultasjonen et par minutter senere, og i Tromsø ikke før klokka 20:59.

Meteorsvermer og kometer

Det er ingen meteorsvermer som er aktive i februar, men det forhindrer oss ikke i å se meteorer, det vil si stjerneskudd.

Stjerneskudd er mindre partikler på størrelse med sandkorn som kommer inn i Jordas atmosfære i stor fart og brenner opp på grunn av friksjon mot lufta.

Større partikler kan lage ganske spektakulære ildkuler og noen ganger er sakene såpass store at ikke alt brenner opp på vei ned gjennom atmosfæren.

Er vi heldige kan vi finne dem igjen, som for eksempel den som falt ned i området Moss-Rygge 14. juli 2006. Denne var så stor alt ildkulen var synlig på lyse dagen! I den senere tiden har det vært observert flere store ildkuler over Skandinavia.

En ble sett over Danmark og syd-Sverige 17. januar og ble tilfeldigvis filmet av et overvåkingskamera. En annen krafitg meteor ble observert strykende nord-vestover over Vestlandet 19. januar.

Meteorsvermer oppstår når jorda krysser banen til en eller annen komet eller astroide. Disse legger som regel igjen støv og partikler på sin vei rundt Sola. En av de mest kjente svermene, Leonidene, oppstår når Jorda krysser banen til kometen 55P/Tempel-Tuttle rundt 17. november hvert år.

Noen ganger krysser Jorda såpass tette støvbånd at vi kan oppleve opptil flere sterke stjerneskudd i minuttet. Andre ganger er avstanden mellom partiklene større og stjerneskuddene færre.

Svermen kalles Leonidene fordi det ser ut som om meteorene stråler ut fra et punkt i stjernebildet Leo, eller Løven på norsk.

Det er alltid noe rusk og rask der ute, og i snitt gjennom året faller det ned over 30 tonn per døgn! På en middels natt på et mørkt sted vil du som regel se et stjerneskudd hvert 10. minutt. Mange ganger langt oftere.

Den beste tiden å se etter meteorer er seint på natta når nattehimmelen er i Jordas fartsretning, det vil si at vi ser utover i rommet i den samme retningen som Jorda beveger seg i banen rundt Sola.

Om kvelden, når vi ser “ut bakruta”, er det færre stjerneskudd da det ikke er så mange partikler der ute som er så raske at de klarer å hente igjen Jorda i banen.

Hvis man har et lite teleskop eller prismekikkert så er det en komet som står flott til i februar. Kometen C/2007 N3 “Lulin” ble oppdaget av en 19 år gammel kinesisk astronom, Quanzhi Ye, på bilder tatt av en astronom fra Taiwan, Chi Sheng Lin, 11. juli 2007.

Bildene var tatt med et 16-tommers teleskop på Lulin-observatoriet, som gav kometen navnet.

Saturn og kometen "Lulin" rundt 24. februar. Laget med Ciel.
Saturn og kometen "Lulin" rundt 24. februar. Laget med Ciel.

Siden denne kometen ikke er observert før, vet vi ikke mye om den, ei heller om hvordan den vil oppføre seg når den nærmer seg Sola, men det antas at den vil oppnå sin maksimale lysstyrke, kanskje magnitude 5, når den er nærmest Jorda 24. februar.

Magnitude er en måte å angi lysstyrke på, og 5 tilsvarer omtrent samme lysstyrke som de små stjernene i Lille bjørn – ser du disse fra der du bor bør du også kunne se kometen. Den er dermed ikke så veldig lyssterk, men burde bli et flott syn i primekikkert og muligens synlig med det blotte øyet fra et mørkt sted.

Det som er litt spesiellt er at når den er nærmest oss, passerer den like under Saturn på himmelen, og tilsammen burde disse være et flott par. Kartet her viser hvordan kometen beveger seg over himmelen mellom 23. og 24. februar.

Det er fire timer mellom hvert punkt, så her går det fort! På det nærmeste er kometen 0,41 AU unna oss (1 AU er avstanden mellom Jorda og Sola). Saturn er den store hvite prikken like under midten av kartet under.

Det er mange andre kometer som er aktuelle, men alle er langt svakere enn “Lulin” og krever derfor at du har et mørkt sted å observere fra.

Månedens stjernebilde: Orion

Februar er beste tid på året til å observere stjernebildet Orion, som står på sitt høyeste i syd allerede kl 20.

Orion i syd sett fra Oslo 10. februar kl 20. Laget med Stellarium.
Orion i syd sett fra Oslo 10. februar kl 20. Laget med Stellarium.

Spesiellt interessant er det å rette teleskopet mot området under Orions belte, nemlig Orions sverd. Selv i et lite teleskop eller en prismekikkert ser man en stor diffus tåke opplyst av et utall stjerner.

Inne i stjernetåken foregår det dannelse av nye stjerner fra enorme skyer av gass og interstellart støv. Ingen av disse stjernene er mer enn noen titalls milioner år gamle og er ganske “nyfødte” sammenliknet med for eksempel vår egen stjerne, Sola, som har eksistert i over 4,6 milliarder år.

Oriontåken er et av de mest fotograferte og studerte objektene i verdensrommet, og har gitt astronomene mye kunnskap om hvordan nye stjerner fødes.

Ned til venstre (øst) for Orion funkler den sterkeste stjernen på himmelen, Sirius. Den funkler i alle farger fordi den alltid står så nærme horisonten.

Sirius er egentlig en blåhvit stjerne omtrent 1,5 ganger større enn Sola, og lyser sterkt hovedsakelig fordi den bare er 8,6 lysår unna. Merk også fargeforskjellen mellom den røde superkjempen Betelgeuse og den blå kjempestjernen Rigel.

Lenker:

Stjernehimmelen i kveld, sett fra ulike steder i landet

Stellarium (gratis, enkelt og lekkert planetariumsprogram for Windows, Mac OSX og Linux)

Ciel (et annet, gratis planetariumsprogram for Windows og Linux)

Bakgrunn:

Himmelveiviseren er utarbeidet for Norsk Astronomisk Selskap (NAS) av Hans K. Aspenberg og tilrettelagt for forskning.no av Jan-Erik Ovaldsen/Astronomiåret 2009. NAS er en ideell organisasjon som har til formål å fremme interesse for og å spre kjennskap om astronomi. Foreningens formål er også å støtte amatørvirksomhet med råd og anvisninger. NAS utgir bladet Astronomi seks ganger i året.

Powered by Labrador CMS