- Mislykket offentlig konkurransestrategi

Den offentlige sektor har vært preget av omlegging til mer konkurranse og marked de siste ti årene. - Omleggingen har på flere områder vært mislykket, og i mange tilfeller har man ikke oppnådd økonomisk effektivitet, kommenterer forsker Didrik Seip.

Publisert

I Norge er det i økende grad gjort forsøk på å få konkurranse og markeder til å virke. Stikkordet “konkurranseutsetting” er en del av det politiske språket, der et sentralt ønske er å få til en mer effektiv økonomi ved hjelp av mer konkurranse.

I følge Didrik Seip er konkurranse og marked honnørord i politikerspråket, uten at det blir stilt nok kritiske spørsmål til disse. Han mener det å bruke markeder og konkurranse som virkemiddel, er et spørsmål om hva som er hensiktsmessig.

"Seip mener det avgjørende for en omlegging er hvorvidt den gir noen gevinster for forbrukeren. Markedet virker for produksjon og omsetning av elektrisk kraft, men for forbrukeren har den ikke noen særskilt positiv effekt."
"Seip mener det avgjørende for en omlegging er hvorvidt den gir noen gevinster for forbrukeren. Markedet virker for produksjon og omsetning av elektrisk kraft, men for forbrukeren har den ikke noen særskilt positiv effekt."

Seip står bak den siste rapporten fra Makt- og demokratiutredningen, “Konkurranse på norsk. Norsk konkurransepolitikk 1990-2003”. I rapporten ser han nærmere på omlegging til mer konkurranse og marked innen norsk offentlig sektor. En rekke samfunnsektorer blir belyst.

Dårlig håndverk

Til tross for økende bruk av konkurranse som virkemiddel, kan man få inntrykk av at mange er misfornøyd med den offentlige sektoren. Dette gjelder også de delene som har fått en friere stilling.

- Forklaringen er at det i mange tilfeller faktisk er vanskelig å få konkurranse til å virke. Norge har noen spesielle særtrekk det må tas hensyn til. Dessuten er det ikke til å komme bort fra at det har vært gjort dårlig håndverk med omstillingene. Det dårlige håndverket ligger hovedsakelig i at man ikke har tenkt nok på hvorfor sektorene var i det offentlige.

Ikke alltid lavere pris

Det er ikke slik at økt konkurranse alltid medfører lavere priser. Enhver som har tatt drosje i hovedstaden har opplevd dette.

- Det er få som vet hvilke drosjer som er billigst når de setter seg inn i en drosje. Her virker konkurransen veldig dårlig, i alle fall når det gjelder pris, sier Seip.

"- Det er få som vet hvilke drosjer som er billigst når de setter seg inn i en drosje. Her virker konkurransen veldig dårlig, i alle fall når det gjelder pris, sier Seip."
"- Det er få som vet hvilke drosjer som er billigst når de setter seg inn i en drosje. Her virker konkurransen veldig dårlig, i alle fall når det gjelder pris, sier Seip."

Kraftmarkedet er et område hvor omlegging til mer konkurranse har vært betegnet som vellykket. Kraftkrisen og de høye strømprisene sist vinter har imidlertid ført til at flere har stilt spørsmålstegn til om dette var så vellykket likevel.

- Det avgjørende er imidlertid om omleggingen har gitt noen gevinster for forbrukeren. Markedet virker for produksjon og omsetning av elektrisk kraft, men for forbrukeren har den ikke noen særskilt positiv effekt. Forbrukeren har ikke nytte av omleggingen, og da er det vel grunn til å spørre om omleggingen var fornuftig.

Problemer for jernbanen

Også jernbanedriften har problemer. Forskeren hevder at jernbanesystemet i Norge er på grensen til å overleve. Åpningen for bussdrift parallelt med togenes rutenett gir en form for konkurranse.

"Eksperimentet med konkurranse i buss- og jernbanesektorene, medfører også en reell fare for at det norske jernbanesystemet blir redusert til et utvidet forstadsbanenett rundt Oslo, hevder Seip."
"Eksperimentet med konkurranse i buss- og jernbanesektorene, medfører også en reell fare for at det norske jernbanesystemet blir redusert til et utvidet forstadsbanenett rundt Oslo, hevder Seip."

- Men konkurransen om jernbanedriften blir vanskelig å etablere, ikke minst fordi NSB er landets største busselskap. Eksperimentet med konkurranse i buss- og jernbanesektorene, medfører også en reell fare for at det norske jernbanesystemet blir redusert til et utvidet forstadsbanenett rundt Oslo.

Spesielle norske forhold

Seip påpeker at når man skal endre på offentlige reguleringer og styring, er det et problem at markedet ellers ikke virker bra nok. Dette problemet er større i Norge enn i mange andre land.

- Dette skyldes at vi er et lite land og at markedene er geografisk oppdelt og så små at det lett blir lokale monopoler. Det er også slik at vi i Norge ønsker, og antakelig trenger, å ta mer hensyn til utkantstrøk hvor det er en utfordring i det hele tatt å få til et servicetilbud.

En grunn til at mange sektorer har vært offentlige er store faste kostnader. Det koster mest å utvikle og etablere selve tjenesten og nettverket, en ekstra bruker koster mindre.

- Samferdselsnettverk som veier, jernbane og telefoni er eksempler på dette. Ideelt burde prisene her vært lave, fordi det samfunnsøkonomisk koster så lite med mer bruk. Eventuelle nye aktører må ut med så store investeringskostnader at de brekker ryggen før de i det hele tatt er kommet i gang. Det er her vi har en situasjon som best beskrives som naturlig monopol, fordi det er bortimot umulig å få til effektiv og stabil konkurranse, sier Seip.

Bank fungerer

Ifølge rapporten fungerer markedet og konkurransen innen bank- og kredittmarkedet.

- Her startet omleggingen tidligere. Men etter solide feiltrinn i starten, har man nå fått mer orden på reguleringen både nasjonalt og internasjonalt. Flere banker- og kredittinstitusjoner bidrar til å skape reell konkurranse. Det viktigste er imidlertid at grunnlaget for en del av reguleringene og det offentlige eierskapet var mer politisk og makroøkonomisk, og ikke knyttet til konkurransesituasjonen. At Kredittilsynet har relativt stor makt hjelper kanskje også.

Imidlertid har staten redusert konkurransen innen betalingsformidling. Ifølge Seip har DnBs oppkjøp og innlemmelse av Postbanken og Postgiro ført til monopol for Bankenes betalingssentral (BBS).

- Dette innebærer at forbrukerne kan velge bank, men det er uansett den samme leverandøren som utfører transaksjonene.