Jeg er da likestilt nok, tenker du kanskje. For vi liker å tro at Norge er et av verdens mest likestilte land, og at kvinner og menn har kommet langt i arbeidet mot likestilling. På mange områder har vi også det.

Kvinner inntok universitetene for flere år siden og sitter i ledende posisjoner i arbeidslivet. Det såkalte glasstaket hører vi ikke så mye om lenger, og fedre triller barnevogna og tar stadig lengre foreldrepermisjoner.

Samtidig lever de tradisjonelle kjønnsstereotypene og kjønnsrollene i beste velgående i Norge fortsatt.

Arbeidslivet er kjønnsdelt, majoriteten av kvinner velger tradisjonelle yrker, og mange jobber deltid. Menn tjener gjennomgående mer, og mottar høyere pensjoner.

Kvinner med nedsatt funksjonsevne, flyktningekvinner og innvandrerkvinner faller ofte på siden av offentlige kjønnslikestillingstiltak, og henvender seg i svært liten grad til Likestillings- og diskrimineringsombudet med sine problemer.

Kvinner er ulike og kvinnekjønn er sammensatt

Bildet er komplekst, forteller professor Anne Hellum og postdoktor Helga Aune ved Institutt for Offentlig rett ved Universitetet i Oslo.

– Staten og arbeidsgivere har ifølge likestillingsloven og diskrimineringsloven en plikt til å arbeide for likestilling. Kvinner er ikke en homogen gruppe. En sentral utfordring i dagens Norge er å bygge bro mellom kvinners ulike livsforhold og grunnleggende rettsprinsipper som likhet og rettferdighet, sier Hellum.

– Behovet for å forskjellsbehandle for å oppnå reell likestilling mellom kvinner og menn med innvandrerbakgrunn og mellom innvandrerkvinner og etnisk norske menn og kvinner er en gjennomgående problemstilling i arbeidet for likestilling i dag.

– Norge får mye kritikk fra FNs kvinnekomite for at vi ikke har satt i gang nok tiltak som retter seg mot diskriminering som henger sammen med både kjønn og etnisitet, såkalt interseksjonalitet, forteller Hellum.

Gjelder alle

Likestillingsprinsippet og vernet mot diskriminering er nedfelt i nasjonalt og internasjonalt lovverk, gjennom vår norske likestillingslov og diskrimineringslov, samt gjennom menneskerettighetene.

– Diskrimineringsvernet gjelder alle. Men det er også ulikheter mellom kvinner, og disse må man ta hensyn til i arbeidet for likestilling, forteller Hellum.

– Vi ser at minoritets- og innvandrerkvinners livssituasjon ofte er annerledes en for etnisk norske kvinner. For at de skal ha et reelt vern må vi se på hvilke rettigheter de har, hvilke kulturelle og religiøse normer som påvirker deres livssituasjonog hvilken informasjon de får om rettighetene de har etter norsk rett.

Diskriminering gjennom struktur

Retten til ikke å bli diskriminert på grunn av kjønn er en menneskerettighet.

Arbeidsgiver har i følge norsk og internasjonal lov ingen anledning til å diskriminere på grunn av kjønn. Samfunnet generelt kan heller ikke diskriminere gjennom strukturer eller normer. Lovverket er ment å skulle sikre dette.

Forskningen viser imidlertid at også etnisk norske kvinner fortsatt diskrimineres på individuelt grunnlag.

Helga Aunes forskning viser hvordan denne diskrimineringen skjer som et resultat av grunnleggende samfunnsstrukturer som har det stereotype kjønnsrollemønsteret som en betingelse i bunn.

– Det kreves stor grad av kompetanse og mye arbeid for å identifisere normene og kulturene som fører til diskriminering. Men dette er staten forpliktet til å gjøre, forteller Aune.

Deltidsfella og kjønnsroller i skolen

– Norge har i dag ett av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. For å få bukt med dette er det nødvendig å identifisere og sette i gang tiltak allerede fra barnehagenivå og til skole, forteller Aune.

– Flere faktorer påvirker holdninger om kjønnsroller, og utdanningssystemet spiller en viktig rolle som formidler av kunnskap og holdninger. Valg av utdanning tar mange unge allerede på ungdomsskolen.

– Arbeidet med å endre stereotype kjønnsroller må prioriteres tidlig i utdanningsløpet, for å sikre at de unge er frie til å foreta viktige valg om utdanning uavhengig av kjønn.

– Fastlåste kjønnsroller begrenser både jenter og gutter, og mange tar kjønnsrollene med seg videre i valg av utdanning og yrke, med de konsekvenser det kan få for det videre livsløpet. Likestilling er ikke bare en verdi, men en grunnleggende menneskerettighet, understreker forskeren.

– Europas fattige eldre er kvinner. En liten pensjonsutbetaling begrenser handlefriheten til den enkelte. I etterpåklokskapens lys er det nok mange minstepensjonister som ville tatt noen andre valg og unngått deltidsfella dersom de fullt ut hadde forstått konsekvensene dette ville få, sier Aune.

Informasjon om rettigheter

– For å oppnå økt likestilling er det grunnleggende viktig med informasjon om rettigheter og rettshjelp, understreker Hellum.

Dette gjelder alle uansett etnisk tilhørighet, men minoritetskvinner er spesielt sårbare.

– Det foreligger ikke noen gode offentlige tiltak som informerer minoritetskvinner om deres vern mot diskriminering. Undersøkelser som bl.a. er gjennomført i Oslo- regionen viser at tiltakene som er gjort er få og tilfeldige, og mangler et målrettet, kvalitetssikret og tilrettelagt rammeverk, sier Hellum.

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) jobber imidlertid aktivt for å gi innvandrerkvinner nødvendig og relevant informasjon om rettigheter de har, med utgangspunkt i diskriminering slik den erfares og oppleves av kvinnene selv.

Rett og religion i konflikt?

Ett av problemene muslimske innvandrerkvinner sliter med er at de tror norske rettsnormer er i konflikt med Islam eller mangler legitimitet i lokalmiljøet, og at de derfor ikke kan benytte seg at rettighetene de har.

– Informasjonstiltak som tar tak i denne konflikten er nødvendig for at kvinnene skal kunne komme forbi denne barrieren, forteller Hellum.

– Forskning viser også at minoritetskvinner i ekteskap med norske menn kommer dårligere ut av avtaler om formuesforhold enn for eksempel norske kvinner. Et relevant spørsmål er om de har mottatt tilstrekkelig informasjon i forhold til de krav kvinnediskrimineringskonvensjonen setter.