Liten skalle til stort hodebry

Hobbitmenneskets status i menneskets evolusjonshistorie diskuteres ennå heftig blant forskerne. En bronsestatue av miniatyrmennesket vokter nå inngangen til Biologisk institutt ved Universitetet i Oslo, og puster nytt liv i debatten.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Blant frodige planter og med spyd i hånden pryder nå en meterhøy mann i bronse vestibylen på Biologisk institutt (UiO), nemlig Flores-mennesket.

Den beskjedne størrelsen til tross, det er en omdiskutert type som sist fredag ble avduket i biologibygningen.

Ikke bare viser skulpturen et nytt medlem i menneskelinjen. Den er nemlig like mye en representant for vitenskapelige tvister og fremdrift.

- Funnene på Flores er en av de største sensasjonene i human evolusjonshistorie og har skapt en enorm diskusjon i forskermiljøet, sier biolog og initiativtaker bak statuen, Ivar Mysterud.

Uenighet blant forskerne

Miniatyrmennesket, populært kalt hobbitmennesket, vakte stor oppsikt etter utgravninger på den indonesiske øya Flores i 2003. Det ble funnet én hodeskalle samt knokler fra flere andre individer.

Beinrestene, som indikerer en voksen høyde på rundt én meter, er datert til mellom 13 000 og 18 000 år, noe som betyr at de levde samtidig med moderne mennesker.

Forskerne er imidlertid tvert uenige om hobbiten faktisk representerer en ny art i evolusjonsrekka til mennesket, Homo floresiensis, eller om det kun er snakk om en isolert gruppe av vår egen art, Homo sapiens.

Den mest oppsiktsvekkende teorien er at dette er direkte etterkommere av den lenge utdødde Homo erectus, og at disse overlevde isolert på Flores. En alternativ teori sier derimot at dette er moderne mennesker og forfedre til pygmeene som i dag finnes på øya.

Enkelte andre forskere hevder på sin side at knoklene stammer fra individer med en skjelettsykdom.

Sunn debatt

Statusen til hobbitmennesket er altså svært kontroversiell. Men det er slett ikke uvanlig i forskningen på menneskets evolusjon.

- Da Lucy ble funnet og den nye menneskeslekten Australopithecus ble foreslått oppnevnt, skapte det like store diskusjoner den gang som nå. I dag er denne slekten akseptert av de aller fleste på fagfeltet, sier Mysterud.

- Det er en sunn debatt vi ser nå om statusen til Flores-mennesket. Vitenskapelige kamper er jo en viktig del av det som driver kunnskapsmaskinen framover, fortsetter han.

Miniatyrisering

"Førstamanuensis Ivar Mysterud betrakter hobbitskulpturen. Foto: Tore Oldeide Elgvin"
"Førstamanuensis Ivar Mysterud betrakter hobbitskulpturen. Foto: Tore Oldeide Elgvin"

Bronseskulpturen i biologibygningen er utformet av instituttets egen huskunstner og taksidermist, Øystein Bernhard Mobråthen. I samråd med biologene har han prøvd å gjenskape utseendet til Flores-mannen, og skulpturen er sannsynligvis den eneste i verden.

At skulpturen viser et fullvoksent menneske, kan virke vanskelig å forstå, men at noen dyregrupper utvikler liten vekst i forhold til utgangsformene er ikke uvanlig i evolusjonshistorien.

- Når populasjoner blir isolert på øyer med begrenset næringstilgang og fravær av rovdyr, kan resultatet bli “miniatyrisering”. På Flores vet vi at det tidligere levde minielefanter, såkalte stegodonter, og en liknende utvikling kan ha skjedd med menneskene som levde der, forteller biologen.

Spennende framtid

Uansett hva som blir utfallet av den vitenskapelige uenigheten, vil funnene fra Indonesia få en spesiell plass i evolusjonshistorien til mennesket, mener Mysterud.

- Om det skulle vise seg at dette er syke individer, er jo det bare å akseptere det. Flores-mennesket blir ikke mindre interessant av den grunn, biologisk sett. Det er jo her snakk om flere individer med samme småvokste beinproporsjoner, så noe spesielt er de uansett.

- Debatten om statusen vil fortsette, og det vil ikke gå lang tid før vi vet mye mer om disse menneskene. Genetiske undersøkelser vil nok gi mange interessante svar, fortsetter han.

Om den endelige statusen til hobbiten som utsmykker biologibygningen vil bli en ny art eller en biologisk kuriositet vet vi ennå ikke, men den vil for alltid markere en fascinerende del av søken etter våre forfedre.

Powered by Labrador CMS