Landsmøte i Fremskrittpartiet i mai 2000. Daværende leder Carl I. Hagen og første nestformann Siv Jensen fulgte den politiske debatten fra første benk. (Foto: Kari Westengen, NTB scanpix)
Landsmøte i Fremskrittpartiet i mai 2000. Daværende leder Carl I. Hagen og første nestformann Siv Jensen fulgte den politiske debatten fra første benk. (Foto: Kari Westengen, NTB scanpix)

Frps vei mot valgtoppen

Fra å være et knøttlite parti, som startet med Anders Langes invitasjon til et møterom på Saga kino i 1973, har Fremskrittspartiet klart å bygge seg opp til et av de største politiske partiene i Norge. Ny doktorgrad forklarer årsakene til suksessen.

Publisert

I partiets spede begynnelse i 1973, var det én sak som stod på agendaen, og dette kom tydelig til uttrykk i det daværende partinavnet: Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP).

I tiden etterpå har mer enn bare navnet endret seg. Fra å være et ørlite fløyparti som bare i perioder fikk plass på Stortinget, har Fremskrittspartiet (Frp) utviklet seg til et stort parti med en velutviklet organisasjonsstruktur og en rekke saker på programmet. 

Hvordan klarte Frp å bli noe mer enn en politisk døgnflue? Hva er årsakene bak partiets suksess? Disse spørsmålene stiller forsker og førstelektor Anders Ravik Jupskås ved Institutt for statsvitenskap i doktoravhandlingen Persistence of Populism.

– Jeg har undersøkt hvordan Frp klarte å gå fra å være et parti folk latterliggjorde til å bli et parti alle måtte forholde seg til. Hva var det Frp gjorde som det finske Landsbygdspartiet, svenske Ny Demokrati, danske Fremskridtspartiet, tyske Die Republikaner eller nederlandske Lijst Pim Fortuyn ikke gjorde? spør Jupskås.

Partiene han viser til er på ytre høyresiden. Noen av dem kollapset nesten umiddelbart etter gjennombruddet, mens andre holdt det gående en stund før de også forsvant ut av politikken.

Jobben for legitimitet

Anders Lange, partileder i Anders Langes parti, under partilederdebatten i NRK før stortingsvalget i 1973. Med eggelikør. (Foto: NTB scanpix)
Anders Lange, partileder i Anders Langes parti, under partilederdebatten i NRK før stortingsvalget i 1973. Med eggelikør. (Foto: NTB scanpix)

Jupskås trekker fram partiets organisasjonsbygging, institusjonalisering, mangfoldet av saker, lederskapet og arbeidet for å holde på legitimiteten som faktorer bak Frps framgang.

– Det stadig bredere spekteret av saker har vært én av årsakene til at Frp i dag når ganske bredt ut, sier Jupskås.

Viktige saker er innvandringsmotstand, eldreomsorg og veibygging, men ikke alt har vært like lett å forsvare. Da Frp på 1980-tallet begynte å engasjere seg mot innvandring, opplevde partiet at de måtte jobbe for legitimiteten. Og det lyktes de med.

– For det første har de ønsket å ha seg frabedt koblinger til nazisme og ethvert forsøk på stempling. De nekter å ha kontakt med anti-innvandringspartier i andre land. Dette så vi blant annet da TV 2 før valget i 1997 ringte Jean-Marie Le Pen, daværende leder i franske Front National. Han ønsket Carl I. Hagen lykke til. Hagen ble rasende, og Eli Hagen begynte å gråte, sier Jupskås.  

Partiet har aktivt holdt avstand også til ekstreme grupper i Norge. Dette har periodevis vært vanskelig, ikke minst fordi mange av disse gruppene selv har lovpriset Frp.

Velferdsturister og sikkerhetsproblem

– Frp har i stedet forsøkt å knytte seg til mindre ytterliggående høyrepartier i Europa, forteller Jupskås.

På 1990-tallet ble partiet for eksempel med i gruppen Den Europeiske Utredningsgruppe, sammen med flere andre europeiske høyrepartier som var kritiske til økende politisk integrasjon i EU. 

Jupskås har også studert hvilken type argumentasjon partiet har brukt for å rettferdiggjøre innvandringspolitikken. Han har analysert partiprogrammer, rapporter og offentlige uttalelser og kommet fram til at argumentene kan plasseres i følgende grupper: innvandrere som en økonomisk byrde, innvandrere som velferdsturister, innvandrere som sikkerhetsproblem og innvandrere som en kulturell trussel.

– I de seinere årene har innvandrere også blitt presentert som en gruppe som truer våre liberale verdier i saker som homofiles rettigheter, ytringsfrihet og likestilling, sier Jupskås og legger til: 

– Det kan synes noe paradoksalt ettersom Frp selv ikke akkurat har vært noe pådriver for homofiles rettigheter og økt likestilling. Partiet stemte for eksempel imot selvbestemt abort tidlig på 1970-tallet.

Velorganisert parti

Institusjonaliseringen og organiseringen av Frp har medvirket til å gjøre partiet levedyktig, ifølge forskeren.

Anders Ravik Jupskås. (Foto: Tron Trondal, UiO)
Anders Ravik Jupskås. (Foto: Tron Trondal, UiO)

– Grunnleggeren Anders Lange var opprinnelig motstander av formelle strukturer og partibyråkrati, men den unge og lovende politikeren Carl I. Hagen overbeviste ham etter hvert om at noen formaliteter var nødvendige.

I 1974 etablerte partiet vedtekter, om enn noe ufullstendige. Samme år døde Anders Lange. Allerede i 1976 liknet vedtektene mer på tradisjonelle partiers vedtekter. Lokallagenes rolle ble spesifisert og et nasjonalt styringsorgan etablert. Partiet var imidlertid fortsatt lite.

Partibyråkratiet forble også ganske lite fram til slutten av 1980-tallet, da velgeroppslutningen fikk en oppsving og antallet ansatte skjøt i været. Hele denne tiden var partileder Carl I. Hagen en svært viktig frontfigur.

– I dag har Frp en sterk partiorganisasjon, og partiet er mer toppstyrt enn andre partier. En slik styring har vært nødvendig for å opprettholde en enhetlig partiprofil, unngå partikriser slik partiet opplevde på begynnelsen av 1990-tallet, samt klargjøre partiet for regjeringsdeltakelse, ifølge Jupskås.

Partiet legger også stor vekt på sine egne kommunikasjonskanaler: Partiavisa Fremskritt og partiets nettsider er viktige informasjonskilder for vanlige medlemmer og aktivister. Her kan partiet presentere sine saker slik de selv ønsker.

– Frp har institusjonalisert seg veldig bra gjennom byråkratiske rutiner, men fortsatt sliter partiet med å skape en sterk partiidentitet blant velgerne og medlemmene. Ganske få personer ser på seg selv som Frp-ere. Dette betyr at partiet er mer sårbart for ytre press enn for eksempel Arbeiderpartiet og Høyre. Kanskje er det noe av dette vi nå er vitne til etter partiet fikk plass rundt kongens bord, sier Jupskås.

Ideologisk konflikt

Flere faktorer står altså bak Frps suksess. Men veien har vært humpete. Partiet når ut til en bred gruppe velgere, noe som har ført til flere ideologiske konflikter.

I 1993 opplevde partiet et svært dårlig valg. Tiden var preget av interne spenninger og konflikter mellom unge liberalister og eldre partimedlemmer. Mens de unge blant annet ville ha Norge inn i EU, oppheve allmenn verneplikt, fjerne den kristne formålsparagrafen i skolen og en mer liberal ruspolitikk, ønsket mange av de eldre det motsatte. Enden på visa var at en del av liberalistene forsvant fra partiet.

Carl I. Hagen gikk seirende ut av Frps landsmøte på Bolkesjø i 1993. Nestleder Ellen Wibe (til venstre) var en av dem som forsvant ut av partiet. (Foto: Bjørn Owe Holmberg, NTB scanpix)
Carl I. Hagen gikk seirende ut av Frps landsmøte på Bolkesjø i 1993. Nestleder Ellen Wibe (til venstre) var en av dem som forsvant ut av partiet. (Foto: Bjørn Owe Holmberg, NTB scanpix)

I årene fram mot 2009, som er det siste året Jupskås har tatt for seg, registrerer han et voksende gap mellom grasrota og eliten i partiet.

– Grasrota, altså partimedlemmene rundt om i landet, er mer opptatt av innvandringsspørsmål, mens landsmøtet er mer opptatt av skattepolitikk. Dette gjør at det er lettere for eliten enn grasrota å samarbeide med Høyre.

– Det kan også forklare hvorfor en del av grasrota i Frp er misfornøyde med prioriteringene partiet har gjort i regjering. Partiet har tapt mange velgere og medlemmer. Hvis gapet i Frp fortsetter å vokse, kan partiet være på vei mot en ny stor ideologisk konflikt, sier Jupskås.