Bildet viser Iraks tidligere president, Saddam Hussein som ble i 2006 stilt for retten for forbrytelser mot menneskeheten. Hussein hadde lenge forsøkt å produsere atomvåpen, men lyktes aldri. (Foto: Reuters/Chris Hondros/Pool/NTB Scanpix)
Derfor mislyktes Saddam og Gaddafis atomvåpenprogram
Norsk forskning viser at Saddam Hussein og Muammar Gaddafi hadde langt mindre kontroll over atomvåpenprogrammene sine enn det omverdenen har antatt.
I ti år har Målfrid Braut-Hegghammer forsket på atomprogrammene til Saddam Hussein i Irak og Muammar Gaddaffi i Libya.
Hun har intervjuet tidligere atomforskere i de to landene, fått tilgang til private arkiver og funnet primærkilder som ikke før har sett dagens lys. Braut-Hegghammer bestemte seg for å undersøke Irak og Libyas atomprogram i kjølvannet av Irak-krigen i 2003.
Resultatene fra forskningen beskriver hun i boka Unclear physics – Why Iraq and Libya failed to Build Nuclear Weapons.
Etter feilene som ble gjort da, altså at mange av de mektigste landene i verden overvurderte hva de hadde av masseødeleggelsesvåpen, var det viktig å finne svar på hva som gikk galt og hva det egentlig var som skjedde, sier Braut-Hegghammer.
Her kan du få en kort innføring i tema av Braut-Hegghammer (Video: UiO):
Kilder i faresonen
Da Braut-Hegghammer startet forskningen, var det kjent at den feilaktige bedømmelsen av Iraks atomprogram førte til USAs invasjon av landet. Libyas atomprogram derimot var ganske ukjent. Programmet var nettopp avviklet, og svært lite informasjon hadde kommet ut om hva de faktisk hadde prøvd å få til, forteller hun.
Dessuten var det vanskeligere å få tak i kilder ettersom Muammar Gaddafi fortsatt regjerte.
– Forskerne på Iraks avsluttede atomprogram fortalte meg som regel det de hadde lyst til fordi Saddam Husseins regime hadde falt. I Libya var det mye mer utfordrende.
Braut-Hegghammer opplevde ofte at det var etterretningsagenter med i rommet mens hun intervjuet folk i Libya, som kunne begynne å krangle med kildene om hva de kunne si og ikke. Ofte ville intervjupersoner ta tilbake sitater eller trekke seg.
– Og det respekterte jeg. Jeg var også nøye med å klargjøre hva jeg kunne bruke informasjonen til, sier hun.
På overflaten hadde Irak og Libya mye til felles: De var oljerike personalistiske autoritære regimer, med et trøblete forhold til naboland og USA på nittitallet. Begge hadde skrevet under på den internasjonale ikkespredningsavtalen og drev sine atomvåpenprogrammer i skjul for inspektører fra det internasjonale atomenergibyrået (IAEA).
Braut-Hegghammer mener imidlertid man ikke kan slå de to regimene i hartkorn. Hun utfordrer forestillingen om at autoritære ledere som Hussein og Gaddafi var allvitende hauker som hadde kontroll på alt som skjedde nedover i systemet, og på den måten enkelt kunne styre et atomvåpenprogram fremover.
– Gaddafi og Hussein svekket statsapparatet i et forsøk på å sikre sin egen posisjon og styrke sin egen kontroll. Det fikk store konsekvenser for muligheten til å lage et ordentlig kjernevåpenprogram, men også muligheten til å kontrollere og følge med på hvordan det faktisk gikk, sier hun.
Forskeren forteller at de to lederne utviklet strategier som skulle sikre dem mot kupp. Strategiene hadde samme mål, men artet seg svært forskjellig i de to landene.
I Libya prøvde Gaddafi å fjerne alle muligheter for andre til å mobilisere mot ham. Han bygde ned staten så godt han kunne og overførte makten til alternative strukturer, ifølge Braut-Hegghammer. Hussein lagde en stor, komplisert og forvokst stat som var veldig vanskelig å navigere og vanskelig å få oversikt over.
I begge tilfellene førte strategiene til at atomvåpenprogrammet gikk trått framover. Libya hadde økonomiske ressurser, men satset ikke på å utdanne forskere. Irak hadde derimot forskere og ressurser, men manglet kontrollmekanismer.
– Hussein forsøkte til tider å få mer oversikt over programmet, ved å sette inn etterretningsfolk i laboratoriene.
Men problemet var at disse ikke hadde teknisk kunnskap til å uttale seg om hvordan det egentlig gikk – de kunne ikke se om det gikk bra eller dårlig.
Hussein var mer interessert i atomvåpenprogrammet sitt enn Gaddafi, og Irak kom mye nærmere å bli en atomvåpenmakt enn det Libya noensinne gjorde. Samtidig var ikke atomvåpenprogrammene problem nummer én for noen av dem, sier Braut-Hegghammer.
Begge hadde andre, mer akutte utfordringer de måtte prioritere, og det varierte både hvor godt informerte – og interesserte – de var i programmene sine. Det var mye usikkerhet om hva de egentlig skulle med programmet og hvem som bestemte hvor det var på vei.
Historien som resulterte i tittelen på boken, er talende: En av sekretærene i Iraks atomprogram skrev overskriften på en av rapportene feil, department of unclear physics i stedet for department of nuclear physics. Forskerne på programmet synes tittelen var dekkende og spøkte med at de burde beholde den.
– Det er en anekdote som jeg synes reflekterer et mer generelt poeng: Nemlig at det var mye mindre toppstyrt og mye mer rom for initiativ blant forskere i ganske lange perioder enn det man før har trodd. Det hersker ofte en oppfatning blant statsvitere om at disse regimene er toppstyrte og kanskje mikrostyrte, men det jeg ser i disse programmene er at det ikke stemmer.
Det var forskjellige grunner til at Irak og Libya måtte gi opp sine atomvåpenprogram.
I Libya var den mest håndfaste årsaken at de hadde begynt å forhandle med USA og Storbritannia om blant annet «Lockerbie-bombingen». Gaddafi ble anklaget for å stå bak bombingen av et passasjerfly på vei til New York, som falt over den skotske småbyen Lockerbie og tok livet av 270 mennesker. Libya ville inn i varmen og ga derfor opp atomprogrammet i bytte mot heving av sanksjoner og for å avverge et potensielt militært angrep fra USA og Storbritannia.
Men det var også flere grunner til at Libya kom fram til den konklusjonen, sier Braut-Hegghammer.
– De slet med å få resultater, og de var mer interesserte i å få et bedre forhold til stormaktene som USA, enn å sitte alene og isolert med kjernevåpen.
Hun trekker fram et spesielt poeng: Da hun intervjuet en av Gaddafis sønner, Saif al-Islam Gaddafi under arbeidet med boken, sa han at han hadde brukt flere måneder på å overtale faren sin til å gi opp atomprogrammet. Gaddafi var motvillig. Han skal ha sagt at om det internasjonale samfunnet fratok Libya atomprogrammet, kunne de støtte et opprør mot dem senere.
– Og det var jo egentlig akkurat det som skjedde. Det er ganske rart å tenke tilbake på, sier Braut-Hegghammer.
I Irak satte Gulf-krigen i 1991 en stopper for fremdriften. Bygninger med utstyr ble bombet, FNs inspeksjonsregime rykket inn i landet og holdt systematisk oppsyn med avviklingen av Iraks tidlige masseødeleggelsesprogrammer de neste syv årene. Braut-Hegghammer sier at om Irak ikke hadde invadert Kuwait, som var foranledningen til krigen i 1991, så hadde nok landet hatt kjernevåpen i løpet av nittitallet.
– Å avslutte programmet var en avgjørelse som ble tvunget på irakerne. De hadde ikke tenkt å avslutte det programmet av egen fri vilje. Men dette ble den endelige avviklingen av Iraks kjernevåpenprogram, som etterspillet etter invasjonen av Irak i 2003 senere bekreftet.
Misledende mistenksomhet
FN-inspektørene tok seg ut av Irak i 1998, etter at forholdet mellom Saddam Hussein, FN og USA hadde hardnet mer og mer til. Irak ble lovet at de økonomiske sanksjonene mot dem skulle løftes om de samarbeidet om inspeksjonene, men etter hvert ble det tydelig for dem at USA ikke kom til å løfte dem en tomme så lenge Saddam Hussein satt ved makten. Da FN-inspektørene dro, mistet FN og USA innsynet i Irak atomprogram, og det oppsto stor usikkerhet om hva som faktisk foregikk.
– Det gikk mange rykter om at de hadde noe de prøvde å gjemme, og at de holdt på med ting i skjul.
Annonse
– Det var den store mistenksomheten kombinert med lite informasjon som gjorde at det ble lettere for noen å komme med «worst case scenario» der man så for seg at Irak hadde til hensikt og mulighet til å gjøre massiv skade, sier Braut-Hegghammer.
Da det viste seg etter 2003 at Irak ikke hadde forsøkt å videreutvikle programmet, var det mange som ikke ville akseptere at de faktisk tok feil og at irakerne hadde sluttet med kjernevåpen. Mange påstår fortsatt hardnakket at Irak hadde intensjoner om å gjenoppta programmet, sier Braut-Hegghammer.
– Men det er ikke noe ordentlig bevis som viser at de faktisk hadde prøvd. Så det er jo en veldig god grunn til å prøve å forstå hvordan sånne regimer fungerer. Det er ofte en tendens til å overvurdere hvor farlige de er, hvor mye de får til og hvor mye de holder på med i det skjulte.
Referanse:
Braut-Hegghammer, M.: Unclear physics – Why Iraq and Libya failed to Build Nuclear Weapons. Cornell University Press (2016).
