Viking-tanker preget opplysningstiden

Den franske opplysningsfilosofien preget politisk tenkning i Norden på 1700-tallet. Men intellektuelle hentet også inspirasjon fra vikingene.

Publisert
Epitafium, fra Gol kirke i Hallingdal i Buskerud, av storbonde Bjørn Frøysok og hans familie. (Foto: (Fotograf: Bjørg Disington. Copyright: Norsk folkemusemum))
Epitafium, fra Gol kirke i Hallingdal i Buskerud, av storbonde Bjørn Frøysok og hans familie. (Foto: (Fotograf: Bjørg Disington. Copyright: Norsk folkemusemum))

I likhet med sine kolleger ellers i Europa, var historikere og andre intellektuelle i dobbeltmonarkiet Danmark-Norge sterkt påvirket av Rousseau, Montesquieu og andre opplysningstenkere.

Men stipendiat Håkon Andreas Evjus studier av historieskriving og offentlig debatt på denne tiden, viser også at intellektuelle i langt større grad enn vi har vært klar over, lente seg mot sin egen historie når de skulle tenke nytt om styreform og organisering av samfunnet.

– Man var ikke bare opptatt av å se fremover og kaste vrak på det gamle, slik denne perioden har blitt kjent for, sier Evju.

Den oldnordiske folkefriheten

Periodene som vi i dag kjenner som vikingtid og tidlig middelalder ble omtalt som Den nordiske oldtiden.

– Det hersket en forestilling blant opplysningstidens intellektuelle om en periode med oldnordisk folkefrihet, en egalitær gullaldertilstand da et folk av frie jordeiere tok del i lovgiving og kongevalg og styrte sammen med kongen, uten en adel, sier Evju.

Han forteller videre at denne forestillingen fikk fotfeste og ble en etablert del av dansk-norsk historieskriving på 1700-tallet. 

Viktige bidrag ble levert av den norske historikeren Gerhard Schøning og hans danske kollega Peter Frederik Suhm.

Stipendiat Håkon Andreas Evju ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo. (Foto: Annica Thomsson)
Stipendiat Håkon Andreas Evju ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo. (Foto: Annica Thomsson)

– Men aller mest sentral var nok likevel filosofen og historikeren Tyge Rothe med tobindsverket Nordens Statsforfatning fra 1781-82.

Modell for et folkelig enevelde

– Folkefrihetstanken ble tatt til inntekt for ulike politiske ståsteder. Forsvarerne av eneveldet brukte den til å fremstille regimet som en legitim arvtaker til en konstitusjonell tradisjon, midlertidig undertrykt av adelen, sier Evju.

Makten ble fremstilt som frivillig overdratt i 1660, og kongen som støttet opp av et aktivt og patriotisk folk. Enevelde ble portretert som folkelig.

– Det var en slik argumentasjon som gjorde det mulig i det hele tatt å diskutere folkefriheten på en tid da kongen formelt hadde all makt, sier Evju.

– Noen våget imidlertid å bruke folkefriheten som et argument mot eneveldet. I deres øyne representerte også etableringen av eneveldet brudd med tradisjonen, sier Evju, som legger til at den dansk-norske historiske arven her ble sett i sammenheng med den franske revolusjon.

Understøttet den norske odelsretten

Idéen om folkefrihet ble samtidig også brukt aktivt i diskusjoner om landbruksreformer i Danmark og Norge.

Den ble sett på som en felles dansk-norsk arv som hadde lidd ulik skjebne i de to kongerikene.

– I Danmark ble det hevdet at folkefriheten hadde blitt undertrykt, mens den i Norge angivelig hadde overlevd, sier Evju.

Den ble i Danmark brukt som et argument for å bryte opp godsøkonomien og «gjenopprette» en mer fri og selveiende bondestand.

I Norge ble idéen om den nordiske oldtiden på sin side gjerne brukt til støtte for odelsretten og en egalitær eiendomsfordeling.

– I begge kongeriker var den oldnordiske folkefriheten et argument for et landbruk med selvstendige og selvforsynte bønder på små jordlapper, og mot mer kommersiell utnyttelse av jorda med store gårder, sier Evju.

Historien ble slik et ideologisk instrument i sentrale debatter om fremtiden til det danske og norske samfunnet.