Husbråk og familevold er kjente og belastede begreper for de fleste av oss.

Vi leser om det i avisene. Vi kjenner noen som kjenner noen. Vi har hørt høylydt krangling og skrik fra en naboleielighet eller et hus i nabolaget.

Noen av oss har selv erfart volden fra et familiemedlem på kroppen. Og noen av oss har varslet politiet.

Hva gjør politiet?

Men hva skjer når politiet møter opp på dørstokken i et hjem der noen slår?

I arbeidet med avhandlingen “Politiinngrep i familiekonflikter” har Geir Aas forsket på politiets praksis i møte med vold mellom kjærester, samboere og ektefeller.

Fokuset har i hovedsak vert på menns vold mot kvinner. Formålet hans har vært å lære om hvordan politiet tenker, hva politiet gjør, og hvorfor politiet arbeider som de gjør i familievoldssaker.

Doktorgraden viser at det er et gap mellom lovens retningslinjer for politiarbeid og politiets praksis i familiekonflikter. Det er også en betydelig avstand mellom politiets bilde av vold mot kvinner og det rådende bildet av dette.

Skjerpet fokus på vold

Politiet har tradisjonelt blitt kritisert for å være passive og unnfallende i familievoldssaker. Samtidig er familievold stadig fremme i mediebildet og på den politiske dagsorden.

Som en reaksjon på dette er det innført en rekke nye straffebestemmelser i lovverket.

I tillegg har politietaten innført nye handlingsplaner for arbeidet med husbråk og familievold.

I disse planene samt i NOU-en ”Retten til et liv uten vold” løftes politiet og rettsvesenet frem som de mest sentrale aktørene i arbeidet med familievold.

Gap mellom idealer og realiteter

Men til tross for en økt strafferettslig satsning viser forskningen til Aas at politiets praksis i liten grad har fulgt etter.

I 2005 endte det med offentlig påtale i kun en brøkdel av utrykningene hvor politiet mistenkte en person for vold mot sin partner.

Konklusjonen til Aas er at ordenspolitiet ikke gjør hva de er bedt om å gjøre.

– Politiet har instruks om å anmelde vold, men svært få av tilfellene blir likevel anmeldt av politiet.

– Patruljene har en rekke begrunnelser for å la være å skrive anmeldelser. Voldens alvorlighetsgrad, et utydelig hendelsesforløp og motstand mot samarbeid fra offerets side spiller gjerne inn.

– Tidvis opplever politiet det også som lite hensiktsmessig å anmelde. En annen grunn er hva politiet oppfatter som rimelig og rettferdig, forteller Aas.

Samtidig legger han til at politiets operasjonssentral i Oslo nå i stadig økende grad beordrer patruljene til å skrive anmeldelser etter utrykning i familievoldssaker.

I de nye innskjerpede retningslinjer fra Riksadvokaten fra 2009 heter det også at politiet nå SKAL anmelde.

Dilemma

I følge Aas opplever politiet ofte at kvinner ber dem la være å anmelde partneren for vold.

Tidvis lykkes også kvinner med å overbevise patruljen om at situasjonen hennes blir verre dersom politiet anmelder saken.

– Dette setter gjerne politipatruljen i et dilemma. Konflikten mellom hensynet til loven og instrukser på den ene siden og hva som føles rett og formålstjenlig på den andre siden kan være vanskelig, forteller Aas.

Politiet som portvakt

I avhandlingen argumenterer også Aas for at politiet har en sentral portvaktrolle for når andre aktører som krisesenter, ambulanse og barnevern skal kontaktes.

Hvordan patruljen tolker familiekonflikten er avgjørende for om bistand tilkalles eller ikke.

Samtidig viser forskningen at i over halvparten av utrykningene politiet tar til private hjem, blir ikke andre profesjonelle aktører kontaktet.

Vanskelig skjønn

– Å gjøre skjønnsmessige vurderinger er dagligdags og nødvendig i polititjenesten. Men i arbeidet med familievoldssaker byr både straffeloven og politiloven på tolkningsproblemer, forteller Aas.

Politiloven og straffeloven kan tøyes etter hva patruljene oppfatter som en rettferdig eller rimelig løsning på hendelsen.

Men når patruljen følger sitt eget syn på hva de mener er rettferdig eller ikke, blir patruljen fort en dommer på stedet, og avviker dermed fra retningslinjene for yrkesutøvelsen.

Krevende arbeid

Som en del av forskningsarbeidet har Geir Aas gjennomført en rekke intervjuer med politifolk i Oslo. Flere av disse gir uttrykk for at familievoldssakene representerer den vanskeligste delen av patruljenes arbeid.

Å trå over dørstokken til folks private hjem er ikke uproblematisk i seg selv. I følge Aas gir flere av de intervjuede politibetjentene uttrykk for maktesløshet i forhold til de tragedier og lidelser som de må forholde seg til.

I tillegg opplever politiet, som gjerne er i 30-årene selv, manglende erfaring, autoritet og legitimitet i å veilede, mekle og gi råd i møte med mennesker som er eldre enn dem selv.

Språkproblemer og kulturbarriærer må også overstiges i møte med familier med minoritetsbakgrunn.

Ulikt offerbilde

– Det rådende bildet av offeret i familievoldssaker er gjerne av en svak kvinne og en sterk mann. Dette er sort-hvittbilder som politiet i mindre grad opplever som reelle, forteller Aas.

– Det er minst to ulike bilder av familievold, men det er hovedsakelig det ene som har fått gjennomslag i samfunnsdebatten.

– Krisesenterbevegelsen og feminister har vært toneangivende for dette offisielle bildet. Man har presentert familievolden som systematisk, langvarig og brutal. Dette utgjør bare en liten del av volden, forteller Aas.

– Det er den episodiske familievolden som ofte gjelder.

– I tillegg har politiet ofte negative erfaringer med ofrene. De kan være usympatiske, vil ikke si noe og vil ikke ha hjelp. Samtidig ser politiet kun overflaten av problemene, og skyldspørsmålet kan til tider virke uklart.

Ønsker en alternativ handlingsplan

Aas stiller i sin avhandling spørsmålstegn ved om det strafferettslige fokuset i debatten om familievold er hensiktsmessig. Han oppfordrer politiet til å etablere en alternativ handlingsplan mot familievold.

– Det er ofte slik at en straffesak og en eventuell dom i siste instans ikke løser konflikten. I noen tilfeller vil en straffereaksjon faktisk kunne gjøre ting verre, dette har jeg sett selv, sier han.

Aas viser til gode erfaringer fra Killingbeck-prosjektet i Storbritannia, hvor politiet driver forebyggende og oppfølgende arbeid for å forhindre gjentatt voldsbruk mot utsatte kvinner.

– Filosofien i prosjektet er at så lenge noen ser kvinnen som blir mishandlet og oppsøker henne, blir det vanskeligere å mishandle henne.

– Virkemidlene er besøk, samtaler og brev med mer, og kvinnens nettverk, naboer og familie bistår. Politiet kan ikke løse familievolden alene.