Vi skrur tiden 55 år tilbake, til 1958. Den kalde krigen pågår – stemningen er riktignok litt bedre nå enn bare et par år tidligere, men USA kjenner fortsatt på den trykkende stemningen. De føler seg fortsatt ikke helt trygg.

De fortsetter dermed prosjektet sitt. Prosjektet, idéen, som nesten kan høres litt uvirkelig ut den dag i dag.

Men Project West Ford var reelt. I år er det 50 år siden amerikanerne fullførte prosjektet, da de skjøt opp millioner av kobbertråder som ble festet som et belte rundt Jorda. Dette skriver Wired.

Fryktet angrep på kommunikasjonssystem

Bakgrunnen for det hele var et problem USA stod overfor under den kalde krigen.

Det amerikanske militæret var nemlig redde for at deres kommunikasjonsplattform, som blant annet bestod av kabler under vann, skulle angripes av Sovjetunionen. Et angrep ville i verste fall ført til at USA mistet telefon- og telegrafsignaler og dermed kun ville stått igjen med radiosignaler.

– Amerikanerne var engstelige fordi kommunikasjonsforbindelsene var sårbare. De var redde for at Sovjet skulle finne kablene under vann, og kappe dem, sier romfartsekspert Erik Tandberg, til NRK.no.

Men også radiosystemet de benyttet på den tiden var et lite robust system. Solstormer var stadig en trussel mot radiosignalene.

USA følte derfor en trang til å styrke sin kommunikasjonsplattform. Skaffe flere ben å stå på.

Kobber rundt Jorda

En potensiell løsning ble til ved MIT Lincoln Labs i 1958. Walter E. Morrow introduserte en ganske vill, men dog alvorlig ide: «Hva med å feste en permanent radiosender i form av en ring av kobber rundt Jorda», foreslo Morrow.

– De tenkte ut en metode som gikk ut på å plassere et belte rundt Jorda, som skulle virke som en passiv kommunikasjonssender. Beltene skulle lages av tynne kobbertråder, utdyper Tandberg.

Kobberteknologien skulle fungere som en passiv satellitt - den skulle reflektere radiosignaler, og bli verdens mest omfattende kommunikasjonssystem.

Ekspertene mente denne teknologien ville gjøre radiokommunikasjonen immun mot solstormer, og ikke minst: Det ville gjøre systemet utilgjengelig for Sovjetunionen.

Morrows ide ble starten på et fem års langt arbeid med både oppturer og nedturer.

Mislykket forsøk

Det var NASA som fikk oppdraget. Og NASA har utvilsomt utført mange vellykkede forsøk og eksperimenter gjennom historien, men i 1961 gikk det ikke helt som planlagt.

– En beholder med over 20 kg kobber sendt opp. 350 millioner kobbertråder, med en lengde på 2 cm hver, var med på lasten. Fartøyet de brukte klarte imidlertid ikke å spre kobbertrådene, så det endte opp med at de ikke fikk noen nytte av det.

USA måtte rett og slett bite i det sure eplet og innse at forsøket var mislykket. Den nye kommunikasjonsmodulen ble ikke installert.

«U.S.A Forurrenser verdensrommet»

Men ikke bare måtte amerikanerne innse at kobberprosjektet hadde feilet. De måtte også tåle sterk kritikk fra flere hold.

Astronomer over hele verden ble nemlig irritert på USA når de fant ut hva som hadde foregått. Astronomer i blant annet Sovjet og England mente amerikanerne forsøplet rommet, siden mengder av kobber nå fløt fritt rundt i atmosfæren.

«U.S.A. Dirties Space», eller «USA forsøpler rommet». lød en overskrift i den Sovjetiske avisen Pravda.

Amerikanerne måtte etter dette stå skolerett foran FN og love at de i fremtiden skulle forhøre seg med internasjonale forskere før et eventuelt nytt forsøk.

– Romskrap var en av de medvirkende årsakene til at FN fikk laget avtalen om utforsking av det ytre rom, sier Tandberg.

Vellykket forsøk, men da var det for sent

To år etter det mislykkede forsøket, altså i 1963, valgte USA å prøve seg på nytt. Denne gangen økte de antall kobbertråder til 480 millioner.

– Trådene hadde samme lengde, men de var tynnere. Denne gangen ble ble spredt slik som planlagt, omtrent 3600 kilometer over Jorda. Beltet som ble dannet var ca 15 kilometer bredt og 30 kilometer tykt.

Prosjektet lyktes altså i sitt andre forsøk. Radioforbindelse mellom California og Massachusetts ble også oppnådd, ved hjelp av kobberinstallasjonen i verdensrommet.

Men Project West Ford ble kort tid etter lagt på hyllen. Det omfattende systemet ble aldri brukt i noen særlig grad.

Selv skyldte USA på kritikerne og internasjonal motstand, men i realiteten var det ingen hemmelighet at allerede i 1963 var teknologien blitt en dinosaur, i kommunikasjonssammenheng.

– De aktive satellittene var helt overlegne, forteller Tandberg.

For det er en vesentlig forskjell mellom passive og aktive satellitter. Passive satellitter kan bare reflektere elektromagnetisk stråling, mens aktive satellitter kan sende og forsterke signaler.

Tandberg: – Ikke liv laga

– Ble ikke dette en svært kostbar fiasko for USA?

– Det koster selvfølgelig noe å lage disse trådene, men i forhold til aktive kommunikasjonssatellitter var ikke prisen særlig høy. Det var en primitiv måte å løse problemet på, men det man oppnådde var ikke liv laga.

– Var selve ideen om kobber rundt Jorda god?

Les: Slik vasker man håret i rommet
– Dette var en tid med frykt under den kalde krigen. Historien føyer seg inn i en periode hvor man prøvde å finne ut hva som var best av passive og aktive satellitter. Resultatet viser jo at forsøket ikke hadde så mye for seg.

Saken fortsetter nedenfor.

Amerikanerne har ikke sagt så mye i etterkant av forsøkene, men de forsøkte de aldri å hemmeligholde prosjektet, ifølge Tandberg.

- Astronomene var ganske åpne når de skjøt opp og det var generelt ikke noe hemmelighold. Det som ble hemmeligholdt var resultatene i etterkant, hvor effektivt det var og så videre.

Skulle falle ned til Jorda

Kobberbeltet var designet for å falle ned til atmosfæren og til slutt lande på Jorda, etter noen få år.

De fleste gjorde også det, men på grunn av at flere av kobbertrådene klumpet seg sammen, klarte mange å holde seg i sin bane rundt Jorda. De fikk til å motstå presset fra solvinden, som forsøkte å tvinge dem ned.

Klumpene begynte etter hvert å dale ned mot oss igjen, og så sent som i 2008 ble det funnet kobberklumper.

– I 2008 kom det ned flere klumper, men det finnes kanskje flere der ute enda, sier Tandberg.

Project West Ford, som også omtales som project needles, er ikke den mest kjente romfartshistorien under den kalde krigen, men det er absolutt en interessant historie om frykt og paranoia.

Og om millioner av kobbertråder, som kanskje fortsatt svever rundt kloden vår.