«Jeg vil gjerne vite hvorfor månen vår ikke har fått et navn, når stjernen vår heter ’Solen’, og planetenes måner har navn», skriver Quang Nguyen i en e-post.

Lars Petersen, astrofysiker og leder av Orion Planetarium, punkterer imidlertid premisset for spørsmålet.

– Jeg kan godt forstå at leseren undrer seg. Men månen har faktisk et navn. Den heter «månen». Derfor burde man stave månen med stor forbokstav, sier Petersen.

Stammer fra oldtiden

Navnet «Måne» stammer – som det engelske «Moon» – fra urgermansk, og så vidt man vet, ble det tatt i bruk i Nord-Europa for omkring 2000 år siden.

På gresk heter månen «Selene», på latin «Luna». Månen har altså fortsatt sine ulike navn fra tidligere tider. Og det er det en innlysende grunn til, forteller Petersen.

– Man har jo alltid kunnet se månen fra jorden. Siden man ikke kjente andre måner, har man ikke hatt noe behov for å gi den et navn for å skille den fra dem, sier Petersen.

Galilei fant andre måner

Man ble oppmerksom på at det fantes andre måner i 1610. Det var den italienske astronomen Galileo Galilei som gjorde den banebrytende oppdagelsen da han så på himmelen gjennom sitt nye teleskop.

Han fant fire måner som kretset rundt planeten Jupiter.

– Da man ble klar over at det fantes flere måner, begynte man å navngi dem. Jupiters måner fikk navn etter elskerinnene til Zevs, siden Jupiter er det romerske navnet for Zevs, sier Petersen. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.