Dette ørkenhotellet er ikke bare en filmkulisse. Det finnes på ordentlig. Men du kan ikke ta inn der som turist.

Perla de las Dunas heter egentlig Eso Hotel Cerro Paranal, og losjerer astronomer og annet besøkende personell på European Southern Observatory (ESO) nord i Chile.

Andreas Jaunsen er en av de heldige som har bodd på dette eksklusive hotellet.

Nordmannen har vært en av de faste astronomene på ESO - og dermed en av de virkelige stjernene på location i verdens tørreste ørken.

- Selv familien min fikk bare komme på besøk en gang i året, og det måtte være på en av mine fridager, forteller Jaunsen.

Fire teleskoper blir ett

Observatoriet består av fire teleskoper. Når sola går ned over Paranal-fjellet og farger Atacama-ørkenen rød, glir aluminiumsportene til side og blottlegger hulspeil på over åtte meter i diameter.

Det er fire slike kjempeteleskoper, og lyset fra speilene samles for å lage enda skarpere bilder. De fire speilene tilsvarer ett kjempespeil med en diameter på 16 meter.

Etter at den siste ulmende randa over Stillehavet i vest er borte, samler disse hulspeilene lyset fra fjerne stjerner og galakser. Natta på det øde Paranal-fjellet er mørkere og klarere enn noe annet sted på jorda.

- Men selv her ute begynner lysene fra den nærmeste byen Antofagasta å bli et problem, forteller Andreas Jaunsen. Han var en av de faste astronomene på ESO-observatoriet fra 2000 til 2005.

Videoen viser glimt fra bussturen gjennom Atacamaørkenen, teleskopene og forberedelser til kveldens observasjoner i kontrollrommet og intervju med astronomen Riccardo Scarpa.

Ut i ørkenen

Antofagasta ligger 120 kilometer rett mot nord. Den som skal besøke ESO, begynner siste etappe på reisen her.

På kaia dupper pelikanene på bølgene fra Stillehavet, og den kalde Humboldtstrømmen gir rike fangster til fiskemarkedet.

Om formiddagen tråkler en minibuss seg oppover veiene mot ørkenfjellene. Passasjerene er astronomer og andre besøkende til ESO. Andreas Jaunsen har gjort denne turen utallige ganger.

Stillehavståka kan ligge lav over byen, men etter noen minutter er bussen oppe i klar blå himmel og på vei innover i Atacamaørkenen. Den første etappen går på asfalterte veier, men så svinger minibussen til høyre på en grusvei.

Støvet står som en hale etter det rullende reisefølget. Humper og steiner gir støtdemperne juling. Etter en time svinger minibussen igjen inn på myk asfalt.

Portvakten slipper den videre. På fjellet ovenfor glimter sola i aluminium på teleskopene. Astronomene er tilbake på jobb.

Som en annen planet

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Bond-produsenten Marc Forster valgte ESO-hotellet som ett av sine opptakssteder. Hotellet er som hentet ut av en science-fiction film.

Hotellet er gravd ned i sanden. Veggene er av rød sandstein fra stedet. En glasskuppel hvelver seg over en frodig tropisk hage med svømmebasseng og resepsjonsområde.

- Jeg brukte svømmebassenget ofte, forteller Jaunsen.

– Dessuten kunne vi trene i en stor idrettshall. Jeg jogget også opp til toppen av fjellet der teleskopene lå.

Fra rommene har astronomene utsikt mot verdens tørreste ørken. Landskapet kunne vært på en annen klode. NASA har brukt området til å prøve ut sine Mars-kjøretøy.

Skorpion på kontoret

Selv om Atacamaørkenen er svært tørr, er den ikke helt død. I løpet av de fem årene Jaunsen arbeidet på Paranalfjellet, så han én rev.

Han fikk også besøk av en hvit skorpion på kontoret. Den satt like ved PCen han jobbet ved og gjorde ingen fortred.

Ørkenblomster var også en sjelden opplevelse. Noen regndråper eller tåke var nok til at planter sprutet opp fra ørkengrusen.

Beinhard jobbing

Men ESO-hotellet hadde ingen ”astronomer´s lounge” der stjernetyderne utvekslet kosmiske visjoner over drinkene i sene kveldstimer. Her var det stort sett bare tid til å spise og sove, og til beinhard jobbing.

- Det psykiske og fysiske presset var stort, forteller Jaunsen. Tidspresset og det store ansvaret var en belastning, likeså den tørre og tynne lufta. Men det var en interessant jobb med stort ansvar.

Jaunsens oppgave var å utnytte hvert ledige øyeblikk mot stjernene gjennom de store hulspeilene. Hvert minutts observasjonstid på et slikt kjempeteleskop koster titusener av kroner. Astronomer over hele verden hadde bestilt sine tilmålte minutter. Over tusen observasjoner kunne stå i kø.

Nattskiftet begynte med å klargjøre teleskopene og planlegge observasjoner. Når kvelden kom, pleide astronomene å samles utenfor kontrollrommet på fjelltoppen og se solnedgangen. Var de heldige, forsvant solskiva over havranda i vest med det sjeldne ”grønne glimtet” som kan sees i ekstra klart vær.

Selve nattas arbeid gav liten mulighet til stjernekikking. Lange våketimer foran dataskjermene ventet Jaunsen og kollegene hans. For de brukte aldri sine egne øyne til å se gjennom teleskopene.

Varmestråling fra fjerne galakser

I fokus er det plassert mange forskjellige instrumenter. Ett av dem var Jaunsens spesielle ansvar.

- Det var et infrarødt kamera og spektrometer, forteller han. Infrarøde stråler eller varmestråler stråler ut fra blant annet fjerne galakser eller melkeveisystemer.

Det går an å måle hvor langt unna disse galaksene er ved å se på dette infrarøde lyset. Jo mer mot rødt og infrarødt lyset er forskjøvet, desto større er avstanden.

Stjernenetter og regnskyll

- Et par ganger i året opplevde vi ekstremt gode forhold på ESO, forteller Jaunsen.

Da kunne himmelen være nesten like klar som oppe i verdensrommet. Slike vinduer av klarsyn kunne åpne seg på kort varsel, og da gjaldt det å kaste om på programmet.

Men selv på vanlig gode netter kan teleskopene levere skarpe bilder. Formen på speilene blir hele tiden justert for å oppheve urolig luft i atmosfæren. Dette kalles adaptiv optikk, og gjør at ESO kan konkurrere i skarphet med romteleskopet Hubble.

Selv om de fleste netter er klare netter, kan dis og skyer ødelegge utsikten mot verdensrommet også i Atacama-ørkenen. Og en gang opplevde Jaunsen ekstremvær på Paranalfjellet.

– I løpet av fem – ti minutter trakk det opp til regn, forteller han. Teknikerne rakk ikke å lukke lukene over teleskopene, så skybruddet slapp ned på de finslipte hulspeilene.

Kostbart ”leketøy”

- Astronomene plasket rundt i gummistøvler inne i teleskophallen etterpå, minnes Jaunsen. Regnet ødela hulspeilet, og det måtte demonteres og pådampes nytt aluminiumsbelegg.

Et usannsynlig uhell, når man vet at noen steder i denne ørkenen har det aldri falt en dråpe regn noensinne.

Vedlikehold av speilene er ingen lett oppgave. De veier 15 tonn, og må fraktes ned med største varsomhet i en spesialtrailer fra fjellet til en vedlikeholdshall nedenfor.

Paranal-fjellet blir også jevnlig rammet av jordskjelv. Jaunsen har opplevd flere, men ingen virkelig store.

En gang begynte fjellet å gynge så kraftig at opphenget på ett av teleskopene sviktet. Men speilene er sikret med enorme ”airbags” som blåser seg opp på undersiden hvis de skulle løsne.

Savner Chile

I dag er Andreas Jaunsen tilbake på Astrofysisk institutt i Oslo. Han er glad for at han slipper arbeidspresset og den psykiske belastningen med de lange nattevaktene, men han savner også Chile og livet der.

- Jeg bodde med familien i Santiago, forteller Jaunsen.

Barna gikk på internasjonal skole, og Santiago hadde alle storbyens tilbud og både badestrender og skiterreng i nærheten året rundt. Han har også gode minner fra de klare nettene på Paranalfjellet.

- En natt fikk jeg oppleve en meteorsverm, forteller han. Stjerneskuddene skjøt over himmelen.

Romskipet Jorden

En natt på Paranal-fjellet er en opplevelse du ikke glemmer. Legger du deg på bakken med ansiktet vendt opp mot himmelen, er du på reise i verdensrommet med romskipet Jorden.

Melkeveien flerrer himmelkulen i to med stjernestøv og mørke skygger. Sydkorset og vår nærmeste stjerne Alpha Centauri stråler i sør, og i nord står Orion og andre kjente stjernebilder opp-ned.

Skal tro om James Bond alias Daniel Craig fikk oppleve dette eventyret under verdens klareste himmel? Og hadde han tid til å la astronomene på Cerro Paranal fortelle om gåtene bak lyset fra fjerne galakser?

Nytt og større teleskop

Så imponerende de fire Paranal-teleskopene enn er, så vil de bli dverger mot det nye teleskopet som planlegges på en fjelltopp i nærheten.

Hovedspeilet vil bestå av mer enn tusen segmenter, og samlet diameter blir 42 meter. Med et slikt teleskop kan astronomene få skarpere bilder enn fra Hubble romteleskopet.

Dermed kan de lete etter jordlignende planeter rundt andre stjerner som kanskje har liv.

Byggingen av dette ”European Extremely Large Telescope” begynner i 2010, og det er planlagt ferdig i 2017.

På tide å planlegge en ny Bond-film?

Lenker:

ESO-observatoriets nettsider
ESO-nettsider om den siste James Bond-filmen, Quantum of Solace
ESO-nettsider om det nye store teleskopet E-ELT

Artikkel oppdatert 25/3/2015