Det er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Håvard Hegre ved Institutt for statsvitenskap som står bak den oppsiktsvekkende påstanden.

Sammen med forskere fra fredsforskningsinstituttet PRIO har Hegre utført en prediksjonsstudie av konfliktnivået i alle land i verden i perioden 2011-2050.

I 1992 var 23 prosent av verdens land i væpnet konflikt. Det vil si en konflikt mellom en stat og en organisert, politisk motivert gruppe innad i landet hvor det brukes våpen. Tilsvarende tall for 2009 var 15,7 prosent.

Med unntak av en viss oppgang de siste fem årene, har andelen gått jevnt nedover siden 1992. Men hvordan er utsiktene framover? Kan vi regne med at den positive trenden fortsetter?

– Ja, mener Hegre. Hans anslag peker helt klart i den retningen.

Midt-Østen overrasker

– Vi predikerer en halvering av antall land med væpnede konflikter innen 2050 – fra 15,7 prosent i 2009 til rundt 7,5 prosent i 2050, sier Hegre.

Da er tallene for to hovedtyper av konflikter slått sammen: Mindre konflikter, det vil si 25–1000 drepte i løpet av et år, og store konflikter med mer enn 1000 drepte i løpet av et år.

Også for store konflikter alene ser det lysere ut.

– Andelen land i store konflikter ligger i dag på rundt 3 prosent. Ifølge våre estimeringer vil den i 2050 ligge på rundt 1,5 prosent, forteller Hegre.

Men de mest oppsiktsvekkende funnene er de som sier noe om hvor det blir færre og flere konflikter i verden.

– Tallene våre indikerer at nedgangen i antall konflikter vil være mest markant i Midt-Østen. Noen av de landene som vil ha størst nedgang er Irak, Iran og Israel, hvor risikoen for konflikt vil mer enn halveres, påpeker Hegre.

Årsaken er at Midt-Østen generelt har gode levevilkår og høyt utdanningsnivå, faktorer som på lang sikt gjør konflikter mindre sannsynlige. I tillegg vil flere av landene de nærmeste årene gjennomgå den største demografiske transformasjonen noensinne. De får nemlig færre og færre barn.

I Afrika derimot, finner man fattige land som ikke er i konflikt i dag, men som vil stå i faresonen de neste tiårene. Det gjelder for eksempel Tanzania, Malawi og Zambia.

Topp 10

Det er også verdt å merke seg hvilke land som ifølge forskernes simuleringer har høyest risiko for å være i konflikt både i 2030 og i 2050.

– Øverst på denne listen ligger Etiopia, India, Filippinene, Burma og Sudan, forteller Hegre.

Forskeren har også regnet seg fram til hvilke konflikter som det er mest sannsynlig er avsluttet enn at de fortsetter innen 2016.

– Simuleringene våre viser at dette gjelder konflikter i Somalia, USA, Russland, Niger, Mali, Georgia, Colombia, Sri Lanka, Peru og Israel, forteller Hegre.

– Kina derimot, tror vi har en høy risiko for konflikt i 2050, noe som i stor grad skyldes at landet er så stort.

Statistisk metode

Hvordan er det så mulig for Hegre og kollegene hans å spå om framtiden på denne måten?

– Utgangspunktet for den statistiske modellen vi har foretatt beregningene ut ifra, er allerede eksisterende datasett fra 1970-2009 for de 169 landene som er med i undersøkelsen, forklarer Hegre.

Dette gjelder data om konflikthistorien i landene, samt data om en rekke sosioøkonomiske og demografiske forhold som ifølge annen forskning har sammenheng med sannsynligheten for konflikt. Dette er faktorer som blant annet befolkningstall, spedbarnsdødelighet, utdanningsnivå, størrelsene på ungdomskull og oljeavhengihet.

– Disse prediktorene har vi også framskrivinger for fram til 2050 gjennom FN og The International Institute for Applied Systems Analysis (IIASA). Vi kan dermed gjøre simuleringer basert på den statistiske modellen vår, framskrivingene og det vi vet om konflikthistorien. Tidligere konflikter øker risikoen for konflikt, sier Hegre.

Krystallkule eller sikker utregning?

En viktig del av Hegres prosjekt, er selve metodeutviklingen.

– Jeg er opptatt av prediksjonsforskning, og legger mye arbeid i å utvikle statistiske modeller som gjør av vi med en rimelig grad av sikkerhet kan predikere konflikter i framtiden. Den tekniske utviklingen av modellene er komplisert, men legges nøye fram i artiklene vi produserer, forteller han.

– Vi utvikler flere alternative modeller basert på ulike variabler og gjør svært mange simuleringer for å komme fram til et tilfredsstillende resultat.

– Den store testen for en modell er å sammenligne prediksjonene med faktisk observerte resultater for samme periode, hevder Hegre.

En slik evaluering ble gjort i forbindelse med utviklingen av modellen for beregning av verdens konflikter fram til 2050.

Forskerne brukte modellen og data fram til 2000 og predikerte konflikter for de 169 landene i 2008, for så å sammenligne med de faktiske tallene som finnes i databasen til Uppsala universitet.

– Vi traff på 50 prosent av konfliktene. Av de 26 landene som faktisk hadde konflikt i 2007-2008, predikerte vi konflikt i halvparten. I fem land predikerte vi feilaktig konflikt der det ikke var observert noe konflikt, forklarer han.

– Disse tallene for grad av sikkerhet innebærer at når vi predikerer at 14 spesifikke land er i konflikt i 2017, regner vi å få rett i rundt 10 av tilfellene.

Ifølge Hegre blir dette i statistisk sammenheng oppfattet som gode resultater.

Fredsbevarende operasjoner

– Mange reagerer på at vi predikerer 40 år fram i tid, og er skeptisk til usikkerheten som er knyttet til resultatene våre. Jeg mener at vi får et mål som er viktig og som helt klart kan være nyttig.

– Å vite noen om hvilke land som er i faresonen når det gjelder konflikt, kan være nyttig i forhold til for eksempel planleggingen av FNs fredsbevarende arbeid og bistandspolitikk, påpeker Hegre.

– To ulike bistandspolitikker kan gi ulike utslag i forhold til et lands konfliktnivå.

At denne typen forskning blir aktivt brukt, fikk Hegre dessuten erfare da han jobbet for forskningsavdelingen i Verdensbanken tidlig på 2000-tallet.

– Verdensbanken er opptatt av å finne ut av hvilke faktorer som kan forklare at konflikter oppstår. Her kan vår forskning gi et viktig bidrag.