– Musikalsk analyse neglisjerer ofte lytteropplevelsen, påpeker stipendiat Marion Hestholm ved Universitetet i Oslo.

I sin avhandling Fragments, Flights, and Forms – Montage as a Constructive Principle of Twentieth-Century Music er det nettopp lytteropplevelsen hun tar utgangspunkt i.

– Det er opplevelsen av musikkverkene som er min motivasjon for doktorgradsarbeidet, sier Hestholm.

Verkene hun refererer til, er ”Fourth of July” (fra Holidays, 1913) av den amerikanske komponisten Charles Ives, ”In ruhig fliessende Bewegung”, tredje sats fra italienske Luciano Berios Sinfonia (1968), og musikkfilmen “Ludwig van…” (1970) av den tysk-argentinske komponisten Mauricio Kagel.

Den musikalske montasjen, slik den framstår hos disse tre, Ives, Berio og Kagel, gjenspeiler hukommelsens, kreativitetens og drømmens mekanismer, slår Hestholm fast.

Den musikalske montasjen har fram til nå vært lite forsket på. Og Hestholm har funnet interessante sammenhenger mellom denne type fragmentarisk musikk og vår indre virkelighet.

Typisk trekk ved forrige århundres estetikk

Forestill deg at du står i en støyende gate, oppfordrer stipendiaten. Plutselig hører du, fra et åpent vindu, et bruddstykke av musikk du kjenner.

– Opplevelsen får en overraskende intensitet og fylde. Fragmentet bærer i seg hele verkets aura, samtidig som konteksten skjerper sensitiviteten og gir fragmentet en ny mening, forklarer Hestholm.

Komponister spiller på denne effekten når de setter sammen musikalske sitater og referanser i et nytt lydlandskap.

– Montasjen er et typisk trekk ved forrige århundres estetikk, skriver du. Men musikkvitenskapen har beskjeftiget seg lite med den. Hvorfor?

– Musikkvitenskapen er en ung vitenskap. Det har kanskje derfor vært lettere i starten å ta for seg det mer konkrete og håndverksmessige.

– Montasjen referer til alt annet enn partituret, den peker hele tiden ut over seg selv. Derfor kommer man ingen vei med analyse av den musikalske strukturen alene.

Til nå har montasjen som oftest blitt forbundet med dekonstruksjon og postmodernisme, påpeker stipendiaten. Montasjen er blitt tolket som et symptom på modernitetens fremmedgjøring og teknologisering, og gjerne assosiert med det kunstige og ikke-organiske.

Hestholm mener dette begrenser forståelsen av montasjen. Hun foreslår derfor i stedet en tilnærming basert på lytteropplevelsen, en opplevelse som berører både drømmens logikk, metaforer og narrativitet.

Av radbrekking vokser det fram noe nytt

På samme måte som drømmene våre er fulle av fragmenter fra dagens hendelser, består montasjekomponistens verk av fragmenter fra musikkhistorien.

Og som i drømmen, kommer fragmentene gjerne i feil rekkefølge og har absurde overganger.

– I sin filmmusikk setter eksempelvis Kagel sammen fragmenter fra Beethoven på en måte som unnflyr både rasjonell tankegang og etablerte metoder for musikalsk analyse, sier Hestholm.

– Det blir en annen måte å skape mening på, som altså minner om drømmen og dens måte å fortelle på. Kagel lager metaforer ved musikk alene. Han har for eksempel latt et dårlig orkester framføre Beethovens niende symfoni og fått den til å framstå som gatemusikk. På den måten, ved radbrekking av musikken, får han fram noe nytt.

Montasjebegrepet oppsto med Eisensteins filmteori, påpeker hun, som navn på en narrativ teknikk. Men slik Kagel bruker montasjen, blir den et virkemiddel til å imitere drømmen og det ubevisste.

– Med den musikalske montasjen blir vi altså sterkere grepet på et dypere plan?

– Det kan man kanskje si. Montasjen berører på et dypere plan, og den er mer umiddelbar.

Vi ”slipper” å høre på lange utviklingslinjer mot et høydepunkt, forklarer Hestholm. Vi får i stedet servert en serie øyeblikk, som hver især er intenst meningsfulle.

Unikt redskap for historiefortelling

Montasjeprinsippet er et unikt redskap for historiefortelling og metaforisk kreativitet, slår Hestholm fast.

– Det er på mange måter snakk om en ekstrem tilstedeværelse. Du er nødt til å ta hvert øyeblikk for hva det er. Du blir berørt i en form som ofte er absurd, men som du likevel gjenkjenner, uten at du helt konkret kan sette fingeren på hva det er.

Hestholm har også sett på bruken av såkalt organiske metaforer i eldre estetisk litteratur og i nyere filosofi, for å kaste nytt lys over samspillet mellom verk og lytter.

– Musikkens mening oppleves i møte mellom lytteren, lytterens erfaringer og kontekst, og musikkverket og dets egenskaper. Musikken må med andre ord ha noe forskjellig betydning for forskjellige personer. Men selvsagt innenfor en viss grense, sier Hestholm.

Bakgrunn:

21. juni forsvarer Marion Hestholm sin avhandling “Fragments, Flights, and Forms – Montage as a Constructive Principle of Twentieth-Century Music” ved Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo.