Det er ikke tilfeldig hvem som havner hvor i utdanningssystemet. Statistikken viser at foreldrenes utdanning har betydning for hvor du ender opp. Likevel er det slik at barn av innvandrere tar mye og ofte mer og mer prestisjefulle utdannelser enn barn av norskfødte foreldre.

Vi snakker om tunge profesjonsstudier som medisin, jus, farmasi og ingeniør. 

Det norske utdanningssystemet beskrives ofte som inkluderende. Politikerne ønsker at alle skal ha like muligheter til å velge høyere utdannelse. Rådgivere i skolen skal hjelpe elevene til å ta gode utdanningsvalg og tanken er at et godt utdanningsvalg er et som kommer fra deg selv. Valget skal være basert på egne interesser og kunnskap om egne evner.

Etnisk kapital

Det at barn av innvandrere viser seg å gjøre det så bra i høyere utdanning kan ifølge stipendiat Marianne Kindt ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Oslo handle om det som ofte betegnes som «etnisk kapital».

Dette er et tett sammenvevd nettverk av normer, verdier og ressurser som kan gi barna muligheter til å overkomme barrierer gitt ved lav sosioøkonomisk status. Det å verdsette utdanning og det å ha erfaring med migrasjon er eksempler på etnisk kapital. 

For at dette nettverket skal være med og forme elevene, må for eksempel foreldrene ha en ambisjon om at barna skal ta høyere utdanning. Barna må overta disse normene, og foreldrene må ha nok autoritet til at normene kan håndheves. Det handler om å få barna til å gjøre det de vil. Dette stiller utdanningsvalgene til barn av innvandrere i et tvetydig lys.

– På den ene siden er norske myndigheter svært fornøyd med at mange tar mye og høy utdannelse. På den andre siden er de bekymret for at utdanningsvalgene er tatt under press og en sosialt kontrollerende familiekultur, sier Kindt.

– Ikke presset

På bakgrunn av 28 dybdeintervjuer viser Kindt hvordan ungdommene legitimerer valgene sine.

Ifølge Kindt er det særlig to fortellinger som går igjen.

Den ene er at «de alltid har elsket det». Den andre er at «de aldri har blitt presset».

Som en av deltakerne i studien sier:

«Faget har alltid ligget hjertet mitt nært og jeg har har funnet ut av dette selv. Jeg vet om noen som har blitt presset, men det gjelder ikke meg».

Hvordan skal man forstå bruken av disse fortellingene? Ifølge forskeren er én fortolkningsmulighet at det rett og slett ikke er noe særlig press på barna. Fortellingene minner slik sett om fortellinger fortalt av majoritetsbefolkningen. De velger hva de skal studere ut ifra interesse og ønske om selvrealisering. 

En annen fortolkning er at begrepet press betyr ulike ting for barn av innvandrere og for majoritetsbefolkningen. Mange snakker om at foreldrene har eksplisitte forventninger til sine barns utdanningsvalg uten at dette oppleves eller snakkes om som et press. En tredje fortolkning er at de svarer som de gjør for å bli akseptert blant majoritetsbefolkningen.

Føler seg uansett ikke inkludert

Intervjuene til Kindt viser nemlig at de ikke føler seg helt inkludert til tross for at de tar de tyngste og mest prestisjefulle utdanningene.

– De opplever at fordi de er en del av innvandrerbefolkningen, så risikerer de å bli dømt uansett hva de velger. Slutter de på skolen, blir de stemplet som en «lat innvandrer» som snylter på staten. I motsatt ende opplever de også å få kritikk for å velge å studere et tungt profesjonsfag. Da gjør man typiske innvandrervalg, som man sikkert har blitt presset til. Mange beskriver denne situasjonen og synes den er vanskelig å takle, forteller Kindt.

For barn av innvandrere er det ikke alltid nok å ta de rette utdannelsene. De må velge de riktige begrunnelsene.

– Ved å fremstille valgene sine gjennom legitime motiver kan de bøte på et eventuelt stigma knyttet til handlingene sine, sier forskeren. 

Referanse:

Marianne Takvam Kindt. Fortellinger om utdanningsvalg blant unge med innvandrerforeldre. En narrativ tilnærming til “innvandrerdrivet” i valget av høyere utdanning (ph.d- prosjekt). Om prosjektet.