Hvor mange medforfattere er nok?

Det er bare forskerne selv som kan sikre at vi unngår fusk i forskningen, sier professor Dag E. Helland. Systemet med fagfellevurdering, som skal fungere som et kvalitetsstempel, og ansvarlige medforfattere er blant de meste effektive virkemidlene for å hindre uredelighet, sa Helland under et åpent møte som om etikk ved Universitetet for miljø og biovitenskap (UMB) nylig.

Det er bare forskerne, gjennom sin fagkunnskap, som har mulighet for å oppdage fusk, sa Dag E. Helland. Helland er professor i bioteknologi ved Universitetet i Bergen og nyoppnevnt leder av leder av Den nasjonale forskningsetiske komiteen for naturvitenskap og teknologi (NENT).

Helland har deltatt i debatten om medforfatterskap i kjølvannet av Sudbø-saken, der han stilte seg kritisk til måten medforfatterskap praktiseres på i mange miljø.

Refleksjon

Sudbø saken er en tragedie både for forskningen og de personene det gjelder, men den har også ført til at debatten om forskning og forskningsetikk er blitt satt på dagsorden. Og det er nettopp bevissthet og refleksjon rundt disse spørsmålene vi trenger, sa Helland.

Er det etisk forsvarlig å ha opptil hundre medforfattere av en vitenskapelig artikkel? I hvor stor grad kan man for eksempel bringe inn egen, tidligere forskning i nye vitenskapelige artikler før det går på bekostning av originaliteten?

Behandling og tolkning av data er en annen kilde til feil. Det er mennesker som utfører forskning, dermed vil subjektivitet og historisk kontekst til en viss grad prege de valg som foretas med hensyn til hvilke data man utelater og hva man anser som viktig.

Det bør også understrekes at det finnes gråsoner i dette feltet, og det ikke alltid er selvsagt når man som forsker går over “uredelighetsgrensen”. Derfor er det viktig med åpen diskusjon og refleksjon rundt etikk i forskningsmiljøene.

Sporing av rådata

Selve forutsetningen for at noe skal kunne kalles forskning, er at man har mulighet til å etterprøve resultatene. En annen person skal, ved å bruke samme metode, kunne rekonstruere forskningen og få samme resultat.

Det betyr at data som ligger til grunn for forskningen må kunne hentes fram igjen.

Ved norske universiteter og høyskoler har vi ikke i dag regler for hvordan man oppbevarer rådata. Ved en rekke universiteter i USA er derimot rådata universitetets eiendom, og det er klare regler for hvordan disse skal håndteres. Dette er nettopp fordi det skal være mulig å spore tilbake, dersom det skulle bli nødvendig.

Publiseringspress

Publiseringspress og jakten på penger har vært trukket fram som en årsak til forskningsfusk. Det at antall vitenskapelig artikler ved et universitet avgjør størrelsen på de statlige bevilgninger til forskningsmiljøene, kan føre til at forskere føler seg presset til å gå snarveier for å øke publiseringskfrekvensen.

Som et beskrivende eksempel bruke Helland Fredric Sanger, som fikk Nobelpris i to ganger, i kjemi i 1958 for strukturen av insulin og i 1980 for sekvensering av DNA. Gjennom hele sin karriere publiserte han 40 artikler, det var i følge ham selv 10 for mye. Han syntes bare 30 av dem var originale nok til å publiseres.

Så, hvor går grensen mellom publiseringpress og sunn konkurranse? Her er det heller ingen fasitsvar mente Helland.

Institusjonene må ta ansvar

Hva kan universitetet selv gjøre for å forebygge fusk, og for å øke den etiske bevisstheten ? Knut Hove, rektor ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, ga klart uttrykk for at universitetet selv må ta ansvar.

- Vi har forskningsetiske komiteer og det blir trolig opprettet et nasjonalt redelighetsutvalg, men det er institusjonen selv som har ansvaret for at virksomheten er etisk forsvarlig. Det gjelder ikke bare forskningen, men alle virksomhetsområdene våre; undervisning, administrasjon og vår aktivitet rettet mot samfunnet, sa Knut Hove.

Derfor ønsker vi ved UMB nå å sette fokus på hvordan vi skal forholde oss til etikk, og intensivere det etikkarbeidet som allerede har pågått i flere år. Det bør tydeliggjøres at etikk er et lederansvar, og arbeidet med etikk må bygge på det, sa Hove.

“Lønner” seg ikke å si fra

- Etikk angår ikke bare fagetikere, heller ikke bare forskere, men alle som jobber eller studerer ved UMB, presiserte professor Deborah Oughton. Vi kjenner til problematikken rundt de såkalte “varslere”, personer som sier fra om ting når de ikke er som de skal være ved en arbeidsplass, enten det gjelder forskningsfusk, økonomiske misligheter eller andre alvorlige forhold.

Det viser seg dessverre at det ikke alltid “lønner seg” å si i fra, og at en god del av dem som melder fra opplever å miste jobben.

En av dem er Per Inge Monsen fra selskapet Siemens, som sa fra om økonomiske misligheter knyttet til salg av datautstyr til Forsvaret. “Jeg ville nok ikke gjort det samme nå, om jeg hadde visst hva det ville føre til”, uttalte han i Aftenposten 19 mars.

Både offentlig og privat virksomhet har et ansvar for å bygge opp en kultur for åpenhet og tillit. Mange organisasjoner etablerer etiske retningslinjer for ansatte, og det kan være et av flere virkemidler i arbeidet med å bygge opp en god organisasjonkultur.

Kontinuerlig prosess

En kultur som er bevisst og sikker på sin akademiske integritet i forhold til eksterne interesser, representerer også et godt vern mot lettvint og ukritisk omgang med data og behovstilpassede forskningsresultater, sa førsteamanuensis i filosofi, Terje Kvilhaug.

- Men lover og regler alene skaper ikke en slik kultur, kontinuerlig diskusjon av aktuelle vitenskapsteoretiske og etiske spørsmål er nødvendig. Vi trenger derfor ikke minst faste arenaer og møteplasser som kan stimulere til diskusjon og konfrontasjon, understreket han.

Powered by Labrador CMS