”Ada” levde i nær 20 år med grov vold og trakassering. Politiet kjørte ofte en full og plagsom mann hjem til henne etter kvelder på puben på stedet der hun bodde.

Adas bønner om at politiet skulle ta mannen med til fyllearresten ble sjelden hørt. I stedet ble hun utsatt for vold av en sterkt beruset ektefelle.

Det skriver Yngvil Grøvdal i sin doktorgradsavhandling. Grøvdal er forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, og disputerte i januar ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Belastende møter

Avhandlingen tar for seg mishandlede kvinners erfaringer med hele straffesakskjeden. Grøvdal har dybdeintervjuet åtte kvinner om deres erfaringer med straffeprosessen fra anmeldelse til dom.

Noen av kvinnene hadde også omfattende erfaringer med politiet før endelig anmeldelse.

I intervjuene forteller kvinnene om følelser av å bli neglisjert av politiet, og om at møter med politiet tidvis oppleves som nye overgrep. Møtet med påtalemyndigheten og siden med domstolen i straffesaker mot mennene, beskrives av kvinnene også som svært belastende.

Ikke tatt på alvor

At Ada ikke ble hørt, gjorde at hun etter hvert opplevde politiet som likegyldige. Også de to andre kvinnene som var i kontakt med politiet før anmeldelsen som førte til straffesak, ser på politiets innsats med kritiske øyne.

”Gertrud”, en av de andre kvinnene beskriver politiet som inkompetente. Andre ord som benyttes er uhøflige. Et par av kvinnene sier rett ut at de synes politiet begikk overgrep.

– Mye tyder på at det eksisterer noen ”offentlige bilder” av mishandlingsforholdet og de involverte partene, som i stedet for å gagne kvinner som er utsatt for mishandling, snarere skaper problemer i relasjonen mellom kvinnene og aktørene i straffesakskjeden, forteller Grøvdal.

– Eksempelvis ser politiet ut til å ha sett etter bestemte kjennetegn ved kvinnen, mannen og situasjonen. Dersom bildet ikke samsvarte med politiets forståelse av vold i nære relasjoner, var sjansen stor for at ingen ting ble gjort i situasjonen.

Bildene og virkeligheten krasjer

Forskning viser at det ofte forventes at ofre skal være passive, svake og hjelpeløse. At noen av kvinnene ikke oppførte seg i overensstemmelse med slike forventninger, førte til at kvinnene fikk vanskeligheter med å nå fram.

– Selv om kvinnene ikke alltid kjenner seg igjen i beskrivelsen av seg selv som svake og passive, ser det i praksis ofte ut til å være nødvendig at kvinnene passer til offerbildet for at de skal få den hjelpen de trenger, forteller Grøvdal.

– Dersom rollene eller hendelsesforløpet i en voldssak virker uklart når politiet tilkalles og kommer til stedet så er det ikke åpenbart at politiet gjør noe som helst.

Det forventes gjerne også at den mishandlede kvinnen skal forlate mannen.

– Dersom hun ikke gjør det, kan det underbygge politiets oppfatning om at situasjonen kanskje ikke er så ille. Politiets erfaring tilsier også at kvinner som ikke forlater mannen som mishandler, heller ikke alltid ønsker å bidra i en straffeprosess dersom saken blir anmeldt, forteller hun.

Kvinnene tegner også mer nyanserte bilder av mennene en det det offentlige gjør. De beskriver mennene som mer stakkarslige med rusproblemer og uten jobb. Dette bildet er en årsak til at mange kvinner ikke ser nytten av en straffeprosess som kan ende med fengselsdom.

Mange mener mennene heller trenger hjelp og behandling.

– Mens kvinnenes første prioritet er å stanse volden, og dermed ofte har et forebyggingsfokus, har aktørene i straffesakskjeden, særlig politiet, et reaksjonsfokus. Dermed kan man si at disse to partene har prosjekter på kollisjonskurs.

Mangel på dialog

Dialog, som kanskje kunne bidratt til bedre forståelse, synes imidlertid å være nærmest fraværende i forholdet mellom kvinnene og politiet.

– Det kan nærmest se ut som om politiet først og fremst handler ut fra sin egen forståelse av situasjonen i stedet for å forsøke å samtale med kvinnene om det de opplever.

– Kvinnene har også noen forventninger til politiet, som i mange tilfeller ikke samsvarer med det mandatet politiet har, eller med politiets arbeidsrasjonalitet.

– Noen av kvinnene jeg intervjuet endte i regelrette konflikter med politiet, konflikter som trolig kunne vært redusert eller unngått, ikke minst dersom politiet hadde tatt seg bryet med å finne ut av hva kvinnene forventet, og med å fortelle om hva de selv kunne bidra med.

Stereotype bilder synes altså å prege politiets arbeid, men også kvinnene satt med oppfatninger av politiet som ikke stemte med realitetene.

Kvinnen som redskap for retten

I sin forskning stiller Grøvdal spørsmål ved hva straffesakskjedens sterke fokus på reaksjon og straff i stedet for forebygging faktisk bidrar med i voldsutsatte kvinners liv.

– Når straffesaksprosessen er i gang, har kvinnen en rolle som kunnskapsprodusent for politiet. Det er ikke først og fremst hennes livssituasjon og livsvilkår som interesserer dem, men hva hun kan fortelle dem som de kan lage en straffesak av.

– Det er nærliggende å si at kvinnen blir et redskap for straffesakskjeden, og det er en tung byrde, forteller hun.

– Flere får angst for ikke å si og gjøre de rette tingene, ikke minst i retten. Prosessen fra anmeldelse til dom er svært tung, og det tar lang tid før sakene blir avgjort. For mange er dette en meget stor belastning.

En vellykket sak?

Etter hvert ble de voldelige mennene i de åtte kvinnenes liv dømt. Gjennom straffeprosessen ble mennene tillagt skylden for volden, og kvinnene fikk samfunnets støtte for at volden var noe de ikke skulle finne seg i.

Men at slag og spark har opphørt og blåmerkene er borte fysisk, betyr ikke nødvendigvis at kvinnene lever i fred og frihet etterpå.

– Det er ikke slik at alle problemene løses gjennom straffesaksprosessen. Noen av kvinnene går fremdeles med voldsalarm etter 15 år, blant annet på grunn av redsel for represalier. Flere er blitt utsatt for trusler og trakassering. En lever fortsatt med fiktiv identitet.

– Gjentatte barnefordelingssaker oppleves som en konstant trussel for hennes sikkerhet. Det er altså ikke slik at disse kvinnene føler seg beskyttet av straffeprosessen.

– Hva kan gjøres for å komme disse problemene i møte?

  –Jeg tror politiet bør bli langt mer opptatt av å forhindre gjentatt vold, altså av å forebygge, enn av å reagere strafferettslig. Forebygging er, i alle fall i teorien, politiets viktigste oppgave. Jeg har ikke svaret på hvordan dette skal gjøres i slike saker, men det bør i alle fall diskuteres innad i etaten.

– Intensjonen om at flest mulig slike saker skal pådømmes synes som dårlige suksesskriterier, både for mange av kvinnene, men også fordi det trolig alltid vil være få saker som passerer det rettslige nåløyet, og havner i domstolen.

– Vold i nære relasjoner er for øvrig et komplekst fenomen, som vi neppe får bukt med gjennom bruk av strafferetten alene. Dermed må også flere aktører på banen i langt sterkere grad enn i dag, eksempelvis fra helse- og sosialetaten.

– Det er ikke minst viktig at kvinnene selv får et ord med i laget. De er ofre for vold men det er ikke dermed sagt at de ikke vet sitt eget beste.